«NATOs oppdrag» etterlater et ødelagt Ukraina

0
Klar tale fra Ukrainas forsvarsminister

«Vi utfører NATOs oppdrag.» Mens Ukrainas forsvarsminister erkjenner stedfortrederkrigen, ser NATOs stedfortrederkrigere bort fra tapene.

Av Aron Maté, 11 januar, 2023

Aaron Maté.

Ved presentasjonen av sin siste militære bistandspakke til Ukraina – på $ 3,75 milliarder, den største til dags dato – erklærte Det hvite hus at amerikanske våpen er ment «å hjelpe ukrainerne til å motstå russisk aggresjon».

For deres del, ser ukrainere på mottakersiden det annerledes.

«Vi utfører NATOs oppdrag,» sa Ukrainas forsvarsminister Oleksii Reznikov i et intervju. «De utgyter ikke blodet sitt. Vi utgyter vårt. Det er derfor de er pålagt å forsyne oss med våpen.» Reznikov gjentok en begrunnelse brukt av sine amerikanske sponsorer fra tidligere kriger, inkludert invasjonen av Irak, og la til at Ukraina «forsvarer hele den siviliserte verden».

Å motta en endeløs forsyning av våpen fra NATO-land, som ikke utgyter noe eget blod – bare for å oppfylle NATOs «oppdrag» – er en treffende beskrivelse av Ukrainas rolle i den USA-ledede stedfortrederkrigen mot Russland. Og som en av de mest standhaftige forkjemperne, senator Lindsey Graham, muntert spådde i juli, at dette oppdraget bruker Ukraina til å «kjempe til siste person».

For Ukraina er kostnadene ved å oppfylle NATOs oppdrag klart uttalt av de tidligere amerikanske ministrene, Condoleezza Rice og Robert Gates. I dag, skriver paret, er Ukrainas «økonomi i ruiner, millioner av befolkningen har flyktet, infrastrukturen blir ødelagt, og mye av landets mineralrikdom, industrielle kapasitet og betydelige jordbruksland er under russisk kontroll. Ukrainas militære kapasitet og økonomi er nå nesten helt avhengig av hjelp fra Vesten – først og fremst USA.»

I stedet for å se Ukrainas krigsherjede, russisk-okkuperte, vestlig-avhengige tilstand som en grunn til å søke en forhandlet slutt, ser Rice og Gates faktisk diplomati som et resultat å unngå.

«I fraværet av nok et stort ukrainsk gjennombrudd og suksess mot russiske styrker, vil vestlig press på Ukraina for å forhandle om en våpenhvile vokse etter hvert som måneder med militær stillstand går,» advarer de. Rice og Gates konkluderer med at dette resultatet ville være «uakseptabelt», fordi «enhver fremforhandlet våpenhvile vil etterlate russiske styrker i en sterk posisjon til å gjenoppta invasjonen når de er klare». Det er en mulighet. En annen mulighet, som ikke er nevnt av forfatterne, er at en forhandlet våpenhvile fører til en permanent våpenhvile. Dette vil endelig innebære å ta opp årsakene til lidelsene til Ukrainas etniske russiske befolkning – den direkte årsaken til Donbas-krigen etter 2014, som gikk forut for Russlands invasjon – så vel som å ta opp Russlands mangeårige sikkerhetsbekymringer om NATO-utvidelse og avanserte våpen på landets grenser.

I sistnevnte sak er Kreml langt fra den eneste talsmannen. «Et av de viktigste punktene vi må ta opp – som president Putin alltid har sagt – er frykten for at NATO kommer helt opp til dørene deres, og utplasseringen av våpen som kan true Russland», sa Frankrikes president Emmanuel Macron i forrige måned.

Macrons kommentarer «syntes å gå langt utover alt USA har tilbudt» Russland, bemerket New York Times. Times har ikke uttalt at et slikt tilbud ennå ikke har materialisert seg: Som definert av flere høytstående amerikanske embetsrepresentanter helt opp til president Biden, er «NATOs oppdrag» ikke å forsvare Ukraina, men å bruke det som en stedfortreder for å «svekke» eller til og med forårsake regimeendring i nabolandet Russland.

Følgelig må utsiktene til en fremforhandlet våpenhvile annulleres. Rice og Gates hevder at USA og landets allierte «snarest må besørge Ukraina en dramatisk økning av militære forsyninger og kapasitet». De advarer om at en unnlatelse av å gjøre det kan føre til et scenario der «mer kreves av USA og NATO». Foreløpig kan dette heldigvis unngås, fordi USA har «en besluttsom partner i Ukraina som er villig til å bære konsekvensene av krig, slik at vi ikke trenger å gjøre det selv i fremtiden». For stedfortrederkrigere er det faktisk ingen bedre «partner» enn en som er «villig til å bære konsekvensene av krig» drevet langveisfra.

Som en utfordring til deres forpliktelse til Ukrainas suverenitet og velbefinnende, vurder kvaliteten ved Rice og Gates forsøk på å appellere til folkeretten. De skriver at USA «har lært på den harde måten – i 1914, 1941 og 2001 – at uprovosert aggresjon og angrep på rettsstaten og den internasjonale orden ikke kan ignoreres.» Tilsynelatende lærte ikke USA den samme leksjonen fra å invadere dusinvis av land siden 1914 – inkludert under Bush-administrasjonen, der forfatterne spilte instrumentelle roller i flere handlinger av uprovosert aggresjon, som invasjonen av Irak. Gates, som fortsatte som forsvarsminister under president Obama, fortsatte denne arven ved å føre tilsyn med den amerikanske bombekampanjen som bidro til å velte Libyas regjering.

Helt forutsigbart står ukrainske soldater som «bærer konsekvensene av krig» overfor store tap. Den pensjonerte obersten Andrew Milburn i US Marine Corps, som har trent og ledet ukrainske styrker for det private leiesoldatfirmaet Mozart Group, rapporterer til Newsweek at i kampen om Bakhmut har Ukraina «hatt ekstraordinære høye tap. Tallene du leser i media om at tapstall på 70 prosent og mer er rutine, er ikke overdrevne.»

Ukraina «har nå høye tap på Bakhmut-Soledar-fronten, og tømmer raskt styrken til flere brigader sendt dit som forsterkninger den siste måneden,» rapporterer Wall Street Journal. «Vestlige – og noen ukrainske – tjenestemenn, soldater og analytikere bekymrer seg i økende grad for at Kiev har tillatt seg å bli sugd inn i kampen om Bakhmut på russiske vilkår, og mistet styrkene de trenger for en planlagt våroffensiv, mens landet hardnakket klamrer seg til en by med begrenset strategisk relevans.» Ifølge en ukrainsk kommandant på slagmarken, favoriserer «vekslingskursen med å bytte våre liv for deres, russerne. Hvis dette fortsetter slik, kan vi gå tom.»

Den rådende likegyldigheten til Ukrainas dødstall ble nylig understreket da EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, gjorde den feilen å erkjenne det. I en tale bemerket von der Leyen at Ukraina har mistet 20.000 sivile og 100.000 soldater siden Russlands invasjon i februar. Det ukrainske militæret responderte med å klage på at dette var «klassifisert informasjon», noe som fikk von der Leyens kontor til å redigere ut tallene fra videoen med hennes bemerkninger.

I mellomtiden har den rådende avvisningen av diplomati til og med ført til at en av dens mest standhaftige europeiske talsmenn effektivt har gitt avkall på diplomati. I et intervju med Tysklands Die Zeit, hevdet den tidligere tyske kansleren Angela Merkel at Minsk II-avtalen fra 2015 – det internasjonalt støttede rammeverket for å få slutt på borgerkrigen i Donbass etter 2014, basert på å gi begrenset autonomi til Russland-allierte øst-ukrainere – var et knep.

Merkel forklarte at Minsk «var et forsøk på å gi Ukraina tid». Og det gjorde det med hell: Ukraina «brukte denne tiden til å bli sterkere, som du kan se i dag. Ukraina i 2014/15 er ikke dagens Ukraina… Og jeg tviler sterkt på at NATO-landene kunne ha gjort så mye da, som de gjør nå for å hjelpe Ukraina.»

Merkel, hvis regjering hjalp til med å megle frem Minsk-avtalen, var en av de få NATO-lederne som utviklet et samarbeidsforhold med Russlands president Vladimir Putin. Hennes kommentarer følger etter en lignende innrømmelse fra den ukrainske lederen som signerte Minsk, Petro Porosenko. «Vi hadde oppnådd alt vi ønsket,» sa Porosjenko i mai 2022. «Vårt mål var først å stoppe trusselen, eller i det minste å utsette krigen – å sikre åtte år for å gjenopprette økonomisk vekst og skape kraftige væpnede styrker.» (uthevelse tilføyd)

Merkels påstand om at Minsk ikke var ment å skape fred, men «å gi Ukraina» tid til å «bli sterkere» for krig, har blitt møtt av Putin og hans støttespillere som en bekreftelse på at NATO ikke kan stoles på for å følge sine avtaler. (Et hovedpoeng som nettopp ble styrket av Joe Bidens nylige innrømmelse at, til tross for hans kampanjeløfter, er Iran-atomavtalen «død»).

En alternativ forklaring er at Merkel på uærlig vis forsøker å blidgjøre pro-krig hauker i Tyskland og andre steder, som Moon of Alabama hevder. Nicolai Petro, forfatter av den uunnværlige nye boken «Tragedien i Ukraina», er enig i den tolkningen, som han fortalte meg i et nylig intervju. Petro argumenterer for at den tyske og fransk meglede Minsk-prosessen var «innsats i god tro for å få slutt på fiendtlighetene, i det minste for å oppnå en våpenhvile som forhandlinger deretter kunne forfølges videre fra». Selve hindringen kom etter Petros syn fra Ukrainas høyreekstreme ukrainske nasjonalister og deres allierte i Washington«som i utgangspunktet avviste Minsk-avtalen som uaktuell», og urealistisk søkte Ukrainas fullstendige gjenerobring, ikke bare av Donbas, men også på Krim.

Enten Merkel var oppriktig eller ikke, gjenspeiler hennes kommentarer det faktum at målene til det ukrainske ytrehøyre og deres Washington allierte nå dominerer NATO-statene, med stemmer for fred marginalisert og diplomatiet avskydd.

Og nå, nesten ett år inn i Russlands invasjon, har NATOs heiagjenger for stedfortrederkrigen, ingen interesse av å stoppe blodsutgytelsen, til tross for den åpne erkjennelsen av at deres oppdrag er å bidra til å ødelegge landet som de hevder å forsvare.


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Aaron Maté:

‘NATO’s mission’ leaves Ukraine destroyed

Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.

Forrige artikkelKrigsdagbok del 40 – 2. til 11. desember 2022
Neste artikkelOm hvordan Vesten sjøl skapte krisene
Aaron Maté er journalist og produsent. Han er vertskap for Pushback med Aaron Maté på The Grayzone. I 2019 ble Maté tildelt Izzy-prisen (oppkalt etter I.F. Stone) for enestående prestasjon i uavhengige medier for sin dekning av Russiagate i magasinet The Nation. Tidligere var han vert/produsent for The Real News and Democracy Now!.