«En folkefiende», ikke «Et dukkehjem»

0

Pål Steigans sjølbiografi er uten tvil det nærmeste vi noen gang vil komme førstehåndskilde til det aller innerste i ml-bevegelsen. Tron Øgrim rakk jo å skrive en del (!), men rakk dessverre aldri å levere et arbeid av denne typen, og jeg har ikke særlig tro på at noen av de andre i «diamantgjengen» – Finn Sjue, Sigurd Allern, Sverre Knutsen og Kjell «Billy» Skjervø – kommer til å foreta et lignende dypdykk i egen historie.

Det er redaktør i Puls, Arild Rønsen, som skriver dette i en bokanmeldelse på sin egen blogg arildronsen.no.

Rønsen fortsetter:

Diamanten var for øvrig ikke så kompakt som vi tidvis kunne få inntrykk av, hvilket Steigan klargjør ved å navngi mange andre som var «innom». Jeg nevner dette, for å illustrere at dette virker som en svært åpenhjertig fortelling; Steigan legger ikke noe imellom i personkarakteristikkene. Dette forhindrer ikke at de andre helt sikkert ville hatt andre historier, andre varianter, å berette. For er det én sak som er sikker, så er det at denne bevegelsen var prega av hemmelighetskremmeri.

Noe skyldtes en helt berettiga frykt for overvåking, jmfr. Lundkommisjonen. Men mye lå også i den helt ekstreme praktiseringa av demokratisk sentralisme.

Røsnsen, som har en fast spalte i Klassekampen er kjent for å slå til høyre og venstre akkurat som det passer ham, uten å ta særlig mye taktiske hensyn. Så jeg må faktisk tro at han mener det når han skriver:

«En folkefiende» kan også leses som en rein ungdoms/generasjonsfortelling. Og det skal han ha, Pål Steigan – han skriver drivende godt.

 

KampanjeStøtt oss

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.