Hvorfor er overtallige dødsfall fortsatt så mange?

0

Vi kan ikke bare skylde på et sviktende NHS

Av Thomas Fazi og Toby Green

Thomas Fazi.
Toby Green

Rundt midten av fjoråret begynte forskere i flere land å legge merke til noe urovekkende: til tross for fallet i Covid-dødsfall. Overalt,økte overtallige dødsfall (sammenlignet med femårsgjennomsnittet før pandemien). Enda mer bekymringsfullt var det at et uforholdsmessig stort antall av disse overtallige dødsfallene gjaldt unge mennesker. Dette var det motsatte av hva man forventer i den avtagende fasen av en pandemi, en som i stor grad hadde spart unge mennesker i utgangspunktet.

Noen forskere slo alarm, men ble i stor grad ignorert av regjeringer, offentlige helsemyndigheter og mainstream media. Det var et merkelig svar fra de som i de foregående to og et halvt årene hadde rettferdiggjort fullstendig avvikling av menneskelige samfunn for å «bevare livet». Gjennom andre halvdel av 2022 har imidlertid overtallige dødsfall fortsatt å stige i raskere takt, og har fortsatt å gjøre det de første ukene av 2023, til det punktet at problemet har blitt umulig å ignorere.

BBC rapporterte nylig at mer enn 650.000 dødsfall ble registrert i Storbritannia i 2022, 9% mer enn 2019. Det er rundt 50.000 overtallige dødsfall, hvorav de fleste har vært konsentrert i andre halvdel av året (siden juli har det vært et gjennomsnitt på 1300 ekstra dødsfall per uke). Med unntak av pandemien representerer dette det høyeste nivået for overtallige dødsfall på 70 år, og bare en brøkdel av disse dødsfallene kan tilskrives Covid. Tall fra Office for National Statistics (ONS) viser at overtallige dødsfall var nesten 3 000 flere enn normalt bare den andre uka i januar, mer enn 20 % over gjennomsnittet. Covid-19 utgjorde bare 5% av totalen. Uken før var de totale dødsfallene 30% høyere enn forventet.

Hvis vi bryter tallene ned etter aldersgrupper, er resultatene enda mer overraskende. Mens overtallige dødsfall i de fleste aldersgrupper, selv om de er over gjennomsnittet, har en tendens til å være lavere enn de var i 2020 og 2021, noe du vil forvente, er det ett avvik: personer mellom 0 og 24 år, registrerte lavere dødsrater enn gjennomsnittet i 2020 og 2021. Gjennom hele 2022 har de derimot dødd i høyere antall enn forventet. Med andre ord, flere unge dør i dag i Storbritannia enn før, eller til og med under, pandemien og vi vet ikke hvorfor.

Og likevel, til tross for denne sterke uoverensstemmelsen, har det vært en bemerkelsesverdig mangel på offentlig anerkjennelse av denne krisen med overdødelighet, knyttet til andre årsaker enn Covid, enn si noen meningsfull forklaring på hva som driver den. Tidligere denne måneden sa helseminister Steve Barclay til Sky News at «det er ekstremt komplisert med hensyn til hva pådriveren for disse overtallige dødsfallene er». I mellomtiden sier helseeksperter at årsakene kan inkludere alt fra ambulanseforsinkelser, lange ventetider i ulykke og nødstilfeller og store etterslep for rutinemessig NHS-omsorg, til høye influensarater og lang Covid. Faktisk synes konsensus å hevde at det generelle sammenbruddet av NHS i stor grad er skyld i økningen av overtallige dødsfall.

Men det er et hull i dette argumentet: overtallige dødsfall er et problem i en rekke andre høyinntektsland, der «NHS er ødelagt»-argumentet ikke holder. Ifølge EuroMOMO, en europeisk overvåkingsaktivitet av dødsfall, støttet av European Centre for Disease Prevention and Control (ECDC) og Verdens helseorganisasjon (WHO), viser mange europeiske land forhøyede nivåer av overdødelighet i alle aldersgrupper, rundt 35% over gjennomsnittet og gjorde det gjennom hele 2022. Faktisk, til tross for relativt lave Covid-dødsrater var de samlede overtallige dødsfallene i alle aldersgrupper i Europa i 2022 like høye som i 2020 og høyere enn 2021, selv i de eldste kohortene. Utenfor Europa er situasjonen mye den samme: Australia og New Zealand registrerte henholdsvis 16% og 9% flere overtallige dødsfall enn det historiske gjennomsnittet i 2022, mens CDC-data i USA viser at frekvensen av overskytende dødsfall pga. ikke-Covid, i første halvdel av 2022, var enda høyere enn i 2020 eller 2021.

Kort sagt, et betydelig antall vestlige land opplever et oppsving av overtallige dødsfall i alle aldersgrupper. Og det er ingen enkeltforklaring på dette. Snarere synes hvert land å ha sin egen teori, hvorav ingen har noe å gjøre med NHS. I Portugal så man i desember overtallige dødsfall som slo alle rekorder fra de foregående 13 årene, inkludert under Covid-19, noe pressen tilskriver en aldrende befolkning, og gjenoppblussingen av andre luftveisvirus, sammen med sommerens hetebølger. I Frankrike og Spania blir sommerens hetebølger også sett på som en klar årsak til overtallige dødsfall, mens i Chile ble en ekstra årsak til økningen i dødelighet sett på som «dødsfall unngått under pandemien på grunn av lavere risiko for visse hendelser, som trafikkulykker eller skader på jobben».

Der land deler ett fenomen, i dette tilfellet overtallige dødsfall og tilskriver det til forskjellige årsaker, er det rimelig å stille noen spørsmål. Problemet i dag ser ut til å være at våre folkehelseeksperter ikke stiller de riktige spørsmålene. I slutten av forrige måned antydet for eksempel Chris Whitty, Storbritannias chief medical officer (CMO), at manglende tilgang til statiner under pandemien kan ha forårsaket et oppsving av koronar hjertesykdom, som har vært hoveddriveren for overtallige dødsfall. Folk deltok ikke så mye på medisinske tjenester som vanlig, og mangelen hadde ødeleggende konsekvenser. Men som Carl Heneghan og Tom Jefferson påpekte kort tid etterpå, tar det omtrent fem år for statiner å ha en betydelig innvirkning på dødelighetsreduksjon, så redusert medisinering siden 2020 kan ikke ha ført til disse resultatene.

Så, hva forklarer økningen i hjertesykdom? Kollapsen i rutinemessige helseavtaler (på grunn av det ensporede fokuset på Covid foran andre patologier) er ganske åpenbart en del av historien, men er det noe annet som spiller inn? En mulig forklaring er virkningen av nedstengninger på folks fysiske helse. Witty bemerket i mars i fjor at nedstengninger hadde økt unges fedme, noe som kan føre til nedgang i forventet levealder. Videre er statens politiske og sosiale inntrenging i folks følelsesmessige velvære, og det påfølgende sammenbruddet av den eksisterende sosiale kontrakten, også kjent for å påvirke borgernes helse. Etter Sovjetunionens sammenbrudd var det for eksempel en betydelig økning i dødeligheten i Russland, hvorav mye ble utløst av vaskulær sykdom. Det er derfor en klar presedens i manns minne for enorme sosiale og økonomiske sjokk som fører til økninger i hjertesykdom.

Relevant for eldre er også økningen i isolasjon som skyldes av lockdownpolitikken. Ifølge WHOs faktaark om demens inkluderer «risikofaktorer: depresjon, sosial isolasjon [og] kognitiv inaktivitet», som alle ble kraftig økt av lockdownresponsen. En studie fra 2015 fant til og med at sosial isolasjon økte risikoen for dødelighet med mellom 26-32%. Nedstengninger er derfor nesten helt sikkert en medvirkende faktor til det vi for tiden ser, særlig ettersom den britiske regjeringen selv har bemerket at de som dør av demens ofte har nærmeste tilleggsårsaker til død ved slag eller hjertesykdom.

Til slutt er det en mulig forklaring som må vurderes, i det minste som en medvirkende faktor for økningen av ikke-Covid-overtallige dødsfall: vaksinenes rolle, spesielt de fra Pfizer og Moderna, som bruker den nye mRNA-teknologien. Dette er et svært polariserende problem, så la oss starte med det vi vet: Pfizer- og Moderna-vaksinene er forbundet med en høyere risiko for å utvikle myokarditt (hjertebetennelse), spesielt hos yngre menn (muligens på grunn av piggproteinet som genereres av vaksinen som sirkulerer i blodet), og andre alvorlige bivirkninger som blodpropper. Dette bekreftes av en rekke studier (se for eksempel her, her, her,  her og her) og til og med av CDCs egne data. Det er ganske stor variasjon mellom studiene, men de ser ut til å antyde at med unge mennesker kan risikoen fra vaksinen godt oppveie risikoen fra Covid eller fra post-Covid myokarditt.

Når det er sagt, er det ikke enkelt å bevise en sammenheng mellom vaksinerelaterte skader og det uforholdsmessig høye antallet unge mennesker som dør for øyeblikket. Imidlertid viser en rekke studier, som en nylig analyse av Martin Neil, professor i datavitenskap og statistikk ved Queen Mary University i London, og Norman Fenton, matematiker og ledende ekspert på risikovurdering og statistikk, en statistisk signifikant sammenheng mellom vaksinasjonsgrad og overdødelighet.

I hvilken grad denne sammenhengen faktisk innebærer årsakssammenheng, forblir selvsagt uklart. Men akkurat som nedstengninger helt klart er en faktor, virker det uklokt å utelukke vaksinene som en medvirkende faktor, uten skikkelig etterforskning. Poenget er at vi rett og slett ikke vet, da vi ikke har nok data til å etablere eller motbevise en kobling. Til syvende og sist er årsakene til de overskytende dødsfallene sannsynligvis varierte, og involverer en kombinasjon av faktorer. Dette burde ikke være overraskende, siden nedstengninger og vaksiner alltid var koblet sammen i pandemiresponsen. Men vi vil aldri vite sikkert om vi ikke begynner å stille disse ubehagelige spørsmålene, spesielt når våre politikere og folkehelseeksperter virker motvillige til å gjøre det selv.


Denne artikkelen ble først publisert an UnHerd:

Why are excess deaths still so high?

Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.


Thomas Fazi er UnHerd-spaltist og oversetter. Hans siste bok er The Covid Consensus er skrevet sammen med Toby Green.

Toby Green er professor i historie ved King’s College, London.

Forrige artikkelKort om energikommisjonens rapport
Neste artikkelJulepresang fra Roma
Thomas Fazi skriver om seg sjøl: Jeg er journalist/skribent/oversetter/sosialist. Jeg tilbringer mest tiden min i Roma, Italia. Blant annet er jeg medregissør for Standing Army (2010), en prisvinnende dokumentar-langfilm om amerikanske militærbaser med Gore Vidal og Noam Chomsky; og forfatteren av The Battle for Europe: How an Elite Hijacked a Continent – and How We Can Take It Back (Pluto Press, 2014) og Reclaiming the State: A Progressive Vision of Sovereignty for a Post-Neoliberal World (samforfattet med Bill Mitchell; Pluto Press, 2017).