Markedets iboende ondskap

0
Illustrasjon: Shutterstock / Stokkete

Av Tollef Hovig.

Høyrekreftene verden over, har det private markedet som en slags religion. Markedet sørger for at det som produseres er de varene det er behov for, og konkurransen på markedet sørger for billigere varer. Da skulle vel alt være såre bra. Det er ikke helt enkelt å innpasse en produksjon av strøm for 11 øre pr kWt og et salg for 6 kroner pr kWt, i denne religionen. Man kan, som i annen religion, forvente at de religiøse er de siste som begriper at verden og dermed markedets funksjon endrer seg. Hvorfor markedet skifter karakter fra tilsynelatende godt til ondt, når verden endrer seg, er derfor verdt en kommentar.

Alle markeder eksisterer innenfor et geografisk område, stort eller lite. Under kapitalismens formative år på 1800-tallet dreide mye seg om å skape nasjonale markeder, både gjennom dannelsen av nasjoner og utbygging av innenlands transportveier. Disse markedsområdene (inkludert koloniene) var ganske stabile til etter annen verdenskrig, men har så gradvis endret seg. Det er ikke her nødvendig å gå gjennom markedsområdenes utvikling, vi tar ganske enkelt utgangspunkt i et tenkt markedsområde, for et tenkt produkt. Vi forutsetter at vårt tenkte markedsområde er upåvirket av andre markedsområder. I et slikt markedsområde har vi på den ene siden av markedet produsenter og selgere, mens vi på den andre siden av markedet har forbrukere og kjøpere. Vi ser raskt at det er to tenkelige utviklingsmuligheter på produksjons/salgssiden. Varene kan bli billigere og billigere, eller de kan bli dyrere og dyrere. Under kapitalismens tidligere faser, det jeg har kalt ungdom og voksenalder, har varene gradvis blitt billigere. I ungdommen som følge av raske forbedringer i produksjonen, og i voksenalder som følge av et ubrytelig bånd mellom oppbygging av gjeld og produktivitetskrav fra de private bankene som styrte gjeldsoppbyggingen. I den fasen vi er inne i nå, som jeg kaller kapitalismens alderdom er dette båndet mellom kreditt og produktivitetskrav brutt. Fasene i kapitalismen, slik jeg definerer dem, er kjennetegnet ved måten høyinntektslandene skaffer seg sitt overskudd på. I kapitalismens ungdom 1880-1980 var det gjennom produktivitetsforbedringer, i kapitalismens voksenalder fra 1980-2020 var det gjennom stadig økning av gjeld (en økning som var knyttet til produktivitetskrav), i kapitalismens alderdom må fortjenesten hentes fra sentralbankmidler og omfordeling av inntekt. Det lykkelige for kapitaleierne er at en økning av sentralbankmidler fører til en økning av priser, som så igjen fører til en økning av omfordelingen fra forbrukere til kapitaleiere.

For bedre å forstå hva som skjer, må vi se litt nærmere på markedsfunksjonen. I realiteten finnes det ikke en markedsfunksjon, men to. Den ene utspiller seg på forbruks/kjøpersiden, den andre på produsent/selgersiden. Den første markedsfunksjonen er den hvor markedet står for fordeling av de produserte varene. En fordeling som i teorien styres intensiteten i behovet på forbruk/kjøpersiden. Den andre og viktigere markedsfunksjonen utspiller seg på produsent/selgersiden. Den består i konkurransen mellom de ulike produsent/selger-grupperinger. Forbruker/kjøpersiden presser prisene ned så lavt som mulig, gjennom å sette de ulike produsent/selgergrupper opp mot hverandre. Denne markedsfunksjonen bringer lavere priser så lenge det skjer forbedringer i produksjonen av varer og tjenester. Det er imidlertid en rekke motkrefter til utviklingen av lavere priser. Disse motkreftene blir synlige etter hvert som produktivitetsveksten stanser opp. Tradisjonelt har det vært monopoldannelser, forbedring av standarder, laugsmessige kamper for privileger (det kan være ingeniørlaug som motsetter seg dataeffektivisering innenfor sine fag, eller leverandører som kjemper for særfordeler, akademikere som vil strupe antallet utdannelsesplasser innfor sitt fag, osv.).

Les også: Kapitalismens framtid

Det nye i den fasen kapitalismen er inne i nå, er store kapitaleieres manipulering av produsent/salgssiden på samfunnsmessig basis. Det lanseres en rekke samfunnsmessige behov, som på forskjellige måter manipulerer produsent/salgssiden. I en situasjon med kommende matkrise, vil Nederland legge ned 30% av familiegårdsbrukene sine, samtidig som storkapitalen er på full fart inn i jordbruket. Dersom løsningen på det grønne skiftet skal være å redusere klimagassutslipp i eget land, for så å la folk i andre land sulte i hjel, snakker vi om en løsning som ikke er noen løsning. Da snakker vi om den politiske konstruksjonen av en hungerskatastrofe. I USA er kapitaleierne på full fart inn i jordbruket, og har overtatt rundt 1/3 del. Det er nå bare halvparten av jorden i USA, hvor de som bor på gården lever helt og fullt av driften.

Hvis vi ser på energisektoren, er det noen iøynefallende forhold. USA, som i mange år har ført utallige kriger for å sikre sine olje og energiforsyninger, har gått fra krig til sanksjonspolitikk når det gjelder energipolitikk. Denne sanksjonspolitikken driver prisene på alle energikilder til uante høyder. La oss derfor se litt på den litt langsiktige utviklingen av USA’s energibehov:

Den stiplede linjen viser behovet, de ulike fargene i grafen viser USA’s produksjon av de ulike energikildene. Vi ser at USA’s produksjon blir større enn behovet rundt 2020. Det vi kan spørre oss om, er om skiftet i USA’s utenrikspolitikk på energiområdet er tilfeldig? Fra kontroll gjennom krig, til økning av prisene gjennom sanksjoner. Fra russiske rørledninger til import av LNG gass fra USA. I USA ser vi denne utviklingen, i Europa har vi i mange år opplevd politisk manipulering av tilbudet på energi, med Tyskland som den fremste eksponenten for uansvarlighet. Denne utviklingen sees igjen på flere markedsområder.

Det som skjer når prisene i et markedsområde blir dyrere, er en gigantisk omfordeling av verdiene. Vi er vitne til at strøm som produseres for 11 øre, blir solgt for 6 kroner. Vanlige folk blir fattige, mens energiprodusentene blir søkk rike. La oss holde oss til Rystad:

«Oil & gas firms’ profits set to smash records reaching $834 billion in 2022, Rystad says» Dette er ingen enkeltstående hendelse, men det som skjer i alle markedsområder når prisene presses oppover. I tillegg har man den samfunnsmessige effekten at de som har lite å rutte med fra før, blir knallhardt rammet, mens de som har mye fra før knapt merker noe.

I tillegg har vi i Norge en energi/politikergjeng som ønsker å endre markedsområdet for elektrisitet. Gjennom å bygge kabler til Tyskland og England endres markedsområdet. Eksporten gjennom disse kablene er så liten, at i forhold til europeisk behov betyr den tilnærmet ingenting, den eneste konsekvensen er import av svimlende priser til Norge.

I den fasen kapitalismen er inne i nå, som jeg kaller alderdommen, har forbedringer av produktiviteten stanset opp. Markedet endrer seg fra en å virke i en situasjon hvor det har vært et instrument for å bringe fram billigere varer, til å virke i en situasjon hvor priser på varer og tjenester presses oppover. I den nye situasjonen endrer markedet funksjon. Det skapes en absolutt knapphet for en vare i et markedsområde. Da blir det å sette produsentene opp mot hverandre for å presse prisene ned uvesentlig. Prisene på markedet vil frikobles fra hva det koster å produsere i markedsområdet. I stedet vil det være intensiteten i behovet på forbruker/kjøpersiden som definerer prisen. En pris definert av forbrukerens behov, som ligger langt over produsentens kostnader vil gi en omfordeling fra forbruker/kjøpere til produsenter/selgere. Spesielt om man er på et markedsområde med helt nødvendige varer, hvor man ikke har noen alternativer å ty til, varer som energi, mat, vann, hus, etc.

Denne omfordelingsmekanismen i den nye situasjonen er markedets iboende ondskap. En ondskap som nå gradvis vil komme mer og mer til syne. La oss håpe at denne virkeligheten etter hvert vil trenge seg inn i som lys i markedsreligionens dunkle hjørner.

Forrige artikkelMilliardærfamilien som pusjer syntetiske kjønnsidentiteter (SSI)
Neste artikkelEU med svarteper