Jordens salt

Av Steppeulven

I nesten tretti år har lastebilkjøring vært jobben min, og i ytterlige femten år har jeg tenkt lastebil, undervist lastebil, skrevet og lest om lastebil.

Mot slutten av et yrkesliv er det kanskje naturlig å se tilbake, tenke over og vurdere hvilke – om noen – synlige spor som finnes etter jobben man har gjort? Ikke alle har plassert ei frihetsgudinne i innseilinga til New York og et underverk i Paris, slik tårnet til Gustav Eiffel fra verdensutstillinga i 1889 blei vurdert som. Eller skapt et skulpturanlegg i Frognerparken, oppkalt etter skaperen, Gustav Vigeland.

I en periode kjørte jeg husholdningssøppel. Det er ikke mange spor tilbake etter det. Søpla blei henta inn i papirposer fra søppelstativ hos privatfolk og levert på søppelplassen i Sola kommune med en åpen kassebil, en gammel rød og hvit Ford Custom Cab, deretter gravd ned og gravd over. Jeg kjørte også kontainere med søppel, både til søppelplassen på Tasta i Stavanger og til Paradisbukta i Mandal. Selv søppelplassene er borte.

I en periode kjørte jeg betongbil, og har lagt sålen i en del hus rundt forbi i hjembyen, bygd et bomberom og kjørt betong til en del siloer på bygda, men det er ikke noe man ser. Det mest synlige i dag er nok E- 39 broa på Vigeland i Sør-Audnedal, mellom Mandal og Lyngdal, men mitt bidrag var ikke mange kubikk. En liten flekk her og en annen flekk der. Og snart blir broa avløst av en ny firefelts motorvei og ute av hovedsirkulasjonen.

Med kranbil har det blitt noen materiallass, ei hytte eller fem, båter på land, båter på sjøen. Paller med takstein på hustak. Levetid 30 år. Mange er bytta ut allerede.

Flyttelass har jeg kjørt. 100 – 150 stykker, opp og ned mellom  Nord- og Sør-Norge. Mange møbler er nok utslitt, de fleste klærne kasta, og mange folk har nok fløtta på nytt.

Jeg har kanskje kjørt 500 tonn med druer fra Sør-Italia til Norge, fra steder som Bari, Rocca Imperiale og Francavilla Fontana. Oppspist forlengst. På samme vis som de andre 50 – 60  lassa med frukt og grønt fra Italia, et ukjent antall lass med epler, pærer, sopp og andre mer eksotiske grønnsaker fra Belgia, Spania, Frankrike, Tyskland, Danmark og Sverige, eller Sør-Amerika via Rotterdan i Nederland. Etter at de hadde vært innom grosistlageret og distribuert til butikken var det uansett ingen som så forskjell på «mine» og dem andre hadde kjørt. Og grandiozaen fra Stranda vi kjørte bunnene til fra England er oppspist, alle som en. Sporene etter dem har septikbilen fjerna.

Også de rundt ti årene med stykkgods var mest å regne som skruer og muttere i den store sammenheng, men et lite monument var mitt. Et av de første kolliene jeg kjørte hjem fra kontinentet, et tre som blei plassert inne i Kvadraturen i Kristiansand. På hjørnet av Dronningens og Vestre Strandgate. Henta på en planteskole et støkke vest for Bremen, litt nord for 213 mot Holland. Stod og venta hele dagen med Svein Frigstads nedbygd kapellsemi, og fikk akkurat plass til dette treet på jumbotralla. Den svære rota bakerst, det tynneste toppløvet på scenen mot framveggen. Og naturligvis litt stykkgods fra Danmark ved siden av på scenen, noen ekstra kroner i kassa måtte til.

Treet har nå stått der i snart førti år, og i det siste har jeg begynt å lure på om det faktisk er det samme treet? Jeg synes det ser så lite ut. Og litt trist. Trives du ikke i byjungelen kompis?

-o0o-

Men så, i 2013 fikk jeg opp et nytt monument. Etter å ha vært borte fra landeveien i 12 år fikk jeg en sjanse hos Myrvang Transport i Arendal som sommervikar på den nye Scaniaen til min venn Kalle Jortvedt.

På andre turen lossa og lasta jeg forskjellig steder på Sørlandet, kjørte mot Oslo og tok natta på Statoilstasjonen på Grelland. Begynte der i sjutida etter en lovlig døgnhvil. Så kjørte jeg til Drammen, venta, lossa, kjørte til Fornebu, lasta noen paller, kjørte til Oslo S, lossa på NSB, hadde et par andre lossinger rundt i byen, kjørte opp til Kjøttbyen, lasta noen lange metallkonstruksjoner på en bedrift i nærheten, kjørte mot Lillestrøm, lasta på to forskjellige steder, pallegods et sted, lange lengder et annet sted, kjørte til Gardermoen. Kompletterte med seks tonn pallegods, og fikk beskjed om å losse på Gjerstadadheia og losse Arendal. Varene som skulle til Arendal hasta, de måtte være nede samme kveld.

Etter en rask middag for å få lovlig pause på fartsskriveren, så jeg på klokka at lossing i Arendal kunne bli problematisk. Jeg begynte å nærme meg 15 timers utstrekk fra arbeidet starta om morgenen. Å være der noe særlig før klokka 22 kunne bli vanskelig. Den ukjente faktoren i regnestykket var lossing på Gjerstadheia. En fabrikk hvor jeg aldri hadde vært, hvor det skulle være ei postkasse med en nøkkel til en truck jeg aldri hadde sett. Hvor lang tid det ville ta å losse sju tonn her var vanskelig å forutse.

Jeg ringte kunden i Arendal og sa jeg ikke kunne garantere å levere samme kveld.

 -”Men jeg må ha varene!” sa han, og begynte øyeblikkelig å hisse seg opp.

Jeg svarte med en gammel standardlåt. -”Hvis du må dem i kveld burde du kanskje bestilt dem litt tidligere”.
 – ”Jeg HAR bestilt dem litt tidligere. De skulle vært her i går. Men da klarte ikke dere å levere.”
 – ”Jeg kan bare beklage, men jeg er underlagt kjøre – og hviletidsregler, og de akter jeg å følge.”
 – «Helvetes kjøre og hviletidsregler. Det er jo snart blitt så strengt at det ikke er mulig å jobbe lenger.»
 – «Ja, ja, ja… Nå prøver vi, jeg skal ringe deg å si åssen det går.»
Som svar fikk jeg bare noe mumling, fra en mildest talt lite fornøyd kunde.

Det var kø gjennom Oslo, jeg ringte fra Larvik.
 – «Jaah, er du kommet så langt. Da ligger du jo veldig godt an. Dette må jo kunne gå.»
 – «Problemet er lossinga på Gjerstadheia. Jeg veit ikke hvor lang tid den kan ta.»
 – «Faen heller, jeg er nødt til å ha disse varene!»
 – «Ja. Og jeg kan desverre ikke garantere noe.»

Litt seinere ringte han tilbake.
 – «Du, jeg tar kranbilen min og kommer bort til Gjerstadheia og henter varene sjøl, da er jeg garantert at dette går i boks».
Myrvang hadde i mellomtida dirigert en av de andre sjåførene innom for å hjelpe meg med lossinga, og mens vi dreiv på svingte kunden med kranbilen inn på plassen. Han begynte først å kjefte ut kollegaen min, som har trodde var meg, men etter hvert roa han seg betraktelig ned. Vi fikk krana over det han skulle ha, før han traska i vei.

Bilen hans hadde reklame for MESTA. Og det som hasta så voldsomt var fundamentstolpene til nye skilt som skulle opp ved vekta i Arendal, de som skal signalisere at det er kontroll, og at det er obligatorisk å svinge av E -18 og opp på trafikkstasjonen for at kontrollørene kan sjekke om du har fulgt regelverket.
 – «Her har du et utstrekk på over 15 timer. Det er ikke lov. Hvorfor har du ikke fulgt regelverket?»
 – «Øhh. Det var noen varer som hasta sånn.»
 – «Ja, det sier alle, men det er ingen gyldig grunn».
Og så koster det penger, og i verste fall blir førerkortet ditt beslaglagt.

For å kunne montere disse stativene måtte E 18 sperres. Det måtte gjøres om natta, og det var ikke lov å gjøre det i juli. Vi var nå inne i den siste natta i juni, og det var derfor det hasta.

I tillegg til treet i Kvadraturen i Kristiansand, finnes det altså et spor etter meg på E 18 i Arendal. Hver gang du kjører forbi trafikkstasjonen i Arendal, så må du jo se etter om skiltene er oppe, og da kan du vite, at fundamentene, metallkonstruksjonenen, de er det jeg som har kjørt.

-o0o-

Det er flott at vi har hatt en Gustav Eifel, en Gaudi, en Christopher Wren og en Michelangelo som har satt spor etter seg i Roma. Men uten transportarbeidere til å fraktet stålbjelkene til Champs des March parken i Paris hadde vi ikke hatt noe Eifeltårn, ingen Sagrada Família i Barcelona og ingen St. Paul katedral i London.

Det finnes garantert mange sjåfører som kan vise til større og mektigere «minnesmerker» enn meg. Men skal vi være ærlig – og det skal en jo i følge en av mine gamle venner – så er ikke de synlige resultatene det viktigste sjåfører kan se tilbake på, men at vi, sammen med tusenvis av sjåfører fra andre land, bidro med en arbeidsinnsats som ga folk mat, hus og hjem, som var med å skaffe tilveie varer og løse problemer, skuffe unna søpla, bygge hus, fabrikker og veier som førte menneskeheten et bitte lite stykke framover. Vår innsats er kanskje lettere å se hvis vi tenker oss at vi ikke hadde eksistert? Det finnes nesten ikke en ting som omgir oss som ikke har vært innom en lastebil. Uten lastebiler og sjåfører hadde vi ikke hatt noe moderne samfunn.

Let’s drink to the hard working people
Let’s drink to the lowly of birth
Raise your glass to the good and the evil
Let’s drink to the salt of the earth

Fotnote: Jordens salt

Salt of the Earth er en amerikansk dramafilm fra 1954 skrevet av Michael Wilson, regissert av Herbert J. Biberman, og produsert av Paul Jarrico. Alle hadde blitt svartelista av Hollywood-etablissementet på grunn av sitt påståtte engasjement i kommunistisk politikk. Filmen er et av de første bildene som fremmer det feministiske sosiale og politiske synspunktet. Plottet sentrerer seg om en lang og vanskelig streik, basert på streiken i 1951 mot Empire Zinc Company i Grant County, New Mexico. I filmen er selskapet identifisert som «Delaware Zinc», og settingen er «Zinctown, New Mexico». Filmen viser hvordan gruvearbeiderne, selskapet og politiet reagerer under streiken. I neorealistisk stil brukte produsentene og regissøren faktiske gruvearbeidere og deres familier som skuespillere i filmen.

Uttrykket jordens salt stammer fra Matteus-evangeliet 5:13 og betyr å være viktig for mennesker som omgir en.