Krigsropet?

0

Man skal ikke beskylde avisa Klassekampen for å være den skarpeste kniven i skuffen når det gjelder analyse av den pågående krigen mellom USA/NATO og Russland med Ukraina som slaktoffer og slagmark. Det har vært svært vanskelig å skille avisas analyser og kommentarer fra det som kommer fra den øvrige vestorienterte pressa.

Men det spørs om ikke redaktør Mari Skurdal setter en slags ny rekord i sin lederartikkel mot fredsbevegelsen 20. desember.

Under tittelen Feil tidspunkt skriver Skurdal:

Organisasjonen Fredsinitiativet 2022, som demonstrerte foran Stortinget i helga, hadde i tillegg med parolen «Julefred – våpenhvile og forhandlinger nå», som ukrainere i Norge reagerer sterkt på. Det gjør også LO. De mener en våpenhvile vil gi Putin mulighet til å regruppere og forberede nye offensiver. Dessuten vitner ikke den siste tidas terrorbombing av ukrainsk infrastruktur om noen særlig fredsvilje hos russerne. Det er riktig, som Fredsinitiativet hevder, at kriger ender ved forhandlingsbordet. Det betyr ikke at ethvert tidspunkt er riktig for slike forhandlinger, og det må være opp til den okkuperte å bestemme når det er.

I Skurdals og Klassekampens verden begynte krigen i Ukraina 24. februar 2022. At krigen da hadde pågått i åtte år og hadde krevd 14.000 menneskeliv er totalt fraværende i avisas redaksjonelle linje.

En grov retusjering av Vestens rolle

Etter at det er avslørt at Minsk-avtalene bare var spill for galleriet, som utelukkende hadde til hensikt å gi Ukraina tid til å bygge opp sine militære styrker – med NATOs intense assistanse, hadde det vært å forvente at «klassens avis» ikke hadde vært så nådig med Tyskland og Frankrike. Men den gang ei:

Fram til den russiske invasjonen i Ukraina 24. februar i år var det gode grunner for å vektlegge en diplomatisk avtale og legge press på landene som var i posisjon til det for å etablere en forhandlet løsning på konflikten. Lederne i flere land forsøkte også dette, blant andre Frankrikes president Emmanuel Macron og Tysklands forbundskansler Olaf Scholz. 

Les: NATO ønsket aldri fred i Ukraina – Minsk-avtalene skulle bare kjøpe tid ifølge Merkel

Klassekampens og USAs mål med krigen

Redaktør Skurdal ser ikke, eller vil ikke se, at det USA-innsatte Kiev-regimet faktisk har ført en krig mot de russisktalende opprørerne i Donbass i åtte år. Hun vil heller ikke se at denne krigen er finansiert, støttet og tilrettelagt av «militære rådgivere» fra ikke minst USA og Storbritannia – med Norge som en svært aktiv bidragsyter. For henne handler det bare om at Russland har invadert Ukraina. Alt annet er ikke-eksisterende. Og hun definerer krigens mål svært likt det Washington gjør:

Dersom Norge ble invadert av et naboland, ville vårt første mål vært å få angriperen ut av vårt territorium. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at ukrainere ønsker det samme. De er i sin fulle rett til å kreve at Russland trekker seg ut, eller kjempe for at Russland blir så svekket at en eventuell forhandlet løsning vil tjene Ukrainas sak. 

I slutten av april sa forsvarsminister Lloyd Austin at et av Washingtons mål i Ukraina er å se et «svekket» Russland.

I et intervju med CBS erklærte den tidligere amerikanske hærens Europakommandør Ben Hodges: «Du vet, vi er ikke bare observatører som heier på Ukraina her.» Hodges sa at USA burde erklære: «Vi vil vinne.»

Han fortsatte: «Det betyr at alle russiske styrker tilbake til der de var før 24. februar, en langsiktig forpliktelse til full restaurering av ukrainsk suverenitet – det vil si Krim og Donbas – og til slutt bryte ryggen til Russlands evne til å projisere makt utenfor Russland for å true Georgia, true Moldova, true våre baltiske allierte.»

Med andre ord må USAs mål ikke bare være å gjenerobre Krim – territoriet som Russland hevder som sitt eget – men å ødelegge kampkapasiteten til det russiske militæret.

Klassekampens redaktør har i klare ordelag sluttet seg til denne definisjonen av målet for krigen.

Historieforfalskning

En av metodene til krigsvenstre for å begrunne sin støtte til NATOs krig mot Russland er å forfalske historien. Skurdal gir oss de sentrale poengene:

Det er dessuten verdt å minne om at den fredsbevegelsen som i sin tid samlet millioner mot USAs invasjon i Irak, og som Fredsbevegelsen 2022 sier den bygger på, ikke krevde fredsforhandlinger og våpenhvile med USA da krigsutbruddet var et faktum. Da var kravet at USA trakk seg ut, uten forbehold. Slik var det også med krigen i Vietnam, den sovjetiske og den amerikanske invasjonen i Afghanistan og bombingen av Libya: Kravet fra venstresida og fredsbevegelsen var at angriperen skulle trekke seg ut.

(Det er litt uklart hvilken venstreside som mente at hvilken angriper skulle trekke seg ut av Libya, i og med at den var Norges rødgrønne regjering som gikk i spissen for å bombe landet tilbake til steinalderen, men la det ligge et øyeblikk.)

Det er ikke så lite frekt å sidestille Vietnams frigjøringskamp mot USA-imperialismen med den USA-støttede og naziinfiserte Kiev-regjeringas kamp i dag. Klassekampens redaktør ser ikke, eller vil ikke se, at USAs kriger for å erobre mest mulig av det området som tidligere var dominert av eller lå under Sovjetunionen har pågått siden Sovjetunionens sammenbrudd, og at krigene i Afghanistan, Irak og Libya alle er ledd i USA-imperiets kamp for å beholde hegemoniet.

Hadde Klassekampens redaktør sett denne sammenhengen, kunne hun ikke ha unngått å se at NATOs skrittvise framrykking i Øst-Europa og krigen som ble innledet etter statskuppet 22. februar 2014 er en del av det samme. USA og NATO fører krig i Ukraina for å ødelegge Russland. Dessverre har Mari Skurdal gjort Klassekampen til en ivrig klakør for denne politikken, og så ivrig krigstilhenger er hun blitt at hun ikke føler seg for god til å angripe folk som ønsker våpenhvile og fredsforhandlinger.

Les Peter M. Johansen: Det skjedde et kupp i Kiev natt til 22. februar 2014.

Illusjoner om krigen fører til at enda flere ukrainere vil dø

Mari Skurdal har samme illusjoner om krigen i Ukraina som Tom Røseth, hovedlærer i Etterretning på Forsvarets høyskole gir uttrykk for i en samtale med avisa VG.

Uavhengig av hva Putin sier eller ikke sier, tror Røseth at de ukrainske styrkene kan klare å ta tilbake deler av de okkuperte områdene.

– Det avhenger av hvor de satser en motoffensiv, forklarer han.

Dette er et uttrykk for en tragisk ønsketenkning som bare bidrar til at krigen forlenges og at enda flere ukrainere kommer til å dø og at enda mer av landet vil bli ødelagt.

I virkeligheten er det slik at sjøl med det samlede Vesten og 100 milliarder dollar i støtte fra Washington er det ingenting som tyder på at Kiev-styrkene, sjøl med leiesoldater og «militære rådgivere» vil kunne oppnå disse målene.

Propagandaen for mer krig er bare til fordel for våpenindustrien og er en ulykke for folket i Ukraina og for verdens folk.

Forrige artikkelDe fattige med 10 billioner dollar i ekstern gjeld
Neste artikkelDen britiske regjeringa ville feire vaksinejubileum – da eksploderte kommentarfeltet
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).