oss 100 kroner!
Opprinnelig er reglene nedfelt i FN-pakten, som slår fast at enhver stat er likestilt og suveren. Dermed er det forbudt å invadere andre land eller blande seg inn i deres interne affærer. Men hvordan fungerer disse i nåtid?
Suveren regelstyring
Siden andre verdenskrig har USA hatt rollen som ledende verdensmakt. Den vestlige verden og vi har vært på parti og støttet opp om «demokrativern, fredsbevarende operasjoner og riktige verdier.» Hver gang en stat har truet hegemoniet, blitt for egenrådig og nektet å lyde, har stormakta påberopt seg retten til å reagere. Mange har blitt straffet eller ofret i et pågående stormaktspill.
Kinas økonomi har vokst for mye, og samarbeid mellom Russland og Kina har forsterket seg. De siste årene er begge blitt kraftig nedsnakket. På fjorårets NATO-toppmøte i Brussel ble Kina utpekt som en «systematisk utfordring til den regelbaserte internasjonale ordenen.» Kineserne bidrar med «ondartet innflytelse» ble det hevdet. «Vi skal stå opp mot motstandere som dem. Dette vil jeg at Putin skal vite», sa Biden. Forøvrig har USA opprettet et fond for «Countering (motvirkning) of Chinese Influence (av kinesisk innflytelse).»
Likestilt?
Den australske journalisten John Pilger født i 1939, som har forfattet kritiske bøker og dokumentarfilmer som «The war on democracy», skrev nylig: «I min levetid har USA styrtet eller forsøkt å styrte mer enn 50 regjeringer, for det meste demokratier. Blandet seg inn i demokratiske valg i 30 land. Sluppet bomber over befolkningen i 30 land, de fleste av dem fattige og forsvarsløse. Forsøkt å myrde ledere i 50 land. Kjempet for å undertrykke frigjøringsbevegelser i 20 land.»
I et slikt perspektiv faller opphausingen av Kinas og Russlands misgjerninger sammen. Jeg anser Pilger som en etterrettelig mann. Han legger ikke ved noen liste, men selv om tallene skulle vise seg å ha avvik, er det store bildet korrekt. Jeg finner det bemerkelsesverdig at de som er mest opptatt av å bevare den «internasjonale regelbaserte ordenen» er de som i minst grad holder den i hevd.
Fredsbevarende?
Jeffrey Sachs har ytrer at: «Den essensielle fortellingen om Vesten er innebygd i USAs nasjonale sikkerhetsstrategi.» Ifølge ham harUSA ført minst 15 kriger siden 1980 og Kina ingen. Videre at Russland siden Sovjetunionens oppløsning kun har deltatt militært i Syria, hvor de var invitert inn. Hvis du spør: Hva med Tsjetsjenia. Rå russisk hærmakt motarbeidet frigjøring, hvilket ble begrunnet eller bortforklart med at framveksten av en ekstrem islamsk brigade måtte stanses. I Georgia skyldes inngripen fra de russiske «fredsbevarende styrkene» at georgiske soldater i 2008 marsjerte inn i Sør-Ossetia. Disse ble jaget tilbake. Deretter trakk russerne sine tropper ut.
Ellers har USA 750 baser i 85 land, Kina i 3 og Russland i 1. USA og deres allierte har sluppet 46 bomber hver dag de siste 20 årene. Til sammenligning har Kina sluppet 0. «Cost of war» melder at omtrent 1 million mennesker er drept av regelbaserte riddere hvorav 387.000 sivilister. Det riktige tallet er sannsynligvis mye høyere.
Bombingen av Libya ble kalt en fredsoffensiv. «Ordenen» bruker sjelden ordet krig, noe USA og NATO forbeholder seg enerett på. Alt i alt koster det vanvittig mye å forsvare denne «regelbaserte ordenen». USA har eksempelvis brukt 80 milliarder dollar de siste 40 åra på krig mot terror og holder fortsatt på. De har innvilget seg selv monopol på å dra terrorkortet. Samtidig øker fattigdommen blant amerikanere. Millioner mangler både mat og helsehjelp.
Å se en annen vei
USA og deres allierte bryter Folkeretten som det passer og hyler høyt hvis rivaler og konkurrenter gjør det. Nato-landet Tyrkia har gang på gang gått over grensa til Syria for å angripe kurdere, men hysj. Også Israel har ustraffet foretatt mangt et bombetokt i samme land. I 2016 invaderte Tyrkia Nord-Syria for første gang etter å ha støttet ulike terrorgrupper og holdt grensa åpen og gitt IS fritt leide for rekruttering av fremmedkrigere og våpenleveranser. I april i år (2022) startet Tyrkia sin så langt største offensiv i Nord-Irak. Tyrkia misbruker sin geostrategiske posisjon og bryter «hellige» regler, noe NATO konsekvent overser. Putin derimot har foreskrevet dialog og oppfordret Erdogan til å velge en fredelig løsning.
Internasjonal?
Da Norge slapp bomber over Libya ble det hevdet at hele det internasjonale samfunnet sto bak. Det var da jeg oppdaget at et slikt samfunn kun består av USA med under 4 % av verdens innbyggere og deres vestlige allierte. Store deler og klodens mest folkerike land stilte seg ikke bak. Heller ikke da USA ville ha alle med på å sanksjonere Russland.
Med tanke på at USA bare har en liten prosent av verdens befolkning og cirka 16 % av verdens BNP (målt i internasjonale priser), er det utrolig at de fortsatt påberoper seg overordnet makt. Samlet BNP for G7-landene er mindre enn hos BRICS-landene: Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika. Befolkningen i G7 utgjør bare 6 % av verden sammenlignet med 41 prosent i BRICS. Putin snakker om en klode som ikke baserer seg på dobbeltstandard og hyklersk hegemoni. Foreløpig bare fine ord, men mye tyder på at mange er lei amerikansk mismakt og ønsker en ny orden.
Ansvarlig?
Forsvarerne av frihet og demokrati har jaget minst 38 millioner på flukt. Ofrene etter NATOs krigshandlinger lider miserable skjebner. Fredslandet Norge avslører fravær av solidaritet ved å bidra til EUs nødfond hvorav 250 millioner kroner gikk til den libyske kystvakten slik at de kunne blokkere fluktveien over havet. Ellers tvinges overfylte båter med flyktninger tilbake til land de la ut fra. Slik bryter EU internasjonale menneskerettigheter. Voksne og barn med behov for beskyttelse blir utsatt for trakassering, overgrep, vold og stengt inne i leire med umenneskelige bo- og helseforhold. Forsvarerne av «den regelstyrte ordenen» har ingen planer om å endre adferd.
Et nazistisk tankekors
I Putins versjon av virkeligheten brukes nazistisk aktivitet i Ukraina som delgrunn for invasjonen. Denne ideologien ble behandlet i FNs generalforsamling, som vedtok at «glorifisering av nazisme, nynazisme og annen praksis som bidrar til å drive frem samtidige former for rasisme, rasediskriminering, fremmedfrykt og relatert intoleranse», skal bekjempes.
Forslaget ble vedtatt med 115 stemmer i favør, hovedsakelig av land i den tredje verden. Som nevnt utgjør de det store flertallet av verdens befolkning. 51 nasjoner avholdt seg fra å stemme, hovedsakelig Australia, New Zealand, EU- og NATO-land. De vest europeiske nasjonene, som Hitler erobret og okkuperte, nektet med andre ord å støtte opp om FNs manifestasjon av nazisme og fascisme. Det mest bemerkelsesverdige er at USA og Ukraina sto for to av de tre nei-stemmene.
Skitten maktkamp
USA forsøker desperat å holde på verdensmakta ved å utvide militære allianser rundt om i verden. Dollardominansen glipper, og maktposisjonen vakler. Ukrainerne sloss for våre verdier, vårt demokrati, sies det. Hvis vi ikke støtter dem vil Russland gå løs på neste land. Guri Melby hevder at Putin har ei liste av land, andre at hadde ikke våre vestlige våpen stoppet ha, ville de russiske soldatene vært på vei inn i Polen nå. Dette er påstander uten sannhetsgehalt. Kina og Russland må holdes nede for enhver pris. De «regelrette» har regjert og regjerer verden med gangstermetoder.
Sanksjonene mot Russland virker ikke som forventet, men raserer Europas velferd og økonomi. Kan en ny lov være til hjelp? Både kongressen og senatet har med overveldende flertall vedtatt «Countering Russian Activities in Africa Act». Forordningen skal hindre ondsinnet russisk aktivitet i Afrika, og omfatter alt som kan underminere USAs målsettinger og interesser. De fleste afrikansk land tar i likhet med de latinamerikanske og mange asiatiske avstand fra den såkalte «internasjonale ordensinnflytelsen».
Michael McCaul, republikaneren som var med og fremme lovforslaget har ytret: «Vi må tvinge hvert eneste land til å velge om de vil gjøre forretninger med den frie verden eller med en krigsforbryter». Loven er visstnok så vag at afrikanske ledere, politikere og forretningsfolk må bannlyse alle typer samarbeid for å være på den sikre siden. Flertallet har formuer og eiendommer, som USA kan beslaglegge. Dessuten er mange korrupte. Tradisjonen tro har de innvilget seg mandatet ved selvtekt.
I Bistandsaktuelt 11. oktober meldes det at IMF og Verdensbanken har statlige gjeldskriser på sakslista på sitt årsmøtet. Hvordan håndtere disse? Det dreier seg allerede om 25 afrikanske land og flere står i fare for å havne der. Ofte blir Kinas utlånspraksis utpekt som synderne. «Vi i SLUG (Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk) mener at dette enøyde fokuset på kinesiske lån skygger for et annet, mer presserende problem», skriver Thomas Rasmussen. Ifølge tall fra Verdensbanken skylder Afrikanske land i snitt opp til tre ganger så mye til private utlånere fra vestlige land. Land i krise står i fare for å utnyttes, særlig om lederne er korrupte.
Kriminelt
Når nasjoner lokkes, presses eller trues med straff hvis de ikke stemmer slik USA vil, lar være å handle med land USA forbyr og bare er venner med dem USA godtar, kan ikke stormakta vaie med frihetsfaner. De har tatt Afghanistans utenlandsreserver og ifølge Washington Post forsynt seg med 40%. For tida befinner 97% av afghanerne seg i dyp fattigdom. Også Venezuelas gullreserver er beslaglagt. Slike regelrette ran kan begås uten at ranerne straffes. I realiteten undergraver USA sikkerhet og samarbeid.
Som Caitlin Johnstone presiserer: Problemet med «vestlige verdier» er at Vesten ikke verdsetter dem
