oss 150 kroner!
Denne kronikken i den offisielle kinesiske avisa Global Times peker på noe som har vært synlig lenge, nemlig at NATO sprekker i alle ender. Forfatteren er direktør for Center for China-Europe Relations ved Fudan University’s Institute of International Studies.
Av Jian Junbo, Global Times.
Nylig har den amerikanske regjeringen sendt et signal om en potensiell utmelding av NATO. USA tilskrev sin vurdering av utmelding av NATO til hindringen av landets plan for kjøp av Grønland. Videre kritiserte USA sine europeiske allierte i NATO for deres motvilje mot å delta i eskorteoppdraget i Hormuzstredet. Disse tiltakene har nok en gang satt NATO i søkelyset og avdekket alliansens institusjonelle mangler og interne splittelser.
NATO står for tiden overfor enestående interne og eksterne utfordringer. De eksterne utfordringene innebærer først og fremst et økende gap mellom organisatoriske ambisjoner og faktiske evner. Utover å håndtere Ukraina-krisen på den europeiske fronten, forsøker NATO også å gripe inn i regionale anliggender i Asia-Stillehavsområdet og Midtøsten.
Internt står NATO overfor stadig dypere brudd i samhold og konsensus, i stor grad drevet av en økende transatlantisk kløft. Europeiske medlemmer prioriterer å motvirke Russland som NATOs primære oppdrag, mens USA har truet med å redusere sin militære tilstedeværelse i Europa. I mellomtiden kan disse transatlantiske forskjellene utløse maktkamper blant andre NATO-medlemmer, i stor grad på grunn av uenigheter mellom europeiske nasjoner om NATOs utviklingsstrategi.
Men disse splittelsene, enten det er den transatlantiske kløften eller interne uenigheter mellom europeiske land innenfor NATO, er bare symptomer. Kjerneproblemet ligger i den økende motsetningen mellom medlemslandenes ulike sikkerhetsinteresser og NATOs konsept om «kollektiv sikkerhet» midt i dramatisk skiftende internasjonal dynamikk. Som et resultat er NATO-medlemmene verken på samme side eller i samme sinn, noe som gjør det svært vanskelig å handle i harmoni.
I denne sammenhengen befinner NATOs europeiske medlemmer seg i en svært vanskelig posisjon. Etter «omgåelsesdiplomatiet» mellom USA og Russland, Grønlandsspørsmålet og konsekvensene av konflikten mellom USA, Israel og Iran for Europa, legger europeiske nasjoner også mer innsats i «forsvarsautonomi». Likevel er dette i konflikt med NATOs mekanismer. Med begrensede forsvarsbudsjetter står europeiske NATO-medlemmer overfor vanskelige valg om hvilke budsjettbevilgninger som tjener europeisk «forsvarsautonomi» og hvilke som tjener NATO-systemintegrasjon når de utvikler sine nasjonale militære evner.
Dessuten, når USA er viklet inn i konflikter i andre regioner, står europeiske allierte ofte overfor et dilemma: Å prioritere «europeisk sikkerhet først» og motstå ubetinget allianse med Washington eller å møte intenst press fra USA, inkludert trusler om utmelding fra NATO. Gitt overordnede sikkerhetshensyn sliter europeiske nasjoner med å finne en kompromissløsning.
NATOs fremtid kan følge tre mulige scenarier fremover. For det første kan den fortsette som en kollektiv forsvarsallianse, men gjennomgå en dyp omstrukturering, der europeisk «forsvarsautonomi» blir essensielt og en dobbel sikkerhetsarkitektur fremstår, med «NATO som hovedakse og EU som søyle». For det andre oppstår en transatlantisk oppgavefordeling: USA gir mer eller mindre avkall på sitt militære ansvar i Europa, mens Europa påtar seg flere kommando- og operative roller på kontinentet. For det tredje kan transatlantiske militære forbindelser utvikle seg til en blanding av samarbeid og konkurranse. Mens europeisk forsvarsautonomi for tiden supplerer NATO, vil konkurranseevnen – til og med motsetningene – i økende grad vokse, med muligheten for at NATO til slutt kan bli erstattet.
Uansett hvilket scenario som materialiserer seg, vil det i stor grad avhenge av utviklingen av amerikansk-europeisk konsensus på sikkerhetsområdet, spesielt amerikansk lederskapsforpliktelse og resultatet av transatlantiske strategiske forhandlinger. Hvis Washington fortsetter å forsterke sin «instrumentaliserte» definisjon av NATO, og Europa fortsatt ikke klarer å oppnå «strategisk uavhengighet», vil enhver arkitektur bare tilby en midlertidig maske over krisen.
Mer fundamentalt stammer NATOs nåværende utfordringer i stor grad fra dens utdaterte ideologi og sikkerhetskonsepter: Mens den høylytt proklamerer seg selv som en «forsvarsallianse», fortsetter den å utvide sin rekkevidde til andre regioner og land utenfor sitt virkeområde. Slik selvmotsigende oppførsel vil bare akselerere medlemslandenes sentrifugale tendenser, og til slutt føre til at NATO enten blir omformet av en intern overhaling eller redusert til et tomt skall, uthulet av det store gapet mellom retorikk og virkelighet.
