For oss som har matlagre og driver med sjølberging i småskala kan dette være litt fjernt og kanskje vi også tenker, den reine galskapen. Her planlegges det for totale katastrofer som global oppvarming og biologisk krigføring.
Av Romy Rohmann.
Douglas Rushkoff, er forfatter og filmskaper om media, teknologi og populærkultur, vinner av den første Neil Postman-prisen for høy karriereoppnåelse i offentlig intellektuell aktivitet. Han underviser i medievitenskap ved NYU og New School University og fungerer som teknologispaltist for Daily Beast . Hans siste dokumentar er Digital Nation, og hans siste bok, Program or Be Programmed: Ten Commands for a Digital Age.
Han ble invitert av en gruppe, som ble beskrevet som «ultra-velstående interessenter», til et sted langt ut i ørkenen for å snakke om og bli utspurt om teknologiske muligheter framover.
Han beskriver en lang reise med fly, bil og småfly og igjen bil gjennom kratt og vill natur for å komme fram til en gruppe med menn med et svært spesielt interessefelt.
Douglas Rushkoff skriver om samtalen:
«De startet uskyldig og forutsigbart nok. Bitcoin eller ethereum? Virtuell virkelighet eller utvidet virkelighet? Hvem får kvantedatabehandling først, Kina eller Google? Til slutt kom de inn i sitt virkelige tema: New Zealand eller Alaska? Hvilken region vil bli mindre berørt av den kommende klimakrisen? Det ble bare verre derfra. Hva var den største trusselen: global oppvarming eller biologisk krigføring? Hvor lenge bør man planlegge for å kunne overleve uten hjelp utenfra? Bør et krisesenter ha egen lufttilførsel? Hva var sannsynligheten for forurensning av grunnvannet? Til slutt forklarte administrerende direktør i et meglerhus at han nesten var ferdig med å bygge sitt eget underjordiske bunkersystem, og spurte: Hvordan opprettholder jeg autoriteten over sikkerhetsstyrken min etter hendelsen? Hendelsen Det var deres eufemisme for miljøkollapsen og sosial uro.»
Dette spørsmålet blei det en lang samtale rundt og de var klar over at de kunne bli utsatt for folkemengder som var desperate. En av deltakerne hadde sikret seg med et dusin Navy Seals som sikkerhetsvakter. Men da dukket jo spørsmålet opp, hvordan skulle han betale vaktene dersom det han betalte dem var verdiløst, og hvordan skulle han få dem til å være lojale mot ham i en situasjon hvor han ikke hadde midler og makt som var attraktivt nok, kunne han komme i en situasjon at de også gjorde opprør mot ham?
Her kom det fram at mange flere av deltakerne hadde både ideer og tanker om hvordan de ville løse dette.
Noen hadde vurdert å bruke spesielle kombinasjonslåser på lagrene med matforsyninger som bare de kjente til, noen ønsket å utvikle roboter som kunne være vakter og arbeidere, bevæpning og elektriske gjerder måtte til.
Ingen så mulighetene i å inngå solidariske partnerskap som en mulighet, ingen ønsket å investere i mennesker og relasjoner. Når gjesten Douglas Rushkoff foreslå slike løsninger himlet de med øynene.
Denne gruppa var kun opptatt av teknologiens muligheter. For dem handler fremtidens teknologi om bare én ting: flukt fra resten av oss.
Douglas Rushkoff oppsummerer besøket slik:
«Det jeg innså var at disse mennene faktisk er taperne. Milliardærene som kalte meg ut til ørkenen for å evaluere bunkerstrategiene deres, er ikke vinnerne av det økonomiske spillet så mye som ofrene for dets perverst begrensede regler. Mer enn noe annet har de bukket under for en tankegang der «vinne» betyr å tjene nok penger til å isolere seg fra skaden de skaper ved å tjene penger på den måten. Det er som om de vil bygge en bil som går fort nok til å rømme fra sin egen eksos.»
Douglas Rushkoffs artikkel er lesverdig, han forteller også om besøk på noen sjølforsynte gårder for å se hvordan de fungerer, det finnes et nettverk av hemmelige, sjølforsynte gårdsmiljøer for millionærer, her var det også bevæpnede vakter. Dette var et litt mer jordnært miljø som samarbeidet noe mer og hvor teknologiske løsninger ikke var like framtredende.
Det har også vokst fram en industri av bedrifter som bygger og installerer stålforede bunkere på eiendommer. Disse kan fås fra enkle modeller fra 8 x 12 fot og helt opp til luksusutgaven med basseng og bowlingbane.
Disse firmaene henvende seg opprinnelig til familier som bodde i storm- og tornadoutsatte områder og kunne trenge midlertidige tilfluktsrom.
Et selskap som heter Vivos selger luksuriøse underjordiske leiligheter i ombygde lagringsanlegg for kald krigs ammunisjon, missilsiloer og andre befestede steder rundt om i verden. De kan tilby resorter med private suiter for enkeltpersoner eller familier, og større fellesarealer med bassenger og servering.
Se video Vivos Europe One.
Flere av disse bunkerne eller bosystemene har sine begrensninger og ville antakelig ikke fungere dersom det virkelig skulle komme en total krise, og Douglas Rushkoff undrer seg over dette i slutten av artikkelen og lurer på om disse svært rike menneskene egentlig har et slags ønske om å isolere seg fra den verden og virkeligheten de sjøl har vært med å skape.
Vi tok opp dette allerede i 2017: