Telemark, Terje Aasland og tidens dom

0
Bakgrunnsbilde: Shutterstock

Av Bjarne Berg Wig. Fagbokforfatter.

Vi står ved et veiskille i vår historie. Valget vi tar ved dette veiskillet vil være avgjørende for framtida. Her går det to veier videre. Den ene veien peker mot full integrering og underleggelse av EUs kraftsystem. Den andre veien går mot fortsatt nasjonal styring kombinert med internasjonal handel basert på gjensidig nytte.

Terje Lien Aasland står ved dette veiskillet og peker feil.

Jeg vokste opp i Telemark og jobba i industrien her i flere tiår. Jeg ble som så mange i min generasjon, på en måte «smidd» som telemarking av naturen her (under Lifjell!) og det paradoksale samspillet mellom en rotfesta folkekultur og moderne internasjonal storindustri. Hardingfele og digitaliserte kontrollrom! Industrien i Telemark har en blodstrøm – en Aorta – den heter Telemarksvassdraget. Hydro på Rjukan rundt 1910 hadde kun ett styringstall (nå kalt KPI). Det var vannstanden på Møsvann. Det Telemark vi ser i dag og det i min ungdom er svært forskjellig. Det betyr at endring og omstilling har foregått i stort tempo. Hydro på Rjukan og Notodden forsvant, og er nesten helt borte på Herøya. I denne omstillingsprosessen virket et dynamisk system som har vist seg svært robust.  Det skyldes noen viktige faktorer som ligger innebygget i selve systemet i den samfunnsmessige veven, så og si.

Notodden 1915

La meg ta et eksempel fra det Hydro vi kjente, og som nå heter Yara. Næringsstoffene i moderne gjødsel består av Nitrogen, fosfat (P) og kalsium (K). Samt en rekke andre mindre innsatsfaktorer. Nitrogen finnes i lufta, men å fange den krever store energimengder. Fosfat finnes i strender og gruver over hele verden (dog i alarmerende minkende grad), og kalsium finnes mange steder, men må stort sett utvinnes fra gruver og fraktes over hav. Både råstoff og produkter går med skip fra verden der ute. Derfor hviler systemet på tre – vi kan kalle bein eller systemiske grunnforutsetninger. En stol eller en krakk med tre bein er i balanse og står støtt.

Telemark industrihistorie

Det ene beinet heter verdenshavet. Det logistikkmessige og maritime delsystemet. Gjennom havner og kanalen opp mot Notodden og over Tinnsjøen med ferger, kunne råstoffene finne krafta fra Møsvannsdammen. Seinere, med bedre teknologi kunne krafta fraktes via kabler og transformatorer til Herøya.  KRAFT knyttes til råstoffer fra HAV. Frier er en fjord, men som Larvikmannen Thor Heyerdal formulerte det: «Det finnes bare ett hav – verdenshavet». Det betyr å frakte Fosfat (P) fra Florida eller Nord Afrika til Herøya var forholdsvis uproblematisk. Og ferdige produkter ut i hele verden fra havnene våre. Våre gode havner er unike og vår sjøfartstradisjon likeså.

Rjukan – året er 1916. Forandringene skjedde raskt og var store da Vestfjorddalen ble forandret fra bygdesamfunn til by- og industrisamfunn. – Hydro

Det andre beinet heter KRAFT. Kraftsystemet. Da Sam Eyde var student i Tyskland, skrev han et brev jeg tror det var til Alfred Nobel: «Takk herr Nobel, men jeg skal hjem og bygge Norge!» Han hadde sett Rjukanfossen og forsto at dette var grunnlaget for enorme kraftmengder som kunne utvinne nitrogen fra lufta og dermed «gi føde til verden», som han skal ha sagt. Resten er kjent historie.

For å få dette systemet stabilt trengs et tredje bein:

Den Norske arbeidslivsmodellen. Trepartssamarbeidet.

Dette er også nordisk, men med spesielle særtrekk i vårt land.

Den Norske arbeidslivsmodellen vokste fram som resultat av revolusjonsfrykt, kombinert med framsynte ledere i industri, politikk og fagbevegelse.
Herøya har aldri vært noen søndagsskole! Men dynamikken i dette trepartssamarbeidet skapte en sterk kultur for verdiskaping og for å bygge velferdsstaten. Den store omstillingen «Prosjekt Nye Muligheter» ville ikke vært mulig uten denne modellen. Denne modellen har vært utsatt for utallige angrep fra bakstreverske elementer, men har vist seg hardfør. Denne norske arbeidslivsmodellen skaper mindre konflikter og bedre produktivitet en noen annen arbeidslivsmodell i verdenshistorien.  

Forrige og nåværende regjeringer har kjørt lagtempo for å tilpasse det norske kraftsystemet til EUs energiforvaltning. De to nye kraftkablene gjorde det mulig å starte den faktiske realiseringen av dette. Med den virkning at prisen steg med mange hundre ganger. Problemet er ikke de fysiske kablene som sådan, men systemet for prisfastsettelse basert på et børsbasert marked. Gjennom tilslutning til EUs energibyrå ACER hvis formål er å «dyrke fram (foster) et fullt integrert og velfungerende energimarked»[1]

Markedets egen dynamikk vil over tid føre til at norsk industri mister sitt komparative fortrinn. Investorer som Øystein Stray Spetalen har forstått dette. Det er jo de han og investorer lever av – å forstå markedet. Markedets dynamikk – dets «tyngdelov» – vil med sikkerhet viske ut forskjellen mellom europeisk pris og norsk pris. Det er nøyaktig slik det er planlagt av EU lagtempovennene (Støre-Solberg) og beskrevet i ACERS egne planer.  Hvordan kan det lønne seg å frakte skip etter skip fra den andre siden av kloden og produsere mineralgjødsel som så skal fraktes hele veien tilbake uten at det finnes et komparativt fortrinn som blant annet består av ren og rimelig energi?

Uten rimelig kraft for all industri og næringsliv vil Telemarks og Norges historiske, naturgitte fortrinn forvitre. For å skjule dette knefallet for EU, roper de om ulv. Putin! Og det snakkes usant over en lav sko.

Jeg deler Aaslands syn på at vi må øke tilfanget av ren energi. Havvind og bølger utnyttet riktig er en god energiressurs, og turbiner, kabler og rør kan forbedres, industri kan energi effektiviseres og hus kan etterisoleres og det finnes utallige kilder som til sammen vil forbedre systemet. (NB Dog ikke rasere norsk natur med ineffektive vindturbiner!) Statsministeren og hans EU-temporitt kompanjong, Solberg og deres koryfeer, blir nå presset til å tilbakeføre noen millioner til oss strømforbrukere, til småbedrifter og til industri. Det er som å helle olje på opprørt hav. Men det vil ikke løse grunnproblemet: EUs børsbaserte kraftsystem virker nemlig nøyaktig slik det er planlagt.

Å produsere mineralgjødsel som kan «fø verden» basert på ekstremt rimelig kraft (10-12 øre) fra Møsvann har vært et norsk under. Et stort bidrag til verden sammen med arven etter Telemarks skihelter. Tidligere ordfører i Tokke kommune (Ap) formulerte det slik etter krigen: «Ljos og kraft til alle heimar!»[2] Nå skriver vår egen Terje Lien Aasland: «Det er viktig at Norge stiller vannkrafta til disposisjon slik at EU kan nå sine mål»[3] To ulike formål og to ulike versjoner av Ap. Ett på 40% oppslutning og ett er mer enn halvert under 20%.

Dette trebeinte stabile systemet, formet det moderne Telemark og la grunnlag for den kompetansen og det mangfoldet vi ser i dag.

Ved dette historiske veikrysset står Telemarks egen Terje Lien Aasland og peker feil vei. Jeg tror historien vil dømme han strengt.


[1] Fra ACERs egen formåls dokumenter.

[2] Ref boka til Ragnar Luraas med samme navn

[3] NTB 16/08/2022


Denne artikkelen har vært publisert som leserinnlegg i TA, og gjengis her med forfatterens velvillige tillatelse.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.