oss 100 kroner!
Av M. K. Bhadrakumar.
Det gamle ordtaket er at en god utenrikspolitikk er en refleksjon av den nasjonale politikken. En perfekt storm brygger på den utenrikspolitiske fronten i USA utløst av OPEC-beslutningen torsdag om å kutte oljeproduksjonen med 2 millioner fat om dagen, noe som på den ene siden vil drive opp gassprisen for den innenlandske forbrukeren og på den andre siden avsløre Biden-administrasjonens skjeve utenrikspolitiske prioriteringer.
På sitt mest åpenbare nivå bekrefter OPEC-beslutningen troen på at Washington har mistet sin innflytelse med kartellet til oljeproduserende land. Dette tilskrives forverringen av USAs forhold til Saudi-Arabia under Biden-presidentskapet. Men fundamentalt sett har det oppstått en motsetning mellom USAs interesser og interessene til de oljeproduserende landene.
Les: OPECs knyttneveslag mot Biden-administrasjonen
Motsetninger er ikke noe nytt for geopolitikken til olje. 1970- og 1980-tallet var vitne til to store «oljekriser». Den ene var menneskeskapt mens den andre var et samspill av historiske krefter – Yom-Kippur-krigen i 1973 og den iranske revolusjonen i 1979.
I etterraksten etter Yom-Kippur-krigen gjorde de arabiske nasjonene olje til et våpen og proklamerte en oljeembargo mot vestlige nasjoner som ble oppfattet å ha støttet Israel i krigen. Resultatet var at oljeprisen steg nesten 300 % på mindre enn 6 måneder, noe som lammet verdensøkonomien.
President Nixon ba bensinstasjoner om ikke å selge bensin fra lørdag kveld til mandag morgen. Krisen rammet industrien mer enn gjennomsnittsforbrukeren.
I 1979 rammet den iranske revolusjonen oljeproduksjonen, og verdens oljeforsyning krympet med 4 %. Panikken begynte, etterspørselen etter råolje økte og prisen ble mer enn doblet.
Biden-administrasjonen fristet skjebnen ved å undervurdere viktigheten av olje i moderne økonomiske og politiske termer og ignorere at olje vil forbli den dominerende energikilden over hele verden i overskuelig fremtid, og drive alt fra biler og husholdningsoppvarming til enorme industrititaner og produksjonsanlegg.
En jevn overgang til grønn energi over tid er i stor grad avhengig av fortsatt tilgjengelighet av rikelig, billig fossilt brensel. Men Biden-administrasjonen ignorerte at de som har oljereserver har en enorm makt over våre oljesentrerte energisystemer, og de som kjøper olje er tvert imot, lammende avhengige av markedet og de diplomatiske forbindelsene som driver det.
Vestmaktene er altfor naive når de tror at en energisupermakt som Russland ganske enkelt kan «slettes» fra økosystemet. I en «energikrig» med Russland er de dømt til å ende opp som tapere.
Historisk sett forsto vestlige nasjoner nødvendigheten av å opprettholde gode diplomatiske forbindelser med oljeproduserende land. Men Biden kastet forsiktighet overbord ved å fornærme Saudi-Arabia og kalte det en «Pariah»-stat. Noen forbedring i forholdet mellom USA og Saudi er ikke å forvente på Bidens vakt. Saudierne har mistillit til USAs intensjoner.
Sammenfallet av interesser fra OPECs side for å holde prisene høye kommer i hovedsak av at de trenger ekstrainntektene for utgiftsbudsjettet og for å opprettholde et sunt investeringsnivå i oljeindustrien. Det internasjonale pengefondet anslo i april Saudi-Arabias breakeven-oljepris – oljeprisen som det ville balansere budsjettet med – til 79,20 dollar per fat.
Den saudiske regjeringen avslører ikke sin antatte breakeven-oljepris. Men en Reuters-rapport antydet at et foretrukket prisnivå ville være rundt $90 til $100 per fat for Brent-olje – og at et slikt nivå ikke vil ha noen stor innvirkning på den globale økonomien. Selvfølgelig vil en pris over $100 være en uventet inntekt.
I mellomtiden er en «systemisk» krise under oppseiling. Det er helt naturlig at OPEC ser med skepsis på de nylige grepene fra USA og EU for å presse Russlands oljeeksport tilbake. Vesten rasjonaliserer disse grepene med sikte på å drastisk redusere Russlands inntekter fra oljeeksport (som kan oversettes som landets evne til å føre krigen i Ukraina.) Det siste G7-grepet for å sette et tak på prisene Russland kan selge oljen sin til setter tingene fullstendig på spissen.
OPEC ser på det som et paradigmeskifte, da det implisitt utfordrer kartellets antatte privilegium for å sikre at det globale oljetilbudet samsvarer med etterspørselen, hvor et av nøkkelmålene for balanse mellom tilbud og etterspørsel er pris. Det kan sies at Vesten de facto oppretter et konkurrerende kartell av oljeforbrukende land for å regulere oljemarkedet.
Uten tvil skaper Vestens trekk presedens – nemlig å foreskrive av geopolitiske grunner prisen som et oljeproduserende land har rett til å eksportere sin olje til. Hvis det er Russland i dag, kan det like gjerne være Saudi-Arabia eller Irak i morgen. G7-beslutningen, hvis den blir implementert, vil erodere OPECs nøkkelrolle som regulerer det globale oljemarkedet.
Derfor presser OPEC proaktivt tilbake. Beslutningen om å kutte oljeproduksjonen med 2 millioner fat per dag og holde oljeprisen over 90 dollar per fat er en en hån mot G7-beslutningen. OPEC anslår at Washingtons muligheter for å motvirke OPEC+ er begrenset. I motsetning til tidligere energihistorie, har ikke USA en eneste alliert i dag i OPEC+-gruppen.
På grunn av økende innenlandsk etterspørsel etter olje og gass, er det fullt tenkelig at USAs eksport av begge varer kan bli redusert. Hvis det skjer, vil Europa være verst rammet. I et intervju med FT forrige uke, har Belgias statsminister Alexander De Croo advart om at når vinteren nærmer seg, hvis energiprisene ikke senkes, «risikerer vi en massiv avindustrialisering av det europeiske kontinentet og de langsiktige konsekvensene av det kan faktisk bli veldig alvorlige.»
Han la til disse skremmende ordene: «Våre befolkninger får fakturaer som er helt vanvittige. På et tidspunkt vil det bryte sammen. Jeg forstår at folk er sinte. . . folk har ikke midler til å betale det.» De Croo advarte om sannsynligheten for sosial uro og politisk uro i europeiske land.
Uten tvil er dette et tektonisk skifte i geopolitikken som sannsynligvis kan vise seg å være viktigere enn konflikten i Ukraina for å skape den multipolare verdensordenen.
Denne perfekte stormen i Bidens utenrikspolitikk kan også påvirke mellomvalget i november og gi et republikansk flertall i Senatet, som kan sette tonen for det amerikanske presidentvalget i 2024.
Kreml-talsmannen Dmitrij Peskov har sagt at ved å vende seg bort fra russisk energi har Europa blitt fanget i et marked for de amerikanske oljeselskapene som nå tjener «vanvittige summer», men de høye kostnadene ved dette tapper konkurranseevnen til den europeiske økonomien. .
«Produksjonen kollapser. Avindustrialiseringen kommer. Alt dette vil få svært, svært beklagelige konsekvenser for det europeiske kontinentet i sannsynligvis, minst, de neste 10–20 årene, sa Peskov.
Russland kan bli den største «vinneren» av OPEC+kutt. Ekspertene mener at oljeprisen vil bevege seg høyere fra dagens nivå, gjennom årsskiftet og neste år. Det vil si, Russland vil ikke kutte noen produksjon mens oljeprisen vil stige de neste månedene! Ettersom oljeprisen stiger, vil Russland ikke måtte kutte ikke så mye som et fat av produksjonen så lenge landet har et stort nok marked etter desember til å selge råoljen som nå går til Europa. Igjen gjentar Russland på sin side at de ikke vil levere olje til land som vil slutte seg til G7-pristaket. Det samsvarer med Biden-administrasjonens ikke-markedsmessige instrumenter.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
