oss 100 kroner!
Av M. K. Bhadrakumar.
Biden-administrasjonen var kjapt ute med å lage en fortelling om at den nylige OPEC-beslutningen om å kutte oljeproduksjonen med to millioner tonn er en geopolitisk «tilpasning» fra Saudi-Arabias og Russlands side. Fortellingen utnytter russofobien innenfor Beltway, og avleder oppmerksomheten fra det ydmykende nederlaget til president Bidens personlige diplomati med Saudi-Arabia. Men det er heller ikke uten grunnlag.
Utenrikspolitikk var kjent for å være Bidens sterke side, men viser seg å være hans nemesis. En stygg slutt er ikke usannsynlig; som med Jimmy Carter, kan Vest-Asia bli gravplassen for hans nøye dyrkede rykte.
Størrelsen på det som utspiller seg er rett og slett svimlende. Biden innser for sent at territorielle erobringer i Ukraina ikke er den virkelige historien, men innebygd i den er den økonomiske krigen, og innenfor det er energikrigen som har vært ruget ut gjennom den siste 8-månedersperioden etter de vestlige sanksjonene mot Russland.
Paradokset er at selv om Zelensky skulle vinne krigen, ville Biden fortsatt ha tapt krigen med mindre han vinner energikrigen og så lykkes med å vinne den økonomiske krigen også.
President Vladimir Putin synliggjorde et slikt resultat så langt tilbake som i 2016 da han på sidelinjen av G20-toppmøtet i Hangzhou formulerte den fristende ideen om et OPEC+ mellom ham og den daværende saudiske visekronprins Mohammed bin Salman.
Jeg skrev på den tiden at «En forståelse mellom Russland og OPEC har potensialet til å fullstendig transformere de geopolitiske tilpasningene i Midtøsten … Dette skiftet kan ikke annet enn å påvirke resirkulering av petrodollar, som historisk sett har vært en robust pilar i det vestlige finanssystemet. Også i strategiske termer er Washingtons forsøk på å «isolere» Russland nøytralisert.» Det var 6 år siden. (Se Vær oppmerksom på sommerfugleffekten av oljeavtalen Putin-Salman i Hangzhou , Asia Times, 7. september 2016)
Det vrakgodset som omgir Biden i dag er en eneste stor rotete haug. Han skjønte ikke at den mangelfulle måten den russiske offensiven i Ukraina rullet videre på fordi Putin konsentrerte seg om den økonomiske krigen og energikrigen, hvis utfall vil avgjøre fremtiden til USAs globale hegemoni, som har blitt naglet på dollar som reservevaluta.
Nettopp på begynnelsen av 1970-tallet ble Saudi-Arabia og USA enige om at oljeprisen skulle bestemmes i dollar, og at olje, verdens mest omsatte råvare, skulle handles internasjonalt i dollar, noe som praktisk talt påla ethvert land på planeten å holde dollarreserver for å kjøpe olje. USA lovet selvfølgelig gjensidig fra sin side at fri tilgang til dollar var garantert for alle land.
Det viste seg imidlertid å være en falsk forsikring i kjølvannet av den voldsomme militariseringen av dollaren og USAs absurde grep for å stjele andre lands dollarreserver. Ikke overraskende har Putin hakket på at det er behov for å etablere et reservevalutaalternativ til dollaren, og dette finner gjenklang i verdensopinionen.
Alt tyder på at Det hvite hus, i stedet for å granske seg sjøl, vurderer nye former for straff mot Saudi-Arabia og Russland. Selv om det er vanskelig å «straffe» Russland siden USA har brukt opp alle alternativer, tror Biden sannsynligvis at USA holder en kniv mot Saudi-Arabias halspulsårer ved å være leverandør av våpen og forvalter av massive saudiske reserver og investeringer, samt å være mentor for saudiske eliter.
Brian Deese, direktøren for National Economic Council, sa til journalister torsdag, «Jeg ønsker å være tydelig på dette (OPEC-produksjonskutt), presidenten har instruert at vi har alle alternativer på bordet, og det vil fortsette å være tilfelle. ” Tidligere på torsdag sa Biden selv til journalister at Det hvite hus «ser på alternativer».
Verken Biden eller Deese nevnte eksplisitt hva disse «alternativene» kan være, annet enn å gjenta deres evne til å trekke seg ut av strategiske petroleumsreserver, støtte seg på energiselskaper for å redusere forbrukerprisene og samarbeide med Kongressen for å vurdere alternativer gjennom lovverket.
Dette er et utenrikspolitisk blått øye for Biden som blir latterliggjort på grunn av sin reise til Saudi-Arabia i juli, som ble utsmykket med både demokrater og republikanere. Den amerikanske politiske eliten føler at OPEC-beslutningen ser ut som et målrettet saudiarabisk grep for å svekke Biden og demokratene i forkant av valget i november. De er rasende .
Potensielt kan dette ha en innvirkning utover forholdet mellom USA og Saudi-Arabia og kan endre sikkerhetsbildet i Vest-Asia mer enn noe annet siden den iranske revolusjonen i 1979. Shanghais samarbeidsorganisasjon er allerede på vei mot Vest-Asia, med Iran som blir medlem og Saudi-Arabia, UAE, Qatar, Bahrain, Kuwait og Egypt får status som dialogpartnere, og Tyrkia som har til hensikt å søke fullt medlemskap. I bredere termer av de-dollarisering, utarbeidet SCO-toppmøtet i Samarkand et veikart for gradvis økning i andelen av nasjonale valutaer i gjensidige oppgjør, og flagget alvoret i intensjonen.
Les: ‘Samarkand-ånden’ skal drives av de ‘ansvarlige kreftene’ Russland og Kina
Nå vil den amerikanske militærindustrien motstå ethvert forsøk på å avvikle virksomheten i Saudi-Arabia, og den har ekstremt nære bånd til Biden-administrasjonen. Men Washington kan jobbe for en slags regimeskifte i Riyadh. Prins Salman har sagt at han «ikke bryr seg» om Biden misforstår ham. Det er liten hengivenhet mellom dem. Poenget er at dette ikke bare er en hikke.
En fargerevolusjon er urealistisk, men et palasskupp for å blokkere MBS fra arven er en mulighet. Men det er risikabelt da et kuppforsøk trolig vil mislykkes. Selv om det lykkes, vil et etterfølgerregime ha legitimitet regionalt og kunne etablere kontroll? En kaotisk situasjon som i Irak etter Saddam Hussein kan oppstå. Konsekvensene kan være katastrofale for stabiliteten i oljemarkedet og vanskelige for verdensøkonomien. Det kan føre til oppsving for islamistiske grupper.
Det som skaker Biden er at hans siste trumfkort for å redusere Russlands høye oljeinntekter uten å redusere tilbudet gjennom et «pristak» i virkeligheten er en gåte som har blitt mye vanskeligere nå. Dette er grunnen til Bidens raseri over at saudierne har «tatt stilling for» Russland, som nå ikke bare vil dra nytte av høyere oljepriser foran et pristak, men hvis Russland faktisk noen gang blir bedt om å selge olje med rabatt, vil i det minste reduksjonen starte på et høyere prisnivå!
Som Financial Times sa det, «Kongeriket og dets allierte i Gulfen vil neppe vende ryggen til Russland. Gulfstatene har ikke uttalt seg mot Ukraina-invasjonen, og å bringe Russland nærmere OPEC-folden har vært et langsiktig mål.»
Kjernen i saken er at det Biden har gjort mot Russland ved å stjele landets reserver ikke kan annet enn å avskrekke saudiene og andre Gulf-regimer. De ser på det siste «pristak»-prosjektet mot Russland som en farlig presedens som en dag kan føre til amerikanske forsøk på å kontrollere oljeprisen og til og med et direkte angrep på oljeindustrien.
Det er nok å si at Russland ikke kan isoleres gjennom den neste 3-4-årsperioden i det minste når det er et så mye vandring på stram line framover. OPEC+-beslutningen vil være til fordel for Russland på flere måter. Den vil styrke Russlands oljeinntekter mot vinteren, når etterspørselen etter russisk energi fra Europa vanligvis øker – i hovedsak hjelpe Russland å opprettholde markedsandeler selv om produksjonen i absolutte termer faller.
Ironisk nok trenger ikke Moskva å redusere et eneste fat produksjon, siden det allerede produserer godt under det avtalte OPEC-målet, samtidig som de drar fordel av høyere oljepris. Faktisk vil kuttet på 2 millioner fat oppnås gjennom reduksjon hovedsakelig fra produsenter i OPEC-gulfen – der Saudi-Arabia drar det største lasset (-520 000 bpd), etterfulgt av Irak (-220 000 bpd), UAE (-150 000 bpd) og Kuwait (-135 000 bpd).
Er det ikke utrolig at russiske oljeselskaper vil dra nytte av høyere priser samtidig som de opprettholder produksjonen på samme nivå? Og dette er når sentralbanken i Moskva sannsynligvis vil ha mer enn gjenvunnet de 300 milliarder dollar i reserver som allerede ble frosset av de vestlige sentralbankene i begynnelsen av Ukraina-krigen.
I virkeligheten har Saudi-Arabia og andre Gulf-stater som er involvert i OPEC+ effektivt stilt seg på Kremls side, noe som gjør det mulig for Russland å fylle opp sine kasser og begrense virkningen av vestlige sanksjoner. Implikasjonene er vidtrekkende – fra Ukraina-krigen til det fremtidige forholdet mellom USA og Saudi-Arabia, og selvfølgelig den fremvoksende multipolare verdensordenen.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
