oss 100 kroner!
Sannsynligheten er ganske lav for at skandalen om top-sekret dokumentene vil eksplodere i ansiktet til tidligere visepresident, nå president Joe Biden.
Av M. K. Bhadrakumar.
Det er fordi Biden er en 500 kilos gorilla som tilbrakte 46 år i maktens korridorer i Washington, DC, og er dyktig nok til å manipulere det amerikanske politiske systemet.
Måten han tok imot nominasjonen som sitt partis kandidat i presidentvalget i 2016 på, vitner om hans veltalende manipulerende dyktighet. Allerede nå er det en kampanje i gang som går ut på å dempe alvoret i at klassifiserte dokumenter ble funnet i hjemmet hans i Delaware og et kontor i Washington han en gang brukte.
The Atlantic magazine, som er flaggbærer for den nåværende administrasjonen, har allerede konkludert på grunnlag av de knappe detaljene som er tilgjengelige om saken at «bare den mest overfladiske parallellen kan trekkes mellom Bidens besittelse av disse dokumentene og [Donald] Trumps oppførsel knyttet til dokumentene som er holdt i Mar-a-Lago.»
På samme måte, i en genial kommentar, skriver en seniorstipendiat i Governance Studies ved Brookings Institution (som er koblet til det amerikanske etablissementet), skriver Benjamin Wittes i Lawfare at
«Akkurat nå er alt vi egentlig vet at en relativt liten mengde klassifisert materiale fra Obama-tiden har blitt funnet der det ikke var ment å være ved tre anledninger og på tre steder knyttet til perioden mellom Bidens visepresidentskap og hans presidentskap… Men det betyr ikke at det sannsynligvis vil utvikle seg til en straffesak. Det er faktisk en svært lite lovende straffesak… Og når det gjelder likheten med Mar-a-Lago-undersøkelsen? Noen ganger er optiske illusjoner bare optiske illusjoner.»
Det er klart at disse spinndoktorene bevisst distraherer oppmerksomheten fra det åpenbare, den generiske karakteren til selve forbrytelsen, med sikte på å frikjenne Biden, samtidig som de presser på med korsfestelsen av Trump, hvis mulig.
Det er knapt noen nysgjerrighet om hva som faktisk står i disse dokumentene. Tidlige avsløringer – kilder har fortalt CNN og New York Times – at det første settet med 10 hemmeligstemplede dokumenter som ble funnet i november i et låst skap ved Penn Biden Center-tenketanken i Washington inkluderte informasjonsmateriale om Ukraina fra Bidens tid som visepresident. Det er virkelig et tema med stor aktualitet i dag.
President Obama var en nybegynner innen utenriks- og sikkerhetspolitikk. Biden på den annen side var senator i 36 år før Obama ble valgt som president, og tilbrakte mye av den tiden i utenrikskomiteen, enten som formann eller fremtredende minoritetsmedlem. Ikke overraskende tildelte Obama Biden en portefølje som inkluderte Latin-Amerika, Afghanistan, Irak og Ukraina, noe som krevde politisk lureri snarere enn diplomatisk dyktighet, noe Biden frydet seg over.
Mye har blitt fortalt om rollen til Victoria Nuland, statssekretær i den nåværende administrasjonen, i å navigere kuppet og regimeskiftet i Ukraina i 2014, men hennes mentor på den tiden var ingen ringere enn Biden, som spilte en praktisk rolle i overgangen i Kiev til et nytt regime som var uforbederlig fiendtlig mot Russland.
Mellom 2014 og 2016, i tre hele år, tok Biden fram giftigheten og brodden i ukrainsk politikk med en manøvreringsevne som en fisk i vann. Det har dukket opp påstander fra tid til annen om at han hadde enorm innflytelse på den nye eliten i Kiev, som selvfølgelig var sterkt avhengig av amerikanske bakmenn, noe som gjorde det mulig for familiemedlemmene å gjøre store økonomiske gevinster.
En NBC-rapport bemerket allerede i mai i fjor: «Skulle republikanerne ta kontroll over kongressen, som det virker sannsynlig, vil de bruke sin fullmakt til å reise sak til å prøve å finne og fremheve eventuelle økonomiske forbindelser mellom far og sønn.»
Noe av det første republikanerne har gjort denne måneden etter å ha tatt kontroll over Representantenes hus, har vært å sette i gang en formell etterforskning av anklagene mot Hunter Biden, presidentens sønn.
Imidlertid oser den amerikanske politiske kulturen av kynisme, hykleri og dobbelttale, og det kan trygt utelukkes at hver side av det amerikanske politiske skillet – demokrater og republikanere – virkelig ville bry seg om å sette et skarpt søkelys på regimeskiftet i 2014 i Ukraina, som har ført til det hendelsesforløpet som har brakt oss til randen av en verdenskrig.
Paradokset er at hvis det i det hele tatt er kriminalitet i disse handlingene fra Trumps og Bidens side, er det ikke i å kompromittere statshemmeligheter, men i selve innholdet i disse dokumentene. For, de virkelige ofrene for forbrytelsen er befolkningen i Ukraina, som har gått gjennom enorme lidelser og det amerikanske folket som er er ført totalt bak lyset når det gjelder i hvilken grad USAs utenrikspolitikk har skapt så store ødeleggelser for enda en ulykkelig nasjon.
Mens hemmelighetene som ligger begravet i disse dokumentene sannsynligvis er velkjent for verdenssamfunnet, spesielt europeere som faktisk var medskyldige i forbrytelsen, og russere selvfølgelig som var det stumme vitne, er det det amerikanske folket som ble holdt i fullstendig mørke om hva den politiske klassen holdt på med, hvem som planla kriger som politikk, det militærindustrielle komplekset osv.
Derfor ser det ikke ut til at innholdet i disse dokumentene spiller noen rolle. I alle fall nyter USAs stedfortrederkrig mot Russland konsensus fra begge partier og vil fortsette uavhengig av denne episoden. Og han vil fortsette å få europeerne til å marsjere inn i drapsmarkene i Ukraina, til hans agenda er oppfylt. Det symbiotiske forholdet mellom Biden og Zelensky er også selvinnlysende.
Når det er sagt, i den amerikanske offentlighetens oppfatning, ser imidlertid begge disse politikerne, Trump og Biden, ut til å ha mishandlet regjeringshemmeligheter og har nå en spesiell rådgiver som ser nærmere på hva de gjorde galt. Trump er skyldig, ettersom i henhold til Presidential Records Act, skal arkivene i Det hvite hus gå til nasjonalarkivet når en administrasjon avsluttes og regelverket krever at slike filer lagres sikkert.
Bidens forbrytelse er enda mer alvorlig fordi han ikke en gang var president (som tross alt har makt til å deklassifisere dokumenter) da han fjernet papirene fra Det hvite hus og tok dem med til sin private garasje.
Utvilsomt var ikke Trump helt samarbeidsvillig. Men disse to månedene mellom det første Biden-funnet, dager før midtveisvalget i november og nyhetene som ble offentliggjort i januar, reiser vanskelige spørsmål for presidenten som handler om åpenhet og et forsøk på tildekning.
Igjen, mens Biden anklaget Trump for å være «helt uansvarlig», er hans egen unnskyldning i dag at han var «overrasket» over at det var sensitive dokumenter på hans tidligere kontor. Han var åpenbart på bakfoten og forklarte at det andre funnet ved siden av hans dyrebare Corvette var i «en låst garasje. OK? Så det er ikke slik at de står ute på gaten.»
Ingen av disse to gamle mennene som nærmer seg 80, og når jeg tenker på det, en av dem kan godt være USAs neste president, er overbevisende. Derfor kan problemet bli en vedvarende politisk hodepine for begge, når de lanserer sine respektive kampanjer for valget i november 2024.
Det vil si, som Larry Sabato, den bestselgende forfatteren av bøker om amerikansk politikk og en av landets mest respekterte politiske analytikere, sa til avisen Guardian: «I offentlighetens oppfatning vil det nå hete: ‘Vel, det er sjukdom i begge dine hus. Dere er begge skyldige. Skam dere begge. Det er over.»
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
