Om hvordan Vesten sjøl skapte krisene

Utgangspunktet for enhver økonomi, ifølge finansanalytiker Louis Gave, er «energi transformert». Uten energi blir det umulig å produsere noe. «Vesten har hatt 20 år med ekstremt hell på denne fronten», sa han i dette intervjuet med Freddie Sayers i UnHerd-studioet.

Mellom 2000 og 2011 sjudoblet Kina sin kullproduksjon, og i 2011 produserte den amerikanske skiferrevolusjonen ytterligere 10 år med billig energi. I løpet av disse to tiårene steg den amerikanske økonomien kraftig, men det varte ikke. Skiferrevolusjonen begynte å gå i stå, forteller Gave, og samtidig gikk Vesten inn i en tofrontskrig. 

På den ene fronten er det sanksjoner mot Russland som svar på invasjonen i Ukraina. I februar kansellerte EU langsiktige, gunstige kontrakter som sendte Vesten inn i en energikrise uten sidestykke. Gave knytter hastverket med disse avgjørelsene til presset fra aktivisme i sosiale medier, eller det han kaller «noe må gjøres»-holdningen: «Å konfiskere de russiske oligarkenes eiendeler, det er noe. Å rive opp langsiktige gasskontrakter, det er noe.»

Det vi nå vet er at dette presset i sosiale medier er skapt og koordinert av CIA og andre etterretningstjenester i USA. Det kommer fram gjennom Twitteravsløringene.

Samtidig, på den andre fronten, fører effektene av Vestens krig mot klimaendringer til ei skarp krise. I 2000 ble 86 % av verdens energibehov dekket av karbon (kull, olje, gass). Ifølge Gave bestemte Vesten at klimaendringene var en så eksistensiell trussel at de «gjorde det umulig å investere i karbon og lot penger fosse til sol og vind» i stedet. Mye av EU og USA ga til og med avkall på atomkraft, som var det eneste pålitelige alternativet. 

Nå kjempes det på begge frontene samtidig, Vesten ser ut til å ha skapt de perfekte forholdene for sin egen økonomiske krise. For finansanalytikere som Gave er den virkelige opprinnelsen til Vestens økonomiske fall nesten helt helt og fullt egenprodusert og sjølpåført.

I 2019 la BlackRock fram planen for den kommende krisa: – En finansiell operasjon uten sidestykke

For den som kan lese er det heller ikke vanskelig å se at finanskapitalen bestemte seg for å utløse den krisa som ble koronakrisa fordi Vestens kapitalisme allerede i 2019 var inne i ei krise som tegnet til å bli vesentlig større enn finanskrisa fra 2008.

I august 2019 var det et møte i G7 (Frankrike, Japan, Tyskland, Storbritannia, USA, Italia og Canada) i Jackson Hole, Wyoming. Der deltok også sentralbanksjefene i disse landene. På det møtet la BlackRock, som er verdens største investeringsfond, fram en rapport og en plan for den kommende økonomiske og politiske krisa.

På det tidspunktet var det klart for finanseliten at ei ny finanskrise var under oppseiling, og BlackRock mente at denne krisa ville kreve tiltak man «ikke hadde sett maken til tidligere». De la fram en plan for hvordan dette skulle gjøres.

Planen ble presentert i dokumentet Dealing with the next downturn: From unconventional monetary policy to
unprecedented policy coordination.

La oss se hvordan BlackRock sjøl beskrev situasjonen og de tiltakene de mente var nødvendige, og som de fikk oppslutning om:

En enestående politikk vil være nødvendig for å svare på den neste økonomiske nedgangen. Pengepolitikkens rom er nesten oppbrukt i og med at globale renter faller mot null eller under. Finanspolitikken på egen hånd vil slite med å gi store stimulanser i tide mot forventede høye gjeldsnivåer og de typiske etterslep med implementering. Uten klare rammer på plass vil beslutningstakere finner det uunngåelig å viske ut grensene mellom finans- og pengepolitikk. Dette truer den hardt vunne troverdigheten til politiske institusjoner og kan åpne døren for ukontrollerte finanspolitiske utgifter.

Et sammendrag av BlackRocks plan finnes her.

Forfatterne skriver:

«En ekstrem form for «gå direkte» ville være en eksplisitt og permanent monetær finansiering av en finanspolitisk ekspansjon, eller såkalte helikopterpenger.«

For å begrunne en så ekstrem korporativ politikk trengtes det ei krise

BlackRocks team skriver:

«En praktisk måte å «gå direkte» på, må levere følgende:

1. definere de uvanlige omstendighetene som krever en slik uvanlig koordinering;
2. under disse omstendighetene et eksplisitt inflasjonsmål som skattemessige og monetære myndigheter i fellesskap er ansvarlige for å oppnå;
3. en mekanisme som muliggjør en smidig implementering av produktiv finanspolitikk, og;
4. en klar exit -strategi. En slik mekanisme kan ha form av en stående nødskattemekanisme. Det ville være et permanent oppsett, men ville bare bli aktivert når pengepolitikken tappes ut og inflasjonen forventes å systematisk underskrive målet over politiske horisonten.»

For å få aksept for å pøse så mye offentlige penger over i finansmarkedene var det altså nødvendig å «definere de uvanlige omstendighetene som krever en slik uvanlig koordinering«, og så sannelig kom det ikke ei krise som passet ypperlig til det formålet, nemlig den såkalte «pandemien».

Dette var intet annet en et finansielt kupp mot menneskeheten

Og hvis vi kopler denne innsikten med det finansanalytiker Louis Gave sier i intervjuet over, har vi altså ei sjølutløst krise som har bestått av tre elementer:

1. Lockdownpolitikken og alt den førte med seg økte gjeldsnivået i verden med rundt 20 prosent
2. Energipolitikken («det grønne skiftet») har rasert mye av energitilgangen, økt prisene på energi og ødelagt mye av den produktive aktiviteten
3. Sanksjonspolitikken har drevet kostnadene på energi, mat og alt annet som krever energi (det vil si alt) og økt gjeldsnivået ytterligere, samt skapt den inflasjonen finanskapitalen ønsket.

Noe liknende har aldri før skjedd i historien.

For spesielt interesserte har vi oversatt detaljene i den begrunnelsen vi har sitert over (side 2 i dokumentet):

• Det er ikke nok pengepolitisk plass til å håndtere den neste nedgangen: Det nåværende politiske rommet for de globale sentralbankene er begrenset og vil ikke være nok til å svare på en betydelig, enn si en dramatisk, nedtur. Konvensjonelle og ukonvensjonell pengepolitikk virker først og fremst gjennom den stimulerende effekten av lavere kortsiktig og langsiktig renter. Denne kanalen er nesten tappet ut: En tredjedel av det utviklede markedet for statsobligasjoner og investeringer har nå negative renter, og globale obligasjonsrenter nærmer seg sitt potensielle gulv. Ytterligere støtte kan ikke basere seg på at rentene faller.

• Finanspolitikken bør spille en større rolle, men vil neppe være effektiv alene: Finanspolitikken kan stimulere til aktivitet uten å stole på at rentene går ned – og globalt er det sterke argumenter for å bruke penger på infrastruktur, utdanning og fornybar energi med mål om å øke potensiell vekst. Det nåværende lavprismiljøet skaper også større finanspolitisk rom. Men finanspolitikken er vanligvis ikke rask nok, og det er grenser for hva den kan oppnå på egen hånd. Med global gjeld på rekordnivåer, kan store finanspolitiske stimulanser heve renten eller øke forventningene til fremtidige finanspolitiske konsolidering, undergraving og kanskje til og med eliminering av sitt stimulerende løft.

• En mjuk form for koordinering vil bidra til at penge- og finanspolitikken både gir stimulanser enn tiltak i motsatte retninger, slik det ofte har vært i perioden etter krisa. Denne erfaringen tyder på at det er det rom for en bedre politikk – og likevel vil det sannsynligvis ikke være nok å bare håpe på et slikt resultat.

• En enestående respons er nødvendig når pengepolitikken er oppbrukt og finanspolitikk alene ikke er nok. At responsen sannsynligvis vil innebære «å gå direkte»: Å gå direkte betyr at sentralbanken finner måter å få sentralbankpenger på direkte i hendene på offentlige og private brukere. Å gå direkte kan organiseres på en rekke forskjellige måter og fungerer ved å: 1) omgå rentekanalen når dette tradisjonelle sentralbankverktøyet er oppbrukt, og; 2) håndheve politisk samordning slik at den finanspolitiske ekspansjonen ikke fører til en utlignende økning i rentene.

• En ekstrem form for «å gå direkte» vil være en eksplisitt og permanent monetær finansiering av en finanspolitisk ekspansjon, eller såkalte helikopterpenger. Eksplisitt pengefinansiering i tilstrekkelig størrelse vil presse inflasjonen opp. Uten eksplisitt grenser, vil det imidlertid undergrave institusjonell troverdighet og kunne føre til ukontrollerte finanspolitiske utgifter.

• En praktisk måte å «gå direkte» på vil måtte levere følgende: 1) definere de uvanlige omstendighetene som ville oppfordre til en slik uvanlig koordinering; 2) under disse omstendighetene, et eksplisitt inflasjonsmål som finanspolitiske og monetære myndighetene holdes i fellesskap ansvarlige for å oppnå; 3) en mekanisme som muliggjør smidig utplassering av produktiv finanspolitikk, og; 4) en klar exit-strategi. En slik mekanisme kan ha form av en stående finansiell nødsituasjon. Det ville være et permanent oppsett, men vil bare bli aktivert når pengepolitikken blir utnyttet og inflasjonen forventes å gjøre det systematisk underskride målet over politikkhorisonten.

• Størrelsen på denne fasiliteten vil bli bestemt av sentralbanken og kalibrert for å oppnå inflasjonsmålet, som kan inkludere å kompensere for tidligere fravær av inflasjon. Når den mellomlange trendinflasjonen er tilbake på målet og pengepolitisk rom gjenvinnes, ville systemet bli stengt. Viktigere er at et slikt oppsett bidrar til å bevare sentralbankens uavhengighet og troverdighet.