Transnasjonaliseringen av den dype staten

Wall Street, nazistene og dypstatens forbrytelser – del 2

Av David A. Hughes, Propaganda in focus– 29. juli 2022

Fremveksten av USA som den dominerende imperialistiske makten etter 1945 førte til opprettelsen av et «USA-dominert transnasjonalt dypt system som forvandlet, og fortsetter å forsøke å manipulere, banene til lokal og regional politikk» (Ahmed 2012, 63). Scott (2017, 30) peker på fremveksten av en «overnasjonal dypstat».

Dette begynte med signaletterretning og Five Eyes-overvåkingssystemet. UKUSA-avtalen fra 1946 (basert på etterretningssamarbeid som dateres tilbake til Atlantic Charter av 1941) ble utvidet til å omfatte Canada (1948), Norge (1952) og Danmark (1954), pluss Vest-Tyskland, Australia og New Zealand (1955) (Norton-Taylor 2010). Dermed er «Five Eyes»-merket, som antyder USA pluss ledende Commonwealth-land, faktisk misvisende, til tross for den formelle erklæringen fra UKUSA i 1955: «På dette tidspunktet vil bare Canada, Australia og New Zealand bli betraktet som UKUSA- samarbeidende Commonwealth-land» (sitert i Norton-Taylor 2010). Det transnasjonale overvåkingssystemet hadde allerede integrert flere vesteuropeiske partnere og ble drevet av USA med Storbritannia som juniorpartner.

Det er to maktnivåer operative i det dype systemet, det ene synlig, det andre skjult, basert på «Grossraum–skillet mellom hierarkiet til nasjonalstaten og sikkerhetshierarkiet til den beskyttende makten eller Reich» (Tunander 2016, 186). Grossraum er et konsept som finnes i skriftene til nazijuristen Carl Schmitt og oversettes som «storområde», et konsept sentralt i Council on Foreign Relations planleggingsdokumenter fra 1944 for etterkrigstidens internasjonale orden, uttrykkelig som «en kjerneregion, som alltid kan utvides å inkludere flere land» (Shoup og Minter 1977, 138). I den etterkrigsordenen,

«Amerikanske etterretnings- og sikkerhetsstyrker vil alltid være til stede i de forskjellige landene for å garantere sikkerheten til Grossraum. Med andre ord, det amerikanske sikkerhetshierarkiet ville gripe inn hvis «nødvendig» som en vetostyrke eller en «nødmakt», eller det Carl Schmitt kalte suverenen. Den kan gripe inn for å påvirke nasjonalstatshierarkiet eller med operasjoner som er i stand til å manipulere politikken i dette hierarkiet eller, i siste instans, nedlegge veto mot beslutningene ved å erstatte lederne».

(Tunander 2016, 186)

I følge Tunander er denne doble strukturen til stede i alle NATO-land, noe som indikerer at NATO ikke bare er en formell allianse av suverene stater, men også «noe av en uformell amerikansk ‘superstat’» (2016, 185).

Bevisene som avslører eksistensen av en transnasjonal dypstat har historisk sett tatt lang tid å komme frem, nettopp fordi systemet var ment å forbli skjult. Likevel ble det billedlig avslørt i 1990, da det dukket opp avsløringer om at det italienske militære etterretningsbyrået SIFAR siden slutten av 1940-tallet hadde samarbeidet med CIA for å etablere en hemmelig hær i Italia med kodenavnet «Gladio» (sverd). I følge Davis (2018) er det uklart om noen annen organisasjon enn CIA eller MI6 var i stand til å autorisere Gladio-operasjoner. Tilsynelatende koordinert av NATO, var den hemmelige Gladio-hæren en del av et hemmelig internasjonalt nettverk teoretisk ment å yte motstand i tilfelle en sovjetisk invasjon av Vest-Europa (Ganser 2005, 88). Slike ideer var ikke nye: nazistenes operasjon Werwolf (1944) hadde som mål å skape motstandsceller som skulle operere bak fiendens linjer mens de allierte rykket frem gjennom Tyskland (Biddiscombe 1998). Hver italiensk statsminister har visst om Operasjon Gladio, og en av dem, Francesco Cossiga (1978-1979) hevdet til og med å være «stolt av det faktum at vi har holdt på hemmeligheten i 45 år» (sitert i Ganser 2005, 88).

I et notat av 4. mai 1948 foreslår Kennan opprettelsen av et direktorat for politiske krigføringsoperasjoner av utenriksdepartementet og anbefaler fire spesifikke retningslinjer, hvorav en forblir hemmelig (Kennan 1948). Kan det være at den hemmelige politikken refererer til ‘stay-behind’ hærgrupper? Kennan erkjente senere sin egen rolle i å sette opp «hemmelige defensive operasjoner» på slutten av 1940-tallet (1985, 214). I følge Ahmed (2012, 67) ble ‘stay-behind’ -hærene etablert via tett samarbeid mellom Office of Political Coordination (etablert på Kennans initiativ) og Special Operations-grenen til MI6 etter ordre fra Det hvite hus.

Hensikten med Gladio-hærene endret seg over tid. Etter arbeiderklasseopprør i Øst-Tyskland (1953) og Ungarn (1956), hevdet Kennan i sin fjerde Reith-forelesning (1957) at den primære faren som USSR utgjorde, faktisk ikke var en militær invasjon av Vest-Europa, men snarere, politisk undergraving innenfra av lokale kommunistiske organisasjoner ledet av Kreml (Kennan 1957). Dette temaet ble gjentatt i en rapport fra de italienske væpnede styrker fra 1959, som så faren ikke som sovjetisk militær invasjon, men snarere i innenlandske kommunistgrupper (Davis 2018). Kennan anbefalte at «paramilitære styrker» ble utplassert som «kjernen i en sivil motstandsbevegelse på ethvert territorium som kan bli overveldet av fienden.» «Fienden» her betyr imidlertid egentlig ikke sovjetisk kommunisme. Det betyr arbeiderklassen, tilslørt av feilinntrykket at det virkelig er Sovjetunionen som bekjempes. Som van der Pijl (2020) skriver, «Så lenge den kapitalistiske herskende klassen ikke var sterk nok til å rulle tilbake arbeiderklassen, måtte disse styrkene holdes i reserve i tilefelle en nødsituasjon.»

Samme år, 1957, ble den operative kommandoen til Gladio overført fra NATOs hemmelige planleggingskomité til den allierte hemmelige komité, som ble overvåket av USAs øverste allierte sjef i Europa som rapporterte direkte til Pentagon (Davis 2018). Så, i 1963, ble den samme kommandoposten besatt av general Lyman Lemnitzer som i 1962 hadde godkjent Operasjon Northwoods, en plan for en serie falske flagg-angrep som skulle skyldes på Cuba med det formål å provosere krig. Selv om NATO gjentatte ganger har nektet forespørsler om informasjonsfrihet om emnet, virker det rimelig å markere denne perioden (1957–1963) som en hvor Gladio-operasjonen forandret seg fra en antatt defensiv militæroperasjon i tilfelle sovjetisk okkupasjon til en offensiv operasjon mot arbeiderklassen, som involverer falsk flagg-terrorisme.

Gladio-programmet ble en de facto kanal for statsstøttet terrorisme i tiden etter 1968, og begikk en rekke terrorhandlinger som ble skyldt på de røde brigadene, inkludert kidnapping og drap på eks-statsminister Aldo Moro og fem av hans stab i 1978, samt bombingen av Bologna Centrale jernbanestasjon i 1980 som drepte 85 mennesker og såret over 200. Falsk flagg-terrorisme som ble brukt til å inkriminere kommunister kan spores til nazistenes nedbrenning av Reichstag i 1933 (Hett 2014) ; Sutton 2016, 118-19).

Vincenzo Vinciguerra, en nyfascist dømt for å ha drept tre italienske politifolk med en bilbombe i 1972 med C4-eksplosiv hentet fra en Gladio-våpendump, sa under rettssaken hans i 1984 at «det eksisterte en ekte levende struktur, okkult og skjult, med kapasitet til å gi en strategisk retning til overgrepene» (sitert i Ganser 2005, 88). Denne «hemmelige organisasjonen» involverte «et nettverk av kommunikasjon, våpen og eksplosiver, og menn opplært til å bruke dem» (sitert i Ganser 2005, 88). Dens struktur, hevdet Vinciguerra, «ligger i staten selv. Det eksisterer i Italia en hemmelig styrke parallelt med de væpnede styrkene, sammensatt av sivile og militære, som hadde blitt satt til å «hindre en glidning til venstre i den politiske balansen i landet. Dette gjorde de med bistand fra de offisielle etterretningstjenestene og de politiske og militære styrkene» (sitert i Ganser 2005, 88-9). På samme måte vitnet den tidligere sjefen for italiensk kontraspionasje, general Giandelio Maletti, i rettssaken mot høyreekstreme anklaget for involvering i massakren i 1969 på Piazza Fontana i Milano at «CIA, etter direktivene fra sin regjering, ønsket å opprette en italiensk nasjonalisme som er i stand til å stoppe det den så som et skritt til venstre, og for dette formålet kan den ha benyttet seg av høyreorientert terrorisme» (sitert i Ganser 2005, 91).

I en passasje som på forhånd avslører den underliggende logikken til styringsettet i det tjueførste århundre, hevder Vinciguerra i sitt vitnesbyrd fra 1984:

«Du måtte angripe sivile, folket, kvinner, barn, uskyldige mennesker, ukjente mennesker langt unna ethvert politisk spill. Grunnen var ganske enkel. Det skulle tvinge disse menneskene, den italienske offentligheten, til å henvende seg til staten for å be om større sikkerhet. Dette var nettopp høyresidens rolle i Italia. Den stilte seg til tjeneste for staten, som skapte en strategi som passende ble kalt «spenningsstrategien» i den grad de måtte få vanlige mennesker til å akseptere at det når som helst over en periode på 30 år, fra 1960 til midten av åttitallet kunne erklæres unntakstilstand. Så folk ville villig bytte en del av friheten sin for sikkerheten ved å kunne gå i gatene, gå på tog eller inn i en bank. Dette er den politiske logikken bak alle bombingene. De forblir ustraffede fordi staten kan ikke fordømme seg selv.»

(sitert i Davis 2018)

Den samme logikken med bytting av frihet for sikkerhet basert på falsk flagg-terrorisme var tydelig i «krigen mot terror», akkurat som det er i byggingen av biosikkerhetsstaten rundt Covid-19. Erfaringen fra Italia forklarer kanskje hvorfor en av de mest skarpsindige kritikerne av begge disse sikkerhetsparadigmene har vært den italienske filosofen Giorgio Agamben.

«Spenningsstrategien», der gjentatte terrorhandlinger ble brukt, på Schmittiansk måte, for å påtvinge autoritet i et terrorklima, var ikke begrenset til Italia. Snarere, «’stay-behind’-nettverkene var ansvarlige for bølger av terrorangrep over hele Vest-Europa, for eksempel i Italia, Spania, Tyskland, Frankrike, Tyrkia, Hellas og andre steder, som offisielt ble beskyldt på kommunistene» (Ahmed 2012, 68). De var også til stede i Tyrkia, etter 1961 US Army Field Manual 31-15: Operations Against Irregular Forces (Davis 2018). Den uunngåelige konklusjonen for Davis (2018) er at «vestlige etterretningsbyråer og sikkerhetstjenester var involvert i orkestreringen av forferdelige forbrytelser begått mot sivile over hele Europa og ellers».

Det mest bemerkelsesverdige med «spenningsstrategien» er at den etterlot «høyst en eller to myndighetspersoner som faktisk var klar over programmets eksistens» (Ahmed 2012, 68). Valgte politikere og myndighetspersoner forble både uvitende og uten operativ kommando, og vitner om «en annen form for regjering, skjult for både offentligheten og mange i det politiske etablissementet, som opererte utenfor rettsstaten, uten demokratisk tilsyn eller kontroll. En ‘dypstat’» (Davis 2018). Davis sier videre at de ansvarlige, «inkludert mange engasjerte nazister og nyfascister, som effektivt hadde dannet en parallell europeisk regjering, [var] i stand til å bruke betydelige statlige ressurser, uten noen begrensninger, for å oppnå det målet de så passende». Befolkningen som ble målet for slike operasjoner, betalte for, og var de siste som fikk vite noe om dem.

Man kan bare spekulere i i hvilken grad seriemorder-fenomenet siden 1970-tallet, pluss økningen av skoleskytinger i USA siden 1990-tallet, tjener en lignende spenningsstrategi-funksjon, forutsatt at individer kan programmeres til å utføre slike grufulle handlinger. Bevis fra CIAs Project BLUEBIRD (startet i april 1950, omdøpt til Project ARTICHOKE i august 1951) indikerer at det er mulig å hypnotisere ofre til å ubevisst begå drap og plante bomber, men det er ukjent om slike teknikker har blitt brukt i faktiske operasjoner (Ross 2006, kap. 4). Tilsvarende forskning ble videreført i MKULTRA-delprosjekt 136, startet i august 1961 (Ross 2006, 66), og det er ingen åpenbar grunn til å tro at det ville stoppe før CIA hadde perfeksjonert teknikkene for å skape en manchurisk kandidat.

Revurdering av den «kalde krigen»: Partnerskapet USA-USSR

Det påligger forskere av den kalde krigen å revurdere konvensjonelle fortellinger om den kalde krigen, i lys av ny kunnskap om det transnasjonale dypstatlige nettverket som jobber på vegne av finanskapitalen. Spesielt synes det viktig å stille spørsmål om begrepet «den kalde krigen» oppfunnet av George Orwell (1945) og dramatisert av Walter Lippmann (1987), var noe mer enn propaganda.

James Forrestal, den tidligere bankmannen fra Dillon, Read & Co. som ble marineminister, ba om George Kennans «lange telegram» fra Moskva som svar på USSRs avslag på å slutte seg til Verdensbanken og IMF i februar 1946. Deretter distribuerte han telegrammet innenfor offisielle kretser, hvorfra det ble lekket til Time magazine og gjort til gjenstand for en helsidesartikkel som inkluderte noen suggestive kartografier som viser kommunisme som sprer seg for å «infisere» andre land (McCauley 2016, 89). I desember 1946 inviterte Forrestal Kennan til å produsere en annen artikkel, som ble publisert anonymt i Foreign Affairs i juli 1947 under tittelen «The Sources of Soviet Conduct» hvilket introduserte ideen om «containment». Slik oppsto bildet av Sovjetunionen som en uforsonlig fiende, en eksistensiell trussel (slik det viste seg å være for Nazi-Tyskland), «en politisk kraft som fanatisk forplikter seg til troen på at med [USA] kan det ikke være noen permanent modus vivendi» (Kennan 1946, 14).

Paul Nitze, den tidligere visepresidenten i Dillon, Read & Co. som giftet seg med datteren til en Standard Oil-finansiør, etterfulgte Kennan som direktør for utenriksdepartementets policyplanleggingsstab. Nitze hadde betydelige bidrag til NSC-68 (1950), som mørkt advarer om «Kremlins design for verdensherredømme» og dets trussel mot «selve sivilisasjonen» og tar til orde for «tilbakeføring» i stedet for ‘containment’. NSC-68 «forklarte ikke hvorfor russerne skulle risikere alt ved en invasjon av Vest-Europa. Den ignorerte CIA-funn om at russerne manglet styrke til å okkupere kontinentet og holde det. Og den overvurderte grovt størrelsen på det sovjetiske atomarsenalet» (Braithwaite 2018, 147). Det ga imidlertid påskuddet for amerikansk imperialisme, dvs. «amerikansk militær intervensjonisme over hele kloden (ikke bare i de industrielle interesseområdene) med mål om å opprettholde kapitalistisk sosiale relasjoner, enten de er politisk liberale eller på annen måte» (Colas 2012, 42).

Nazi-ideologien var basert på ideen om eksistensiell trussel, innbegrepet i Carl Schmitts skille mellom venn og fiende. Das Volk ble konstituert gjennom det som angivelig truet dets eksistens (land som krever erstatningsutbetalinger, internasjonale bankfolk, jøder, osv.). En lignende logikk gjelder for den eksistensielle trusselen som Sovjetunionen angivelig utgjør for USA, ref. Senator Arthur Vandenbergs anbefaling fra 1947 om å «skremme skitten ut av det amerikanske folket» (hans nevø, Hoyt Vandenberg, var CIA-direktør på den tiden), «Dommedagsklokken» (1947), den apokalyptiske retorikken til NSC-68 (1950), smittemetaforen for kommunisme, «duck and cover»-filmen fra 1952 som ble brukt til å terrorisere skolebarn, grafiske beretninger om de potensielle effektene av et atomangrep på USA i Wall Street Journal og Reader’s Digest, og Kissingers (1957, kap. 3) beskrivelse av virkningene av et 10 megatonns atomvåpen detonert i New York.

I virkeligheten var ikke Sovjetunionen den trusselen som ble tegnet av Nitze og hans Wall Street-samarbeidspartnere. Fra begynnelsen ble den bolsjevikiske revolusjonen infiltrert av Wall Street-interesser, hvorav mange til og med delte en felles adresse (120 Broadway), f.eks. Bankers Club, individuelle direktører i Federal Reserve Bank of New York, American International Corporation og den første bolsjevikiske ambassadør i USA, Ludwig Martens (Sutton 2011, 127). USA-russiske forhold ble etter det dominert av «Morgan og allierte økonomiske interesser, spesielt Rockefeller-familien», med sikte på å åpne opp nye markeder og ta kontroll over en sentralt planlagt økonomi ved å finansiere statsgodkjente oligopoler (Sutton 2011, 127).

På 1920- og 1930-tallet «kurtiserte Sovjetunionen kontinuerlig til USA», omtrent på samme måte som tsar-Russland hadde gjort en serie overturer til USA mellom 1905 og 1912 (Williams 1992, 70), og som Wall Street hadde støttet den bolsjevikske revolusjon — ikke av noen ideologisk grunn, men fordi den så muligheten til å åpne opp nye markeder for investeringer (Sutton 2011). I 1922 publiserte Kennan en biografi om Averell Harrimans «jernbanemagnat» far. Han må derfor ha visst, da han skrev det «lange telegrammet» som amerikansk viseambassadør i Russland under Averell Harriman, at Kreml hadde hatt nære bånd med Harriman-familien i over to tiår og var innstilt på å bevare gode forbindelser. For eksempel, selv da Harrimanenes mangangruvekonsesjon i Sovjetunionen ble trukket tilbake som et resultat av Stalins forsøk på å redusere avhengigheten av utenlandske investeringer, gikk Moskva med på å tilbakebetale Harriman 3,45 millioner dollar av den opprinnelige investeringen på 4 millioner dollar pluss 7 prosent årlig rente på både resten, og et ytterligere lån på 1 million dollar mellom 1931 og 1943, en avtale som ble pliktoppfyllende innfridd selv på høyden av andre verdenskrig, noe som resulterte i en betydelig fortjeneste for Harriman (Pechatnov 2003, 2). Harriman var på sin side en nøkkelarkitekt for USAs støtte til Sovjetunionen under krigen for å svekke Nazi-Tyskland.

I 1943 oppløste Stalin Komintern som et tegn på velvilje overfor vestlige allierte, og «spredde derved blant massene illusjonen om at likhet og brorskap mellom nasjoner var forenlig med overlevelsen til den viktigste imperialistiske staten» (Claudin 1975, 30). I oktober 1944 foreslo Churchills beryktede «prosentnotat» på den fjerde Moskva-konferansen betydelig innflytelse for Stalin i Øst-Europa (90 prosent i Romania, 75 prosent i Bulgaria, 50 prosent i Ungarn og Jugoslavia, men bare 10 prosent i Hellas). Stalin samtykket umiddelbart ved å tegne en hake på lappen og gi den tilbake til Churchill. Det uuttalte premisset var at Stalin ikke ville blande seg inn i etterkrigstidens restabilisering av kapitalismen i Vest-Europa i bytte mot kontroll over Øst-Europa. I desember 1944 skrev USAs assisterende utenriksminister Dean Acheson i et notat fra Hellas: «Folkene i de frigjorte landene [dvs. fra nazistyret] er det mest eksplosive materialet i verden. De er voldelige og rastløse»; han advarte om at «agitasjon og uro» kan føre til «styrting av regjeringer» (sitert i Steil 2018, 18-19). Likevel, da det kommunistiske opprøret i Hellas kom to år senere, nektet Stalin å sende hjelp, noe som resulterte i splittelsen mellom Tito og Stalin i juni 1948.

I likhet med de fallende europeiske imperiene, var Sovjetunionen sterkt avhengig av amerikansk økonomisk støtte etter andre verdenskrig. Som Sanchez-Sibony (2014, 295) forklarer, «det sovjetiske lederskapet ønsket ikke bare velkommen, men søkte amerikansk kreditt» og forventet det faktisk som en moralsk rett etter å ha lidd det desidert høyeste antallet omkomne for å beseire nazistene. USAs ambassadør Harriman tilbød 1 milliard dollar i kreditt til Moskva før Jalta-konferansen (februar 1945), et beløp som til slutt ble avtalt i 1946, men først etter en lengre periode med spenning etter Stalins mislykkede insistering på 6 milliarder dollar (Sanchez-Sibony 2014, 296). Stalin smisket med Roosevelt på Jalta, referte til ham som den formelle «verten» for konferansen, og arrangerte plenumsmøter i den amerikanske innkvarteringen på Livadia-palasset, og lot Roosevelt sitte sentralt i gruppefotografier. På Jalta, som tidligere i Teheran, tilbød Stalin betydelige kommersielle insentiver for amerikanske firmaer som ville engasjere seg i forretningsavtaler med USSR; alle anstrengelser ble gjort for å «kjøpe seg inn i selve systemet for finansiell og kommersiell utveksling som kunne garantere en rask gjenoppretting av USSR» (Sanchez-Sibony 2014, 295-6). Dette er ikke handlingene til et imperium som er opptatt av verdensherredømme, men snarere av et regime som søker tilpasning til vestlig kapitalisme.

Strategisk sett kan Stalin og hans etterfølgere ha ønsket USAs troppetilstedeværelse i Vest-Tyskland velkommen etter andre verdenskrig, fordi det fungerte som «en av de mer pålitelige garantiene mot tysk revansjisme» (Judt 2007, 243). Dette vil for eksempel forklare hvorfor Stalin aksepterte en større fransk tilstedeværelse i okkupasjonen av Tyskland når han hørte på Jalta at Roosevelt bare ville forplikte amerikanske tropper i Europa i to år – knapt handlingen til en fanatiker som sikler av tanken på å undergrave et forsvarsløst Europa (Sanchez-Sibony 2014, 295, n. 18). Stalin gjorde heller ikke noe forsøk på å utfordre USAs overherredømme fra luften under Koreakrigen til tross for å ha underskrevet planene for koreansk forening med styreleder Mao (Craig og Logevall 2012, 115).

Den kalde krigen handlet aldri om å ‘avskrekke’ Sovjetunionen; snarere utgjorde det «et omfattende overgangsprogram for politisk-økonomisk rehabilitering av det imperiale systemet for å undergrave dekolonisering og påtvinge global kapitalistisk disiplin mot antiimperialistisk motstand» (Ahmed 2012, 70). I mellomtiden, hjemme i USA, var ‘den røde frykt’ på 1950-tallet, basert på påstått femte kolonne kommunisme i USA, en strategi for å skape offentlig hysteri, og med det økt sosial kontroll. I den grad kommunistiske sympatisører og medfølgende hadde slått rot i USA på 1930-tallet, var dette et resultat av «kraften til den internasjonale finansklikken» som støttet alle sider; Tom Lamont, for eksempel, en partner i Morgan-firmaet, sponset «nesten et titalls ekstreme venstreorienterte organisasjoner, inkludert selve kommunistpartiet (Quigley 1966, 687).

I Borgerkrigen i Frankrike (1871), beskrev Marx hvordan den franske og den tyske herskende klassen, som nettopp hadde vært i krig med hverandre, la sine forskjeller til side og gikk sammen for å slå ned Pariskommunen (Epp 2017). Tilsvarende viste seg igjen ved reaksjonen til arbeiderklasseopprør på 1950-tallet. Det østtyske opprøret i 1953 ble ikke bare knust av sovjetiske stridsvogner, men «for å sikre at det ikke spredte seg, bygde vestmaktene i England, Frankrike og USA en mur av politi og militær makt for å hindre arbeidere i Vest-Berlin å marsjere for å slutte seg til sine brødre og søstre i øst» (Glaberman og Faber 2002, 171-2). På samme måte, da sovjetiske stridsvogner rullet inn i Ungarn i 1956 for å knuse opprøret der, «proteste Eisenhower-administrasjonen høylydt mot den sovjetiske aksjonen, men grep ikke inn militært. Frigjøring ble avslørt som en falskhet» (Wilford 2008, 49). Radio Free Europe og Voice of America ba aldri østeuropeere om å gjøre opprør igjen (Glaberman og Faber 2002, 173). Sovjetunionen og Vesten var forent i sin vilje til å holde den internasjonale arbeiderklassen i sjakk.

De samme amerikanske kapitalistene som hadde støttet nazistene var også «villige til å finansiere og subsidiere Sovjetunionen mens Vietnamkrigen pågikk, vel vitende om at sovjeterne forsynte den andre siden» (Sutton 2016, 19). Ford, for eksempel, som bygde Sovjetunionens første moderne bilfabrikk på 1930-tallet, «produserte også lastebilene som ble brukt av nordvietnameserne til å frakte våpen og ammunisjon brukt mot amerikanerne» (Sutton 2016, 90). Ford støttet begge sider av Vietnamkrigen i jakten på profitt, akkurat som firmaet hadde gjort under andre verdenskrig. I National Suicide hevder Sutton (1972, 13): «De 100 000 amerikanerne som ble drept i Korea og Vietnam ble drept av vår egen teknologi» (Sutton 1972, 13). For eksempel:

«Den 130 000 mann store nordkoreanske hæren som krysset grensen til Sør-Korea i juni 1950, tilsynelatende trent og utstyrt av Sovjetunionen, inkluderte en brigade av sovjetiske T-34 mellomstore stridsvogner (med hjuloppheng laget av US Christie). Artilleritraktorene som trakk kanonene var direkte kopier av Caterpillar-traktorer. Lastebilene var enten fra Henry Ford-Gorki -anlegget eller ZIL-anlegget. Det nordkoreanske flyvåpenet hadde 180 Yak-fly bygget i fabrikker med US Lend-Lease-utstyr; disse Yak-ene ble senere erstattet av MiG-15 drevet av russiske kopier av Rolls-Royce jetmotorer solgt til Sovjetunionen i 1947.»

(Sutton 1972, 42)

Det gjentatte mønsteret, i Vietnam som i andre verdenskrig, er at søken etter profitt alltid kommer før menneskeliv og nasjonale lojaliteter eksisterer ikke.

Samuel Huntington innrømmet i et rundebordsarrangement i 1981 at «den kalde krigen» var en forsidehistorie som ble brukt for å legitimere amerikansk imperialisme: «Du må kanskje selge [intervensjon i et annet land] på en slik måte at det skaper feilinntrykk av at det er Sovjetunionen du kjemper mot. Det er det USA har gjort helt siden Truman-doktrinen» (sitert i Hoffmann et al. 1981, 14). Det sanne ledende prinsippet for amerikansk utenrikspolitikk, ifølge Noam Chomsky, er «retten til å dominere», selv om dette «typisk er skjult i defensive termer: under den kalde krigen, rutinemessig ved å påkalle den «russiske trusselen», selv når russere ikke var å se noen steder» (Chomsky 2012). Blottet for nye ideer, fortsetter den «russiske trusselen» å bli påberopt, selv når den russiske invasjonen av Ukraina var provosert av NATOs ustanselige utvidelse østover (Mearsheimer 2015).

Etterretningskriminalitet

Den transnasjonale dypstaten – det Wall Street-ledede «sikkerhetshierarkiet» som opererer over demokratisk politikk – har alltid vært villig til å ty til alle midler for å nå sine mål. Selv om mange forskjellige institusjoner er involvert, inkludert andre etterretningsbyråer, er hodet på trollet utvilsomt CIA, beskrevet av Valentine som «en kriminell konspirasjon på vegne av velstående kapitalister», «den organiserte kriminalitetsgrenen til den amerikanske regjeringen» og «en kriminell organisasjon som korrumperer regjeringer og samfunn rundt om i verden. Det myrder sivile som ikke har gjort noe galt» (Valentine 2007, 31, 35, 39). Båndene mellom CIA, mafiaen og transnasjonal narkotikahandel er velkjente (Scott 2004).

De Lints (2021, 210) begrep om «etterretningskriminalitet» refererer til kriminalitet begått av «mørke aktører» i de høyeste maktlagene som skjult manipulerer nasjonale sikkerhetsapparater for å fremme agendaer som er til fordel for dem selv, mens de, om nødvendig, påfører nesten utenkelige skade på andre. «Type 2 etterretningskriminalitet» refererer spesifikt til «aktører eller eiendeler bemyndiget eller aktivert av etterretningsbyråer» og teller «blant de mest produktive og dødelige kriminalitetstypene i nyere moderne historie» (Lint 2021, 59). Slike forbrytelser kan i visse tilfeller begås i en skala som nesten trosser forståelsen («apex crimes», for eksempel 9/11), likevel forblir de «usynlige» (på grunn av propaganda), ustraffede (fordi gjerningsmennene står over loven), og underanalysert av akademikere (som utgjør en del av maktstrukturen) (Lint 2021; jf. Hughes 2022b; Woodworth og Griffin 2022). De Lint lister opp en rekke etterretningsforbrytelser som involverer CIA som har kostet millioner av liv og ødelagt hele samfunn, fra Indonesia og Vietnam til Chile, Guatemala og Rwanda (2021, 59-60).

Ved gjentatte brudd på prinsippene om territoriell integritet og politisk uavhengighet nedfelt i artikkel 2.4 i FN-pakten (1945), autoriserte president Eisenhower 104 hemmelige operasjoner på fire kontinenter på åtte år, hovedsakelig fokusert på postkoloniale land, etterfulgt av president Kennedy, som autoriserte 163 hemmelige operasjoner operasjoner på bare tre år (McCoy 2015). Resultatene inkluderte kupp mot Mohammad Mosaddegh i Iran i 1953 (for å hindre nasjonalisering av iransk olje) og Jacobo Árbenz i Guatemala i 1954 (etter lobbyvirksomhet fra United Fruit Company), attentatet på Patrice Lumumba i Republikken Kongo i 1961, Bay of Pigs fiaskoen etterfulgt av Operation Mongoose på Cuba, og valgpåvirkning i Italia, Filippinene, Libanon, Sør-Vietnam, Indonesia, Britisk Guyana, Japan, Nepal, Laos, Brasil, og Den dominikanske republikk (Blum 2006, kap. 18). Slike operasjoner ble brukt til å tvinge frem åpne markeder og etablere klientregimer som lettet vestlig kapitalpenetrasjon og fraflytting av arbeidskraft (Ahmed 2012, 70-1). De demonstrerte at USA faktisk var eksepsjonelt, om så bare for dets selektive evne til å unnta seg fra folkeretten (en anvendelse av det Schmittianske prinsippet om suveren eksepsjonalitet på internasjonalt nivå) (McCoy 2015; Schmitt 2005, 31).

Biologiske krigføringsteknikker utviklet av Unit 731 ble brukt av USA under Korea-krigen i 1952, inkludert «miltbrann, pest og kolera, spredt av over et dusin forskjellige enheter eller metoder» (Kaye 2018). Allerede i september 1950 klaget det amerikanske luftvåpenet i kommunikéer over at det ikke var noe igjen å ødelegge, etter å ha gitt landsbyer «metningsbehandling» med napalm for å fordrive noen få soldater (Stone 1988, 256-9). Mer bombetonnasje ble sluppet over Nord-Korea enn i hele Stillehavsarenaen under andre verdenskrig, og drepte 10–15 prosent av befolkningen, et tall nær andelen sovjetiske borgere drept i andre verdenskrig (Armstrong 2009, 1). Etter å ha ødelagt alle større urbane og industrielle regioner i Nord-Korea innen 1953, ødela USAF fem reservoarer som «oversvømte tusenvis av dekar jordbruksland, hele byer og ødela den essensielle matkilden for millioner av nordkoreanere» – en krigsforbrytelse begått bare to år etter at folkemordskonvensjonen trådte i kraft (Armstrong 2009, 2).

McCoy (2015) beskriver en «omvendt bølge» i den globale trenden mot demokrati fra 1958 til 1975, da kupp – de fleste av dem sanksjonert av USA – tillot militære menn å ta makten i mer enn tre dusin nasjoner, som representerte en fjerdedel av verdens suverene stater.» For Latin-Amerika ble spesialopplæring i tortur, drap og politisk undertrykkelse av venstreorienterte bevegelser gitt av School of the Americas, et US Army-senter i Fort Benning, Georgia. Nyutdannede inkluderte Leopoldo Galtieri, president under den argentinske skitne krigen (1976–1983), Roberto D’Aubuisson, som trente dødsskvadroner i El Salvador før han ble president, og den panamanske diktatoren og narkotikasmugleren Manuel Noriega. Slik fikk metodene til Hitlers SS lov til å fortsette under den kalde krigen. «Tvangsforsvinninger» ble modellert etter Hitlers «Natt og tåke»-operasjon i 1941, der motstandskjempere i nazi-okkuperte land ble tvunget til å «forsvinne inn i natt og tåke» – det er kjent at flere høyprofilerte nazister fant tilflukt i Chile og Argentina (Klein 2007, 91). General Augusto Pinochet ble installert ved CIA-kuppet i Chile i 1973, hvorpå nyliberale eksperimenter innen økonomisk sjokkterapi startet, basert på prinsipper utledet fra CIAs torturteknikker (Klein 2007, 9). Tortur- og avhørsteknikkene som ble brukt i hele Latin-Amerika kom fra CIAs 1963 KUBARK Counter-intelligence Interrogation Handbook (McCoy 2007, 50). I Nicaragua massakrerte den USA-trente nasjonalgarden befolkningen «med en brutalitet en nasjon vanligvis reserverer for sin fiende», som sagt av NSCs Robert Pastor, og drepte rundt 40 000 mennesker (sitert i Chomsky 2006, 251). CIA la til rette for handel med kokain fra Contras i Nicaragua (utplassert for å knuse Sandinist-revolusjonen i 1979) til gjenger i Los Angeles, noe som førte til en crack-kokainepidemi (Scott og Marshall 1998, 23-50).

Mange sørøstasiatiske regjeringer ble også USA-støttede militærdiktaturer, inkludert Indonesia, Filippinene, Sør-Korea, Sør-Vietnam, Taiwan og Thailand. Som Samuel Huntington skrev i 1965, var dette båret av frykt for revolusjon: «de sosiale kreftene utløst av modernisering» innebærer «et tradisjonelt regimes sårbarhet for revolusjon» (1965, 422, utheving i original). Midlene som ble satt inn for å motvirke trusselen om revolusjon var brutale: Taylor-Staleys strategiske grendprogram i Sør-Vietnam resulterte for eksempel i at 13 millioner mennesker ble tvangsflyttet til 12 000 «befestede landsbyer, omgitt av piggtrådgjerder og grøfter befestet med bambusstaker» (Schlesinger 2002, 549). Kuppet i 1965 i Indonesia, orkestrert for å hindre verdens tredje største kommunistparti fra å komme til makten, drepte hundretusener (muligens to millioner over flere år) da CIA lekket navn og detaljer om partimedlemmer (van der Pijl). 2014, 174). Operasjon Phoenix (1968–1972) var et skjult CIA-program for tortur og attentat som ledet til døden for anslagsvis 20 000 vietnamesiske borgere og fengsling av flere tusen (Cavanagh 1980; Oren 2002, 149). Kritikere beskrev det som «det mest vilkårlige og massive programmet for politisk drap siden nazistenes dødsleire under andre verdenskrig», men utgivelsen av Pentagon Papers i 1971 avledet oppmerksomheten (Butz et al. 1974, 6; Valentine 2017, 29- 34). Teppebombing av Vietnam, Kambodsja og Laos, som involverte napalm og Agent Orange, forårsaket utallige tap av liv og miljøskader og produserte generasjoner med fødselsskader. Amerikanske våpen til Indonesia i 1975 resulterte i «nesten folkemordsnivåer» av grusomheter i 1978 (Chomsky 2008, 312).

Det er mange flere eksempler på USA/Storbritannia-sponsede brudd på internasjonal lov og krigsforbrytelser, alt for mange til å gjengi her. Åpenbare eksempler inkluderer:

• 3 milliarder dollar i året til Israel til tross for rutinemessig brutalitet mot palestinerne.
• Trening og støtte for den rwandiske patriotiske fronten hvis dødsskvadroner i 1994 lignet «de mobile enhetene [Einsatzgruppen] til det tredje riket» (Rever 2018, 229).
• Levering av store mengder våpen til Tyrkia på midten av 1990-tallet for å hjelpe til med å knuse kurdisk motstand, «som etterlot titusener drepte, 2-3 millioner flyktninger og 3500 landsbyer ødelagt (syv ganger Kosovo under NATO-bombing)» (Chomsky 2008, 306).
• «Folkemordssanksjoner» (for å sitere påfølgende FNs humanitære koordinatorer, Denis Halliday og Hans von Sponeck) anslås å ha drept over en million irakere, inkludert en halv million barn (Media Lens 2004).
• Støtte til Kagame-Museveni-invasjonen og massedrap i Zaire/Den demokratiske republikken Kongo, som førte til det største tapet av menneskeliv i en enkelt konflikt siden andre verdenskrig (Herman og Peterson 2014), men også for å gi tilgang (etter Rwanda) til coltan, nødvendig for å produsere mobiltelefoner og personlige datamaskiner, samt 60 prosent av verdens kjente koboltforsyning, nødvendig for litium-ion-batterier (hvorav 30 prosent utvinnes for hånd av barnearbeidere) (Sanderson 2019). For at det ikke skal være noen tvil om rollen til Kagame, dukket han opp (ellers uforklarlig) sammen med Bill Gates som en del av et panel på Davos 2022 om «Forberedelser til neste pandemi».
• Massiv ødeleggelse av sivil infrastruktur under den «etiske» Kosovo-krigen.
• «Forebyggende krig» i USAs nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2002 (først brukt av Hitler for å invadere Norge) for å rettferdiggjøre invasjonen av Irak; tortur ved Guantánamo Bay, kidnappinger, og Abu Ghraib fengsel; massakren på Nisour Square av leiesoldater fra Blackwater og forbrytelsene vist i Wikileaks’ «Collateral Murder» -video (begge 2007).
• Ødeleggelsen av Libya og regimeskifte under dekke av R2P etter oberst Gaddafis forslag om en afrikansk reservevaluta og alternativer til Verdensbanken og IMF (Brown 2016).
• Uendelige forsøk på undergraving i den «skitne krigen» mot Syria (Anderson 2016) og mot Iran.
• Støtte til Saudi-Arabia da anslagsvis 250 000 sivile mistet livet i Jemen, etc., etc.

Falsk flagg terrorisme

En annen måte å tenke på etterretningskriminalitet er gjennom den kjente historien om falsk flagg-terrorisme, dvs. iscenesatte angrep brukt som påskudd for krig. Senkingen av USS Maine, for eksempel, ga påskuddet for den spansk–amerikanske krigen i 1898 og erobringen av forskjellige stillehavsøyer (Anderson 2016, s. v–vi). Kennan slapp et hint i 1951 da han tilskrev opprinnelsen til den spansk-amerikanske krigen til «en veldig dyktig og veldig stille intrige av noen få strategisk plasserte personer i Washington, en intrige som mottok absolusjon, tilgivelse og en slags offentlig velsignelse i ly av krigshysteri» (sitert i Stone 1988, 345).

Så kom forliset av Lusitania i 1915 – «en skrekkanordning for å generere et opprør i befolkningen for å trekke USA inn i krig med Tyskland,» som Sutton skylder på «Morgan-interesser, i samråd med Winston Churchill» (2016, 175). Et dykk i 2008 til det sunkne «passasjerskipet» bekreftet at det bar «mer enn 4 millioner .303 riflekuler og flere tonn ammunisjon — prosjektiler, krutt, lunter og våpenbomull» (David 2015). Det var i virkeligheten et fordekt militærfartøy. I følge ‘oberst’ EM House, diskuterte den britiske utenriksministeren, Edward Grey, og kong George V forliset av Lusitania før det fant sted (Corbett 2018). Den tyske ambassaden i Washington advarte før Lusitania satte seil at «fartøyer som fører flagget til Storbritannia, eller noen av hennes allierte, er mål for ødeleggelse» i farvann nær Storbritannia. 1198 mennesker, inkludert 128 amerikanske statsborgere, mistet livet da den tyske torpedoen traff.

1930-tallet bekreftet den ytre høyre -fargen på falske flagg-angrep. I 1931 saboterte det keiserlige Japan en jernbanelinje som det drev i den kinesiske provinsen Mandsjuria, ga kinesiske nasjonalister skylden for hendelsen og satte i gang en fullskala invasjon, okkuperte Mandsjuria og installerte et marionettregime der (Felton 2009, 22–23). Operasjon Himmler i 1939 involverte en rekke falske flagg-hendelser, den mest kjente var Gleiwitz-hendelsen, dagen etter at Tyskland invaderte Polen (Maddox 2015, 86–87).

Operasjon Northwoods, godkjent av Joint Chiefs of Staff i 1962, inneholdt forslag om alle slags falske flagg-angrep som skulle skyldes på Fidel Castro og brukes som påskudd for å invadere Cuba (Scott 2015, 94). Disse inkluderte å senke et skip fra den amerikanske marinen i Guantánamo Bay, senke båter som fraktet cubanske flyktninger, iscenesette terrorangrep i Miami og Washington, DC, og få det til å se ut som om Cuba hadde sprengt et amerikansk passasjerfly ved å erstatte flyet med en drone og en hemmelig avstigning av passasjerene.

Tonkinbukta-hendelsen i 1964 ble kynisk påberopt av president Johnson som grunn til å sette i gang luftangrep mot Nord-Vietnam, som i de påfølgende årene førte til massetap av menneskeliv på begge sider; men det er imidlertid kjent at det aldri fant sted (Moise, 1996). Johnson var visepresident under John F. Kennedy, som hadde planlagt å trekke tilbake tropper fra Vietnam. Kennedys attentat i 1963 ble i stedet fulgt to dager senere av en eskalering av USAs engasjement i Vietnam, hvilket sannsynligvis var en intern versjon av kuppstrategien som allerede var etablert av CIA og satte dypstaten godt bak rattet til det amerikanske politiske systemet, med det «synlige politiske etablissementet styrt av krefter som opererer utenfor den konstitusjonelle prosessen» (Scott 1996, 312). Som Scott (2017) hevder kan de institusjonelle strukturene og aktørene involvert i amerikansk dyspstatspolitikk bli ført helt fram til vår tid.

I lys av bevisene ovenfor angående etterretningskriminalitet og falsk-flagg -operasjoner, vil bare de som med vilje lukker øynene, de irrasjonelt redde og de intenst propagandiserte nekte å anerkjenne muligheten, om ikke den høye sannsynligheten, for at terrorangrepene 11. september 2001 var en falsk-flagg -operasjon utført av transnasjonale dypstatlige aktører for å legitimere imperialistiske kriger og økt undertrykkelse av hjemlige befolkninger (Hughes 2020). Det faktum at min mye leste artikkel om emnet fra februar 2020 (22 500 visninger på utgiverens nettsted med betalt tilgang alene fra juli 2022) forblir uimotsagt etter to og et halvt år, til tross for de innledende hylene av forargelse (se Hayward 2020; Hughes 2021 ), mens akademias taushet angående hendelsene den 11. september setter dem i et særdeles dårlig lys og gir sterke bevis på deres medvirkning til å dekke over dypstatens kriminalitet.

Den globale spenningsstrategien i det 21. århundre

Spenningsstrategien har vært sentral for å holde den globale befolkningen i sjakk siden 9/11. Ikke bare Italia, men samfunn overalt ble propagandert til å tro at terrorangrep var en alltid tilstedeværende mulighet til tross for alle bevis på det motsatte (Mueller og Stewart 2016). Den propagandaen legitimerte gjentatte amerikanske angrepskriger, destabiliseringen av Nord-Afrika og Midtøsten-regionen, og fratakelse av sivile friheter hjemme, inkludert vilkårlig internering, økt overvåking og tortur. Utløserhendelsen var selve 9/11, hvis absurde offisielle forklaring ikke kan forsvares (Griffin 2005; Hughes 2020; Hughes 2021). Den såkalte «krigen mot terror» spredte ikke bare terrorisme over mange regioner i verden, men terroriserte også hele befolkninger til å leve i frykt for terrorangrep (Chomsky 2007, 211; Amnesty International 2013). Som de Lint erkjenner, ble det hele «opphetet og betent, uten tvil mer innenfra enn utenfra av myndigheter som er avhengige av den kontrollerte produksjonen av «uro» for å opprettholde deres styre (2021, 8). USAs offisielle fiender gikk sammen med «War on Terror»-narrativet, fordi det betydde at de også kunne påberope seg terrortrusselen som et påskudd for autoritarisme – og fordi, til syvende og sist, en global form for diktatur er det eneste håpet for de herskende klassene i alle land å opprettholde kontroll over en massiv, voksende og stadig mer rastløs global befolkning (jf. van der Pijl 2022, 36).

Det er bevisbaserte grunner, bevisst ignorert av forskere i «kritiske terrorismestudier», til å stille spørsmål ved opprinnelsen til mange av terrorangrepene som har funnet sted siden 9/11.[1] Ta tilfellet med Frankrike. Charlie Hebdo-angrepet (januar 2015) fulgte dager etter at president Hollande uttalte seg mot sanksjoner mot Russland over Ukraina; det sosialistiske flertallet i parlamentet hadde også nylig stemt for å anerkjenne Palestina som en uavhengig stat. Van der Pijl (2022, 64) vurderte bevisene og anser Charlie Hebdo-angrepet som en mulig «falsk flagg-operasjon ment å tvinge Hollande til å endre kurs og innpode frykt i det franske samfunnet». Dette ble fulgt 13. november av koordinerte terrorangrep på Stade de France stadion, på kafeer og restauranter i Paris og på Bataclan-teatret. Så kom lastebilangrepet i Nice (juli 2016), kirkeangrepet i Normandie (juli 2016), knivangrepet på Louvre (februar 2017), angrepet på Champs Elysees (april 2017) og angrepet i Strasbourg (desember 2018). Resultatet av disse angrepene var innføringen av unntakstilstand, fornyet fem ganger siden, som har sett 10 000 soldater utplassert på franske gater under Sentinelle anti-terror operasjonen. Selv om det er vanskelig om ikke umulig å fastslå i hvilken grad dype statlige aktører sto bak individuelle angrep, er sluttresultatet nøyaktig i tråd med Vinciguerras vitnesbyrd fra 1984 ovenfor, altså en permanent unntakstilstand.

Heller ikke Frankrike var alene om å oppleve en økning i frekvensen av terrorangrep i tiden før Covid, ettersom sosiale spenninger økte. Angrep i andre vestlige stater inkluderte bombeangrepene i Brussel (mars 2016), lastebilangrepet på julemarkedet i Berlin (desember 2016), angrepet på Westminster Bridge (mars 2017), lastebilangrepet i Stockholm (april 2017), hendelsen i Manchester Arena (mai 2017), London Bridge-angrepet (juni 2017), angrepet på Finsbury Park-moskeen (juni 2017), Barcelona-angrepet (august 2017), skytingen i Las Vegas (oktober 2017), masseskytingen i Christchurch og knivstikkingene i London i 2019. Disse angrepene står for rundt halvparten av alle «store terrorhendelser» identifisert av Wikipedia siden 2015, mens det meste av resten har skjedd i Irak, Syria og Afghanistan, alle viktige områder for amerikansk innblanding.

Hvis det var ment å dempe sosial uro ved å flytte samfunn enda lenger i retning av politistater, mislyktes innsatsen, som klart uttrykt i fremveksten av de gule vestene i Frankrike i 2018, samt masseopprør i Chile og India, og store protester i ett av fem land i 2019 (van der Pijl 2022, 54-58). Dette antar van der Pijl er en hovedgrunn til at «Covid-nødbremsen» ble trukket i begynnelsen av 2020. Det er faktisk iøynefallende at når dypstatens kontrollparadigme ble byttet fra den evigvarende «krigen mot terror» til biosikkerhet, opphørte praktisk talt terrorangrepene i Vesten. Er terrorister redde for viruset, eller ble disse angrepene for det meste planlagt og utført av dype statlige operatører?

Etterkommere av nazister i maktposisjoner i dag

Konvensjonell visdom sier at nazistene ble beseiret i 1945. Likevel er etterkommere av tidligere nazister fortsatt innflytelsesrike i dagens verden. Eugen Schwab var administrerende direktør for Escher Wyss, som ble gitt spesiell status av nazistene (som tillot slavearbeid). Sønnen hans, Klaus, grunnla World Economic Forum i 1973 og berømmer faren for å ha «påtatt seg mange funksjoner i det offentlige liv i etterkrigstidens Tyskland» – et slag i ansiktet til vesttyskere på hans alder som på 1960-tallet protesterte mot videreføring av eks-nazister i maktposisjoner (Schwab 2021, 255). Schwab Jr. skrøt åpent ved Harvards John F. Kennedy School of Government i 2017 at hans Young Global Leaders har «trengt inn i kabinettene» til flere land. Men det er ikke bare politikk som har blitt infiltrert av WEF. Tidligere unge globale ledere har ledende posisjoner i investeringsbanker, teknogigantene, media, tankesmier og utover, og har vært «i sentrum for alt covid» (Engdahl 2022; Swiss Policy Research 2021).

Günther Quandt var en tysk industrimann og medlem av nazipartiet hvis tidligere kone giftet seg med Joseph Goebbels i 1931 på en eiendom eid av Quant selv og med Adolf Hitler som forlover. Goebbels adopterte senere Quandts sønn Harald (Richter 2017). I 1937 utnevnte Hitler Quandt til en leder i forsvarsøkonomien (Wehrwirtschaftsführer), som gjorde det mulig for ham å ta utstrakt bruk av slavearbeid, og i 1943, med støtte fra SS, opprettet Quandt en «bedriftseid konsentrasjonsleir» i Hannover der arbeiderne ble fortalt ved ankomst at de ikke ville leve lenger enn seks måneder på grunn av eksponering for giftige gasser (Bode og Fehlau 2008). Quants svigerdatter, Johanna, var på sin mors side barnebarnet til Max Rubner, som ledet institutt for hygiene ved Friedrich Wilhelm University som senere ble assosiert med nazistiske eugenikkeksperimenter. Det er derfor verdt å merke seg at Johanna Quandt ga €40 millioner til Charité Foundation mellom 2014 og 2022 for etableringen av Berlin Institute for Health Research, som Christian Drosten ble utnevnt til i 2017. Hennes datter, Susanne Klatten (Tysklands rikeste kvinne) deltok på Bilderberg-møtet i 2017 med Jens Spahn, den unge globale lederen som i 2018 ble utnevnt til tysk helseminister. Klatten eier også Entrust (valgt av den britiske regjeringen til å produsere vaksinepass), og knytter henne til Covid-19 biodigital overvåkingsagenda. Andre ‘nazistiske milliardærfamilier’ som fortsatt er innflytelsesrike i dag inkluderer Flick, von Finck, Porsche-Piech og Oetker (de Jong 2022).

Michael Chomiak var en ukrainsk nazikollaboratør (Pugliese 2017); hans barnebarn, Chrystia Freeland, sitter i WEFs forstanderskap og er finansminister og visestatsminister i Canada. I 2022, ikke lenge etter at hun kunngjorde at hun ville fryse bankkontoene til kanadiske lastebilsjåfører og deres støttespillere, twitret hun et bilde av seg selv med et rødt og svart flagg knyttet til Bandera-bevegelsen i Ukraina (senere slettet uten kommentarer og et nytt bilde minus skjerfet ble lagt ut). Stepan Bandera ledet en milits som kjempet sammen med nazistene i andre verdenskrig, og den anti-russiske Azov-bataljonen, etablert under det vestligstøttede kuppet i Ukraina i 2014, viste åpenlyst nazistiske insignier inntil dette ble politisk sensitivt i juni 2022. I desember 2021, var Ukraina og USA de eneste landene som stemte mot en FN-resolusjon mot forherligelse av nazismen.

Konklusjon

Den uhyggelige gjenoppstandelsen av nazistiske elementer i moderne liberale demokratier gir klare bevis på at de verste elementene i Det tredje riket ikke ble beseiret i 1945, men snarere inkubert i hemmelighet som forberedelse til deres eventuelle retur. Kjernen for dette har vært CIA, satt opp av Wall Street med en slik eventualitet i tankene. Når den tyske advokaten Reiner Fuellmich hevder: «Vi kjemper om igjen mot de samme menneskene som vi burde ha slått ned for 80 år siden», er de sanne kriminelle de på toppen av det kapitalistiske systemet, som lik på 1920- og 30-tallet søker å ty til totalitarisme for å håndtere kapitalismens akutte krise.

I 1974 spurte Sutton: «Er USA styrt av en diktatorisk elite?» «New York Elite», hevdet han, representerer en «subversiv kraft» som innfører en «kvasitotalitær stat» i strid med den amerikanske grunnloven (Sutton 2016, 167–172). Dessuten:

«Selv om vi (ennå) ikke har diktaturet i full utfoldelse med konsentrasjonsleire og banking på døren ved midnatt, har vi absolutt trusler og handlinger rettet mot overlevelsen til kritikere av etablissementet, bruk av skattesystemet for å stilne dissidenter, og manipulasjon av grunnloven fra et rettssystem som er politisk underordnet etablissementet.»

(SUTTON 2016, 172-3)

I den forbindelse, gitt den tette forbindelsen mellom Wall Street og CIA, vil vi gjøre klokt i å følge Valentines påstand om at:

«CIA er den mest fordervende innflytelsen i USA. Det korrumperte tollkontoret på samme måte som det korrumperte Drug Enforcement Agency. Det korrumperer utenriksdepartementet og militæret. Det har infiltrert sivile organisasjoner og media for å sikre at ingen av dets ulovlige operasjoner blir avslørt.»

(Valentine 2017, 52)

Helt siden stiftelsen har CIA vært roten i hjertet av USAs demokrati og demokratier over hele verden. I 75 år har den begått forbrytelser som nazistene ville ha vært stolte av, alt for å beskytte interessene til Wall Street og den atlantiske herskerklassen.

Med Covid-19 kan man imidlertid ikke unngå å fornemme at den dype staten har overspilt sin hånd. CIAs fingeravtrykk er for tydelige. For eksempel var den psykologiske krigføringsoperasjonen i 2020 tydelig modellert på det Klein (2007, 8) kaller «sjokkdoktrinen», som sporer tilbake til MKULTRA-eksperimenter og søker å generere «øyeblikk med kollektivt traume for å engasjere seg i radikal sosial og økonomisk ingeniørkunst». «Bare et stort brudd – en flom, en krig, et terrorangrep – kan generere den typen enorme, rene lerreter» ønsket av sosiale ingeniører, dvs. «formbare øyeblikk, når vi er psykologisk ufortøyd,» slik at sosiale ingeniører kan «begynne sitt arbeide med å gjenskape verden» (Klein 2007, 21). «Great Reset», som 9/11, er modellert på denne typen «stort oppbrudd», med den medfølgende psykologiske krigføringen som involverer de samme teknikkene for isolasjon, virkelighetsfjerning og forstyrrelse av atferdsmønstre, osv. Schwab og Malleret, for eksempel, oppmuntrer beslutningstakere til å «dra fordel av sjokket påført av pandemien» for å implementere radikale, langvarige og systemiske endringer (2020, 100, 102).

Eller ta spørsmålet om munnbind som var påbudt i offentlige rom i de fleste land. Vi kan ikke ignorere det faktum at innsatte i Guantánamo Bay ble tvunget til å gå med blå kirurgiske munnbind (Courtesy Everett Collection).

Guantánamo Bay er et torturanlegg. MKULTRA-eksperimenter fant at psykologisk tortur er langt mer effektivt enn fysisk tortur: Spesielt er en kombinasjon av sensorisk deprivasjon og selvpåført smerte de mest effektive metodene, slik de ble praktisert i Abu Ghraib-fengselet i 2003 (McCoy 2007, 8, 41). Andre bilder av Guantánamo-innsatte fra 2002 viser dem iført lystette briller, hansker, tykke capser og industrielle øreklokker, (dvs. sensorisk deprivasjon) samt munnbind (Dyer 2002; jf. Observer 2013; Rosenberg 2021). Til tross for de innsattes uhyggelige tilstand, ser det ikke ut til at det er noen grunn, ut fra fotografiene, til at de ikke kan nå opp og fjerne ansiktsmasken, annet enn frykt for konsekvensene. Dette er den selvpåførte smerten. Maskebruk er kjent for å føre til «psykologisk og fysisk forverring samt flere symptomer beskrevet [som] ‘maskeindusert utmattelsessyndrom’ (Kisielinski et al. 2021). Så det er med det sosiale presset om å bære masken under «Covid-19», som i hovedsak induserer maskebrukere til selvskading. Det er en avansert, svært effektiv form for psykologisk krigføring som tar sikte på å bryte ned offentlig motstand mot flere forkastelige agendaer som alle blir vedtatt på en gang.

Hvor etterlater dette oss? I følge Scott kommenterte «En tidligere tyrkisk president og statsminister en gang at den tyrkiske dypstaten var den virkelige staten, og den offentlige staten bare var en ‘reservestat’, ikke den virkelige» (2017, 30). Dette gjelder nå også vestlige ‘liberale demokratier’. Mens de fleste innbyggere, inkludert nesten alle akademikere, forblir uvitende om ‘den dype staten’ og det fulle omfanget av dens operasjoner, er den moderne sosiale virkeligheten fundamentalt satt av ‘dypstatsoperasjoner’. De fleste tror virkelig at de nettopp har overlevd en pandemi»- som tilfeldigvis nødvendiggjør en restrukturering av den globale politiske økonomien i interessen til den atlantiske herskende klassen – og mange vil på det sterkeste forsvare denne oppfattelsen. Virkeligheten derimot, er at disse menneskene er ofre for den største psykologiske krigføringsoperasjonen i historien, som spenner fra militærlignende propaganda til psykologiske torturteknikker. Det er ikke rart at kreftene som nå rår ønsker å sensurere internett. For når virkeligheten av hva som skjer er allment forstått, virker det uunngåelig at Wall Streets lange «århundre med slaveri» (Corbett 2014) endelig vil bli avsluttet.

---

Denne artikkelen av David Hughes ble opprinnelig publisert som Wall Street, the Nazis, and the Crimes of the Deep State

Dette er andre del. Del en leser du her.

Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.

Bibliografi

Bibliography

Agamben, Giorgio. 2021. Where Are We Now? The Epidemic As Politics. Lanham, MD: Rowman and Littlefield.

Ahmed, Nafeez Mosaddeq. 2012. “Capitalism, Covert Action and State Terrorism: Toward a Political Economy of the Dual State.” In: Eric Wilson (ed.), The Dual State: Parapolitics, Carl Schmitt, and the National Security Complex, 171-192. Abingdon: Routledge.

Amnesty International. 2013. “Will I be next? US Drone Strikes in Pakistan. London: Amnesty International Publications. https://www.amnestyusa.org/files/asa330132013en.pdf

Amnesty International. 2020. “Our Final Plea to Obama to Close Guantánamo.” Amnesty International, 18 May. https://www.amnesty.org.uk/our-final-plea-obama-close-guantanamo

Anderson, Perry. 2017. American Foreign Policy and its Thinkers. London and New York: Verso.

Anderson, T. 2016. The Dirty War on Syria: Washington, Regime change and Resistance. Montreal: Global Research.

Armstrong, Charles K. 2009. “The Destruction and Reconstruction of North Korea, 1950-1960.” The Asia-Pacific Journal 7(1): 1-9. https://apjjf.org/-Charles-K.-Armstrong/3460/article.html

Bernays, E. 1928. Propaganda. New York: H. Liveright.

Biddiscombe, Alexander Perry. 1998. Werwolf! The History of the National Socialist Guerrilla Movement, 1944-1946. Toronto: University of Toronto Press.

Blum, W. 2006. Rogue State: A Guide to the World’s Only Superpower. London: Zed Books.

Bode, Emma and Brigitte Fehlau. 2008. “The Silence of the Quandts: The History of a Wealthy German Family.” The World Socialist Website, 29 November. https://www.wsws.org/en/articles/2008/11/quan-n29.html

Botts, Joshua. 2006. “‘Nothing to Seek and … Nothing to Defend’: George F. Kennan’s Core Values and American Foreign Policy, 1938-1993. Diplomatic History 30(5):839-866.

Braithwaite, Rodric. 2018. Armageddon and Paranoia: The Nuclear Confrontation Since 1945. Oxford: Oxford University Press.

Broudy, Daniel and Valerie Kyrie. 2021. “Syllogistic Reasoning Demystifies Evidence of COVID-19 Vaccine Constituents.” International Journal of Vaccine Theory, Research, and Practice 2(1):149-171. https://ijvtpr.com/index.php/IJVTPR/article/view/32/66

Brown, Ellen. 2016. “Why Qaddafi had to go: African Gold, Oil and the Challenge to Monetary Imperialism.” The Ecologist, 14 March. https://theecologist.org/2016/mar/14/why-qaddafi-had-go-african-gold-oil-and-challenge-monetary-imperialism

Brüggemeier, Franz-Josef, Mark Cioc, and Thomas Zeller (eds). 2005. How Green were the Nazis? Nature, Environment, and Nation in the Third Reich. Athens: Ohio University Press.

Butz, Tim, Winslow Peck and Doug Porter. 1974. “Trends.” Counter-Spy Magazine 2(1):5-6.

Carter, A. B., Deutsch, J. and Zelikow, P. 1998. “Catastrophic Terrorism: Tackling the New Danger.” Foreign Affairs77(6):80-94.

Cavanagh, John. 1980. “Dulles Papers Reveal CIA Consulting Network.” Forerunner, 29 April. http://www.namebase.net:82/campus/consult.html

Chomsky, Noam. 2006. Failed States: The Abuse of Power and the Assault on Democracy. New York: Metropolitan Books.

Chomsky, Noam. 2007. Hegemony or Survival: America’s Quest for Global Dominance. New York: Henry Holt.

Chomsky, Noam. 2008. “Intentional Ignorance and its Uses.” In: Anthony Arnove (ed.), The Essential Chomsky, 300-324. New York and London: The New Press.

Chomsky, Noam. 2012. “The Week the World Stood Still: The Cuban Missile Crisis and Ownership of the World.” TomDispatch, 15 October. https://chomsky.info/20121015/

Claudin, Fernando. 1975. The Communist Movement: From Comintern to Cominform, trans. B Pearce and F. MacDonagh. Harmondsworth: Penguin.

Colás, Alex. 2012. “No Class! A Comment on Simon Bromley’s American Power and the Prospects for International Order.” Cambridge Review of International Affairs 25(1):39-52.

Corbett, James. 2014. “Century of Enslavement: The History of the Federal Reserve.” The Corbett Report, 6 July. https://www.corbettreport.com/federalreserve/

Corbett, James. 2018. “Episode 348 – The WWI Conspiracy – Part Two: The American Front.” The Corbett Report, 19 November. https://www.corbettreport.com/episode-348-the-wwi-conspiracy-part-two-the-american-front/

Corbett, James. 2020. “Who is Bill Gates?” The Corbett Report, 1 May 2020. https://www.corbettreport.com/gates/

Corbett, Kevin P. 2021. “The ‘Nazification’ of the NHS.” The Light Paper, August, 7. https://thelightpaper.co.uk/assets/pdf/Light-12h.pdf

Costigliola, Frank. 1997. “Unceasing Pressure for Penetration: Gender, Pathology, and Emotion in George Kennan’s Formation of the Cold War.” In: Lori Lyn Bogle (ed.), The Cold War, Volume 2: National Security Policy Planning from Truman to Reagan and from Stalin to Gorbachev, 113-144. New and London: Routledge.

Craig, Campbell and Fredrik Logevall. 2012. America’s Cold War: The Politics of Insecurity. Cambridge, Mass: Harvard University Press.

David, Saul. 2015. “Did Britain doom the Lusitania?” History Extra, 22 May. https://www.historyextra.com/period/first-world-war/did-britain-doom-the-lusitania/

Davis, Iain. 2018. “Operation Gladio – Hard Evidence of Government Sponsored False Flag Terrorism.” In This Together, 12 May. https://in-this-together.com/operation-gladio-false-flag-evidence/

Davis, Iain. 2021a. Pseudopandemic. New Normal Technocracy. UK: Amazon.

Davis, Iain. 2021b. “The UK New Normal Dictatorship.” UK Column, 14 December. https://www.ukcolumn.org/article/the-uk-new-normal-dictatorship

Davis, Iain. 2022. “Technocracy: the Operating System for the new International rules-based Order.” Unlimited Hangout, 22 February. https://unlimitedhangout.com/2022/02/investigative-reports/technocracy-the-operating-system-for-the-new-international-rules-based-order-1/

Desmet, Matthias. 2022. The Psychology of Totalitarianism. White River Junction, Vermont, and London: Chelsea Green Publishing.

Dyer, Owen. 2002. “Prisoners’ Treatment is ‘Bordering on Torture,’ Charity Says.” BMJ  324(7331):187. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC1122119/

Ehret, Matthew. 2021. “Nazi Healthcare Revived Across the Five Eyes: Killing Useless Eaters and Biden’s COVID Relief Bill.” OffGuardian, 16 March. https://off-guardian.org/2021/03/16/nazi-healthcare-revived-across-the-five-eyes-killing-useless-eaters-and-bidens-covid-relief-bill/

Engdahl, F. William. 2022. “Davos and the Purloined Letter Conspiracy.” SOTT, 16 February. https://www.sott.net/article/464568-Davos-and-the-Purloined-Letter-Conspiracy

Epp, R. 2017. “Mastering the Mysteries of Diplomacy: Karl Marx as International Theorist.” Socialist Studies 12(1):78-96.

Felton, Mark. 2009. Japan’s Gestapo: Murder, Mayhem and Torture in Wartime Asia. Pen and Sword Books.

Fromm, Erich. 1942. Fear of Freedom. London, Kegan Paul.

Fukuyama, F. 1989. “The End of History?” The National Interest 16(Summer):3-18.

Fumento, Michael. 2010. “Why the WHO Faked a Pandemic.” Forbes Magazine, 5 February. https://evidencenotfear.com/why-the-who-faked-a-pandemic-forbes/

Ganser, Daniele. 2005. NATO’s Secret Armies. Operation Gladio and Terrorism in Western Europe. London and New York: Frank Cass.

Gill, Leslie. 2004. The School of the Americas. Military Training and Political Violence in the Americas. Durham, NC: Duke University Press.

Glaberman, M. and S. Faber. 2002. “Back to the future: The Continuing Relevance of Marx.” Critique: Journal of Socialist Theory 30(1):167-177.

Griffin, David Ray. 2005. The 9/11 Commission Report: Omissions and Distortions. Northampton, MA: Olive Branch.

Gross, Terry. 2019. “The CIA’s Secret Quest For Mind Control: Torture, LSD And A ‘Poisoner In Chief.’” NPR, 9 September. https://www.npr.org/2019/09/09/758989641/the-cias-secret-quest-for-mind-control-torture-lsd-and-a-poisoner-in-chief

Hayward, Tim. 2020. “Peer Review vs. Trial by Twitter.” Tim Hayward, 8 March. https://timhayward.wordpress.com/2020/03/08/peer-review-vs-trial-by-twitter/

Herman, Edward S. and David Peterson. 2014. Enduring Lies: The Rwandan Genocide in the Propaganda System, 20 Years Later. United States: CreateSpace.

Hett, Benjamin Carter. 2014. Burning the Reichstag: An Investigation into the Third Reich’s Enduring Mystery. Oxford: Oxford University Press.

Hitler, Adolf. 1969. Mein Kampf, trans. Ralph Mannheim. New York: Houghton Mifflin.

Hoffmann, Stanley, Samuel P. Huntington, Ernest R. May, Richard N. Neustadt, and Thomas C. Schelling. 1981. “Vietnam Reappraised.” International Security 6(1):3-26. https://doi.org/10.2307/2538527

Hughes, David A. 2015. “Unmaking an Exception: A Critical Genealogy of US Exceptionalism.” Review of International Studies 41(3):527 – 551.  https://doi.org/10.1017/S0260210514000229

Hughes, David A. 2020. “9/11 Truth and the Silence of the IR Discipline.” Alternatives 45(2):55-82. https://doi.org/10.1177/0304375419898334

Hughes, David A. 2021. “Questions not asked: 9/11 and the Academy.” UK Column, 12 October. https://www.ukcolumn.org/video/propaganda-and-the-911-global-war-on-terror-dr-david-hughes

Hughes, David. A. 2022. “‘COVID-19 Vaccines’ for Children in the UK: A Tale of Establishment Corruption.” International Journal of Vaccine Theory, Practice, and Research 2(1):209-247. https://doi.org/10.56098/ijvtpr.v2i1.35

Hughes, David A. 2022b. “Book Review: William De Lint (2021) Blurring Intelligence Crime: A Critical Forensics. Singapore: Springer.”  International Journal for Crime, Justice and Social Democracy 11(1):242-256.

Huntington, Samuel P. “Political Development and Political Decay.” World Politics 17(3):386-430. https://doi.org/10.2307/2009286

Hylan, John F. 1922. “The Invisible Government.” Brotherhood of Locomotive Engineers Journal 56(7-12): 659-716. https://archive.org/details/locomotiveengin00usgoog

Jacobsen, Annie. 2014. Operation Paperclip: The Secret Intelligence Program That Brought Nazi Scientists To America. Little, Brown, and Company.

Jong, David de. 2022. Nazi Billionaires. The Dark History of Germany’s Wealthiest Dynasties. London: William Collins.

Judt, Tony. 2007. Postwar: A History of Europe Since 1945. London: Pimlico.

Kaye, Jeffrey S. 2017. “Department of Justice Official Releases Letter Admitting U.S. Amnesty of Japan’s Unit 731 War Criminals.” Medium.com, May 14.  https://medium.com/@jeff_kaye/department-of-justice-official-releases-letter-admitting-u-s-amnesty-of-unit-731-war-criminals-9b7da41d8982

Kaye, Jeffrey. 2018. “REVEALED: The long-suppressed Official Report on US Biowarfare in North Korea” Insurgence Intelligence, 20 February. https://medium.com/insurge-intelligence/the-long-suppressed-korean-war-report-on-u-s-use-of-biological-weapons-released-at-last-20d83f5cee54

Kennan, George. 1946. “Long Telegram,” February 22. History and Public Policy Program Digital Archive, National Archives and Records Administration, Department of State Records (Record Group 59), Central Decimal File, 1945-1949, 861.00/2-2246. https://digitalarchive.wilsoncenter.org/document/116178.pdf

Kennan, George [as “X”]. 1947. “The Sources of Soviet Conduct.” Foreign Affairs 25(4):566-582.https://www.foreignaffairs.com/articles/russian-federation/1947-07-01/sources-soviet-conduct

Kennan, George. 1948. “Policy Planning Staff Memorandum,” 4 May. Office of the Historian, US State Department. https://history.state.gov/historicaldocuments/frus1945-50Intel/d269

Kennan, George. 1957. “Russia, the Atom, and the West.” Reith Lecture. BBC, 1 December. https://www.bbc.co.uk/sounds/play/p00hg1nb

Kennan, George. 1985. “Morality and Foreign Policy.” Foreign Affairs 64(2):205-18. https://www.foreignaffairs.com/articles/united-states/1985-12-01/morality-and-foreign-policy

Kisielinski, Kai, Paul Giboni, Andreas Prescher, Bernd Klosterhalfen, David Graessel, Stefan Funken, Oliver Kempski, and Oliver Hirch. 2021. “Is a Mask That Covers the Mouth and Nose Free from Undesirable Side Effects in Everyday Use and Free of Potential Hazards?” International Journal of Environmental Research and Public Health 18(8):4344. https://www.mdpi.com/1660-4601/18/8/4344/htm

Kinzer, Stephen. 2014. The Brothers. John Foster Dulles, Allen Dulles, and their Secret World War. New York: Henry Holt & Company.

Kissinger, Henry. 1957. Nuclear Weapons and Foreign Policy. New York: Council on Foreign Relations.

Klein, Naomi. 2007. The Shock Doctrine: The Rise of Disaster Capitalism. New York: Metropolitan Books.

Lane, Barbara Miller and Leila J. Rupp. 1978. Nazi Ideology Before 1933: A Documentation. Austin: University of Texas Press.

Lasswell, H. D. 2002. The Analysis of Political Behaviour. Abingdon: Routledge.

Lint, Willem Bart de. 2021. Blurring Intelligence Crime: A Critical Forensics. Singapore: Springer.

Lippmann, Walter. 1987. “The Cold War.” Foreign Affairs 65(4):869-884.

Maddox, J. D. 2015. “How to Start a War: Eight Cases of Strategic Provocation.” Narrative and Conflict: Explorations of Theory and Practice 3(1):66–109.

Marcon, Federico. 2021. “The Quest for Japanese Fascism: A Historiographical Overview.” In: Giovanni Bulian and Silvia Rivadossi (eds.), Itineraries of an Anthropologist. Studies in Honour of Massimo Raveri, 53–86. Venice: Edizioni Ca’ Foscari. https://edizionicafoscari.unive.it/media/pdf/books/978-88-6969-528-5/978-88-6969-528-5-ch-04.pdf

McCauley, Martin. 2016. Origins of the Cold War 1941-1949. Abingdon: Routledge.

McCoy, Alfred. 2007. A Question of Torture: CIA Interrogation, from the Cold War to the War on Terror. New York: Henry Holt and Company.

McCoy, Alfred. 2015. “The Real American Exceptionalism.” Truthdig, 15 February. https://www.truthdig.com/articles/the-real-american-exceptionalism/

Mearsheimer, John. 2015. “The Causes and Consequences of the Ukraine Crisis.” University of Chicago UnCommon Core presentation to alumni, 4 June. https://www.youtube.com/watch?v=x0PPaqnReu8

Media Lens. 2004. “Burying Genocide — The UN ‘Oil for Food’ Programme.” Media Lens, 23 April. https://www.medialens.org/2004/burying-genocide-the-un-oil-for-food-programme/

Miller, Mark Crispin. 2021. “A Propaganda Masterpiece.” Perspectives on the Pandemic XVII, ed. Francis Karogodins. https://odysee.com/@WanderingCitizen:7/2020-A-Propaganda-Masterpiece-Perspectives-on-the-Pandemic-XVII:d?

Miscamble, Wilson D. 1993. George F. Kennan and the Making of American Foreign Policy, 1947-1950. Princeton: Princeton University Press.

Moise, Edwin E. 1996. Tonkin Gulf and the Escalation of the Vietnam War. The University of North Carolina Press.

Morgenthau, Hans. 1962. “The Corruption of Patriotism,” in Decline of Democratic Politics The Decline of Democratic Politics. Chicago: University of Chicago Press.

Mueller, John and Mark Stewart. 2016. Chasing Ghosts: The Policing of Terrorism. Oxford: Oxford University Press.

Norton-Taylor, Richard. 2010. “Not so secret: Deal at the Heart of UK-US Intelligence.” The Guardian, 25 June. https://www.theguardian.com/world/2010/jun/25/intelligence-deal-uk-us-released

Observer, The. 2013. “Open Letter From Former Guantánamo Prisoners.” The Observer, 4 May. https://www.theguardian.com/world/2013/may/04/open-letter-former-guantanamo-prisoners

Oren, Ido. 2002. Our Enemies and US: America’s Rivalries and the Making of Political Science. New York: Cornell University Press.

Orwell, George. 1945. “You and the Atomic Bomb.” Tribune, 19 October. https://www.orwell.ru/library/articles/ABomb/english/e_abomb

Pechatnov, V. O. 2003. “Averell Harriman’s Mission to Moscow.” The Harriman Review (June): 1-47. https://academiccommons.columbia.edu/doi/10.7916/d8-sa32-2490

Pijl, Kees van der. 2014. The Discipline of Western Supremacy. Modes of Foreign Relations and Political Economy, Vol. III. London: Pluto Press.

Pijl, Kees van der. 2020. “Health Emergency or Seizure of Power? The Political Economy of Covid-19.” New Cold War, 27 April. https://newcoldwar.org/health-emergency-or-seizure-of-power-the-political-economy-of-covid-19/

Pijl, Kees van der. 2022. States of Emergency. Keeping the Global Population in Check. Atlanta, GA: Clarity Press.

Polyakova, K. 2021. “Do Doctors have to have the Covid-19 Vaccine?” BMJ 372:n810. https://doi.org/10.1136/bmj.n810

Project for a New American Century. 2000. “Rebuilding America’s Defenses: Strategy, Forces, and Resources for a New Century.” http://www.informationclearinghouse.info/pdf/RebuildingAmericasDefenses.pdf

Pugliese, David. 2017. “Chrystia Freeland’s granddad was indeed a Nazi Collaborator – so much for Russian Disinformation.” Ottawa Citizen, 8 March. https://ottawacitizen.com/news/national/defence-watch/chrystia-freelands-granddad-was-indeed-a-nazi-collaborator-so-much-for-russian-disinformation

Quigley, Carroll. 1966. Tragedy and Hope. New York: The Macmillan Company.

Rancourt, Denis, Marine Baudin , and Jérémie Mercier. 2021. Nature of the COVID-era Public Health Disaster in the USA, from All-cause Mortality and Socio-geo-economic and Climatic Data.” Denis Rancourt, 21 October. https://denisrancourt.ca/uploads_entries/1635189453861_USA ACM into 2021 – article—-12d.pdf

Rever, Judi. 2018. In Praise of Blood: The Crimes of the Rwandan Patriotic Front. Toronto: Random House Canada.

Richter, Philip. 2017. “The Dark Side of a Great Company: BMW’s Ties to the Third Reich.” Turtle Garage, 15 June. https://turtlegarage.com/cars/the-dark-side-of-a-great-company-bmw-and-the-third-reich/

Rosenberg, Carol. 2021. “Recalling the First Guantánamo Detainees.” The New York Times, 3 May. https://www.nytimes.com/2021/05/03/insider/first-guantanamo-prisoners.html

Ross, Colin A. 2006. The CIA Doctors. Human Rights Violations by American Psychiatrists. Richardson, TX: Manitou Communications, Inc.

Sanchez-Sibony, Oscar. 2014. “Capitalism’s Fellow Traveller: The Soviet Union, Bretton Woods, and the Cold War, 1944-1958.” Comparative Studies in Society and History 56(2):290-319.

Sanderson, Henry. 2019. “Congo, Child Labour, and your electric Car.” Financial Times, 7 July.https://archive.ph/6xybI#selection-1765.0-1765.41

Schlesinger Jr., Arthur M. 2002 [1965]. A Thousand Days: John F. Kennedy in the White House. Boston and New York: Houghton Mifflin Company.

Schmitt, Carl. 2005. Political Theology: Four Chapters on the Concept of Sovereignty. Chicago: University of Chicago Press.

Schwab, Klaus. 2021. Stakeholder Capitalism. A Global Economy that works for Progress, People and Planet. Hoboken, NJ: John Wiley & Sons, Inc.

Schwab, Klaus and Thierry Malleret. 2020. Covid 19: The Great Reset. Geneva: World Economic Forum.

Scott, Peter Dale. 1996. Deep Politics and the Death of JFK. Berkeley: University of California Press.

Scott, Peter Dale. 2004. Drugs, Oil, and War: The United States in Afghanistan, Colombia, and Indochina. Lanham: Rowman and Littlefield.

Scott, Peter Dale. 2017. The American Deep State. Big Money, Big Oil, and the Struggle for U.S. Democracy. Lanham, MD: Rowman & Littlefield.

Scott, Peter Dale and Jonathan Marshall. 1998. Cocaine Politics: Drugs, Armies, and the CIA in Central America. Berkeley: University of California Press.

Shoup LH and Minter W (1977) Imperial Brain Trust: The Council on Foreign Relations and United States Foreign Policy. New York: Monthly Review Press.

Simpson, Christopher. 2014. Blowback. America’s Recruitment of Nazis and Its Destructive Impact on Our Domestic and Foreign Policy. United States: Open Road Media.

Staudenmaier, Peter. 2011. “Fascist Ecology: The ‘Green Wing’ of the Nazi Party and its Historical Antecedents.” In: Janet Biehl and Peter Staudenmaier (eds.), Ecofascism Revisited: Lessons from the German Experience, 13–42. Porsgrunn: New Compass Press. https://epublications.marquette.edu/cgi/viewcontent.cgi

Steil, Benn. 2018. The Marshall Plan: Dawn of the Cold War. Oxford: Oxford University Press.

Stone, I.F. 1998. The Hidden History of the Korean War. Boston and Toronto: Little, Brown & Co.

Sutton, Anthony C. 1972. National Suicide: Military Aid to the Soviet Union. New Rochelle, NY: Arlington House.

Sutton, Anthony C. 2011 [1974]. Wall Street and the Bolshevik Revolution. West Hoathly: Clairview.

Sutton, Anthony C. 2016 [1976]. Wall Street and the Rise of Hitler. West Hoathly: Clairview.

Swiss Policy Research. 2021. “The WEF and the Pandemic.” Swiss Policy Research, October. https://swprs.org/the-wef-and-the-pandemic/

Trento, Joseph J. 2001. The Secret History of the CIA. New York: Basic Books.

Trotsky, Leon. 1977 [1938]. The Transitional Program for Socialist Revolution. New York: Pathfinder.

Tunander, Ola. 2016. “Dual State: The Case of Sweden.” In: Eric Wilson (ed.), The Dual State: Parapolitics, Carl Schmitt, and the National Security Complex, 171-192. Abingdon: Routledge.

Valentine, Douglas. 2017. The CIA as Organized Crime. How Illegal Operations Corrupt America and the World. Atlanta, Ga: Clarity Press.

Wiliford. Henry. 2008. The Mighty Wurlitzer. How the CIA Played America. Cambridge, Mass. and London: Harvard University Press.

Williams, William Appleman. 1992. A William Appleman Williams Reader, ed. Henry W. Berger. Chicago: Ivan R. Dee.

Wood, Patrick. 2018. Technocracy: The Hard Road to World Order. Mesa, AZ: Coherent Publishing.

Wood, Patrick. 2019. “Day 7: China Is A Technocracy.” Technocracy News & Trends. https://www.technocracy.news/day-7-china-is-a-technocracy/.

Woodworth, Elizabeth and David Ray Griffin. 2022. “The ‘Best Evidence’ contradicting the Official Position on 9/11: Excerpts from 9/11 Unmasked: An International Review Panel Investigation.” Propaganda in Focus, 21 May. https://propagandainfocus.com/the-best-evidence-contradicting-the-official-position-on-9-11-excerpts-from-9-11-unmasked-an-international-review-panel-investigation/

Yeadon, Glen and John Hawkins. 2008. The Nazi Hydra in America. Suppressed History of a Century. Joshua Tree, Calif: Progressive Press.

[1] For example, the censored documentaries 7/7 Ripple Effect, The Boston Unbombing, and Manchester: The Night of the Bang provide extensive material evidence that calls into question the official accounts of the 7 July 2005 bombings in London, the 2013 Boston Marathon attack, and the Manchester Arena incident of May 2017. Anyone who dismisses these documentaries using thought-terminating clichés such as “dangerous conspiracy theory” — without engaging honestly with the evidence they bring to light — may be either too propagandized to think straight or part of the propaganda campaign to censor or dissuade critical discussion and dialogue.

---

David A. Hughes

Med doktorgrader i tyske studier og internasjonale relasjoner, foreleser David A. Hughes innen områder som sikkerhetsstudier, teori om internasjonale relasjoner, utenrikspolitisk analyse, globalisering og amerikansk eksepsjonalisme. Forskningen hans fokuserer på psykologisk krigføring, «9/11», «COVID-19», den dype staten, etterretningskriminalitet, teknokrati, gjenoppstått totalitarisme og klasseforholdene bak psykologiske operasjoner. Utvalg av arbeidet hans kan finnes på Academia.edu. David er en assosiert forsker med arbeidsgruppen for propaganda og 9/11 Global «War on Terror.»

---