Hvorfor piske fram en falsk enhet og tyne enhver motstemme?

0
Marielle Leraand, tidligere nestleder i Rødt i NRKs Debatten

Hvor totalitært vil de ha det?

Av Pål Steigan.

Den siste revejakta mot NATO-motstandere i Rødt og mot enhver som er imot, eller til og med bare kritisk til tesen om at mer våpen vil gi fred i Ukraina, er meget lærerik.

George K. Gooding skriver på Facebook:

Hvorfor er det så viktig for skravleklassen å knuse enhver motstand mot en politikk som for litt over et år siden ville vært helt utenkelig at Norge skulle støtte opp om? Til tross for at nesten samtlige på Stortinget og nesten alle andre i samfunnet har blitt pisket på plass til å mene det samme – igjen – så skal avvikere i lille Rødt jaktes ned som bikkjer med rabies.

Hva sier det om samfunnsdebatten i disse dager og hva slags samfunn vi egentlig har begynt å ligne på, der meningsbryting rett og slett ikke anses som legitim lenger? Der offentlig uthenging møter enhver person, liten eller stor, som nekter å marsjere i takt? Helt uavhengig av hva man mener om denne saken, så er dette faktisk absurd og skremmende.

Er flokken på Stortinget så redd for at Rødt om 6, 7, 8 år kommer til å få mer rett enn dem om Ukraina, slik de fikk om strøm? For det er jo slik med flokkmentalitet at når hele flokken tar feil, så er det ingen som tar feil. Det er grunntanken med søken etter en flokk, fraskrivelse av ansvar. Altså feighet.

La nå folk i Rødt være prinsippfaste på at de synes at det er en uting å bidra til mer krig. For sannheten som flokken ikke vil snakke om her er som jeg sa innledningsvis: at Norge skulle sende våpen til en part som kriger med Russland ville vært helt, helt, helt utenkelig for bare litt over et år siden. Hvorfor var det det da? Hvorfor er det ikke nå?

Det, er det ikke lov å snakke om nå. Du skal settes på plass og flås levende inntil du blir med på Den Nye Sannhet.

Hysteriet avslører seg sjøl

Man skal ikke ha lest veldig mye psykologi for å forstå at hysteri og ukontrollert sinne ofte skjuler noe annet. I en diskusjon er ofte sinne et uttrykk for at man innerst inne vet at man har ei dårlig sak. Den som er trygg på seg sjøl og sine argumenter behøver ikke å bli sint.

I diskusjonen om våpen til Ukraina har NATO fra US State Department via Forsvarets forskningsinstitutt og videre ut i mediene satset tungt på å få folk til å godta tesen om at «krig er fred», eller som Jens Stoltenberg sier: «Å sende flere våpen til Ukraina er den raskeste veien til fred».

Og en for en faller gamle NATO-motstandere fra og bekjenner seg til Den Eneste Sanne Lære: Veien til fred er mer våpen!

Når dette gjelder folk from helt fra ungdommen har vært imot USA-imperialismen og alt dens vesen, er det god grunn til å tro at det handler om kognitiv dissonans. Man prøver å forene to uforenlige tanker, og derfra er det kort vei til sinne og raseri. Og da blir klappjakta mot dem som minner deg om den grunnleggende bristen i din egen posisjon ikke bare sannsynlig, den blir psykologisk nødvendig. De som opponerer minner deg om det du har stått for, og det truer med å undergrave hele din nye posisjon.

Hadde de vært trygge i den nye posisjonen, hadde de kunnet argumentere rolig og fredelig. De har jo rett, så da er det bare å la argumentene tale. Hysteriet viser at de innerst inne vet at de tar feil. Og enda verre, de frykter at dette kommer til å bli avslørt.

For å gjenta Goodings utmerkede observasjon:

Er flokken på Stortinget så redd for at Rødt om 6, 7, 8 år kommer til å få mer rett enn dem om Ukraina, slik de fikk om strøm? For det er jo slik med flokkmentalitet at når hele flokken tar feil, så er det ingen som tar feil. Det er grunntanken med søken etter en flokk, fraskrivelse av ansvar. Altså feighet.

Og nå har altså et flertall av Stortingsgruppa til Rødt kapitulert de også. De er redde for å bli utstøtt fra flokken. Derfor må de rase mot dem som står i mot.

Intoleransens inntog

I en verden der det sosiale dominerer og det individuelle uttrykket skrumper inn, vil menneskene fortsatt være i stand til å tenke selv og ta sine valg — men de vil aldri komme på tanken å gjøre det.

Dette skriver filosof Einar Øverenget. Han har skrevet boka Intoleransens inntog.

Sosiale medier er i ferd med å endre fellesskapet. Flere kan ta ordet, men allikevel truer en understrøm av konformitet, lydighet og selvsensur. Særegne holdninger og individualitet erstattes av gruppetilhørighet, med den følge at frihet slår over i ufrihet og toleranse i intoleranse. Sosiale medier kan gi næring til et fellesskap som i økende grad handler om kontroll, og en økende risiko for en politikk som i stedet for å kjempe for frihet, ønsker å innskrenke den.

Han skriver: ‘Sosiale medier er i ferd med å endre vårt fellesskap. Flere kan ta ordet, men under ytringsfrihetens overflate truer en understrøm av konformitet, lydighet og selvsensur.’

Dette er kongeveien mot det totalitære samfunnet.

Jeg har blitt kritisert for å ha støttet totalitære samfunn som Kina og Albania, og det er riktig at jeg sjøl har noe å svare for der, som jeg også har tatt opp i flere av mine bøker, ikke minst i En folkefiende.

Det som gikk opp for meg da jeg måtte undersøke hele det teoretisk-filosofiske grunnlaget mitt etter Sovjetunionens fall, forkastet jeg mye som jeg ikke fant brukbart, men jeg sto igjen med noen grunnleggende oppfatninger. Jeg var tilbake ved Marx’ Teser om Feuerbach:

«Spørsmålet om den menneskelige tenkninga er objektivt sann – er ikke et teoretisk, men et praktisk spørsmål. I praksis må mennesket bevise sannheten, dvs. virkeligheten og makta, det dennesidige i tenkninga si.»

Og som følge av det forkastet han evige sannheter og skrev at «underviseren må sjøl undervises».

Derfor er det totalitære og intoleransen sannhetens og framgangens fiende. Alle gjør feil, også hele samfunn. Hvis vi legger det humanitære perspektivet, som også er uhyre viktig, til side et lite øyeblikk, vil vi se at for samfunnet er ikke bare ytringsfriheten og den store takhøyden overfor andre meninger ønskelig. Den er nødvendig. Uten den kan forsvinner samfunnets evne til å korrigere seg sjøl, uten den forsvinner vitenskapens mest grunnleggende metode, evnen til å stille alt under et kritisk lys. I dette perspektivet blir ytringsfriheten en nødvendighet, en produktivkraft.

De som vil undertrykke enhver opposisjon eller kritisk tenkning enten det gjelder koronapolitikken eller krigen i Ukraina vil ha oss til å fjerne en av samfunnets viktigste kvaliteter og gjøre samfunnet mindre i stand til å korrigere sine egne feil. Dette er ille for opposisjonen, men det er faktisk enda verre for samfunnet. Dette er sjølskading på samfunnsnivå. Og på partinivå!

Hadde de trodd på sine forsikringer om sitt demokratiske sinnelag, hadde de ikke drevet revejakt mot opposisjonen, de hadde invitert opposisjonen inn i varmen og lyttet respektfullt og oppmerksomt på dens argumenter. Der er vi ikke i dag.

Dessverre for Norge!

Forrige artikkelChomsky: – Mer våpen til Ukraina vil bare forlenge krigen og lidelsen
Neste artikkelRegjeringa vil at folket skal spise knuste kakerlakker
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).