Samarkand ved veiskillet: fra Timur til BRI og SCO

0
Fotomontasje: The Cradle

Fra rollen landet spilte langs den eldgamle silkeveien og til BRI-prosjektet, så forblir Usbekistan et viktig geoøkonomisk sentrum i Sentral-Asia.

Av Pepe Escobar. 11. august 2022.

SAMARKAND – Den ypperste av byene langs Silkeveien, plassert på det mest handelsmessig gunstige sted ved det eurasiske veikrysset, er en ideell plass å avgjøre hvor den Nye Silkeveien skal fortsette til. Som en begynnelse, så er Samarkand stedet der statslederne i medlemslandene til SCO – Shanghai Cooperation Organization – skal møtes i midten av september.

Aleksander den Store ble bergtatt av byen i år 329 f.Kr og det kinesiske Tang-dynastiet var gale etter dens gyldne ferskener. Byen var et kosmopolitisk sentrum der zarathustristisk ildtilbedelse dominerte og også en liten flørt med nestoriansk kristendom fant sted, før de arabiske erobrere ankom under sin prefets banner i år 712 og forandret alt for alltid.

I det 13 århundre trådte mongolene inn på scenen med karakteristisk furore, men deres leder Timur Lenk, den tyrkisk-mongolske erobreren som grunnla Timuride-dynastiet, satte seg fore å omskape Samarkand til en strålende juvel og tiltrakk seg kunstnere fra hele imperiet – Persia, Syria, India –  for å omskape byen til «i mindre grad et hjem og i større grad et fantastisk trofé.»

Til tross for dette levde Timur Lenk i telt i hagene som omgav utkantene av hans strålende og urbane juvel. Han forble alltid en nomade.

Handelen langs Silkeveien døde ut i det 16. århundre etter at europeerne til sist oppdaget sin egen maritime silkevei.

Russland erobret Samarkand i 1868. En kort stund var byen hovedstaden i Sovjet-republikken Usbekistan, før denne funksjonen ble overført til Tashkent og så, i 1991, forsvant byen inn i glemselen. Nå ligger alt til rette for at byen skal gjenvinne sin gamle ære og gjenopplive dens rolle som et nøkkelpunkt langs den Nye Silkeveien i det eurasiske århundre.

Hva ville Timur Lenk ha tenkt om alt dette?

Registan, an old public square in the heart of the ancient city of Samarkand, Uzbekistan. Shutterstock

“Verdenserobrer”

Timur Lenk ble født i en liten landsby utenfor Samarkand, i en klan av tyrkifiserte mongoler, om lag et århundre etter Djenghis Khans død. Han ble truffet av piler i høyre skulder og hofte da han var bare 27 år, ble han slått med det nedsettende persiske kallenavnet Timur-i-Leme («Timur den lamme»), senere latinisert til Tamerlane.

På samme måte som med Djenghis Khan, så var ikke Timur Lenk en type man ville legge seg ut med. Han satte seg fore å “erobre hele verden” og leverte mye på det løftet.

Timur beseiret den ottamnske sultanen Beyazid i Ankara (ikke fortell det til tyrkere), han tilintetgjorde Den Gyldne Horde på steppene i dagens Khasakstan og bombarderte kristne styrker i Smyrna (dagens Izmir) med avskårne hoder som kanonkuler.

I Baghdad i 1401 – der det ennå er friskt I minne, slik jeg hørte det i 2003 – drepte soldatene hans 90 000 innbyggere og støpte inn hodene deres i 120 tårn. Han hersket over alle handelsruter fra Dehli til Damaskus og han var motivet i poesien til Edgar Allan Poe, drama av Christopher Marlowe og operaen til Vivaldi.

Det zombiefiserte, wokeifiserte Vesten vil hånlig kalle ham for en autocrat, eller en “diktator” som de kaller Vladimir Putin. Dette er nonsense. Han var islamisert og tyrkifisert, men var aldri en religiøs fanatiker, slik som dagens salafist-jihadister. Han var analfabet, men snakket persisk og tyrkisk flytende. Han hadde alltid voldsom respect for lærde. Han var en hvileløs nomade som likevel sørget for noe av den mest slående arkitektur verden har sett.

Hver kveld klokken 21 foran den psykideliske belysningen som omkranser den arkitektoniske skatten Registan (et område med mye sand), opphavelig en basar i et handelssentrum, og blant de knapt hørbare samtalene i familiene i Samarkand, så gjenlyder Timurs ord: “La den som tviler på vår makt se på våre bygninger”.

Timur døde i 1405 i Otrar – I dag en by sør i Kazakhstan – mens han planla den såkalte “Alle Felttogs Mor”, invasjonen av Ming-dynastiet i Kina. Dette ere n av de største “hva hvis” I historien. Ville Timur ha klart å islamisere det konfucianske Kina? Ville han kunne ha satt sitt merke på dem, på same måte som mongolene gjorde i den kollektive russiske underbevissthet og som fremdeles er der i sterkt monn? 

Alle disse spørsmålene virvler omrking i hodene våre når vi står foran Timurs grav – et imponerende stort stykke svart jade i Gur-i-Mir, et egentlig beskjedent gravsted, omringet av hans åndelige rådgiver Mir Savid Baraka og familiemedlemmer som stjerneastronomen Ulug Beg.

Vladimir Putin og Xi Jinping etter undertegnelsen av felleskommuinkeet i Beijing 4. februar 2022. Foto: Xinhua

Fra Timur til Putin og Xi

Xi Jinping og Vladimir Putin er naturligvis ikke Timur Lenk-materiale og det er såvisst heller ikke den nåværende usbekiske president Shavkat Mirzoyoyev.

Det som er så slående nå, som jeg har sett i det myldrende Tashkent og på vei til Samarkand, er hvordan Mirzoyoyev på dyktig vis nyter godt av både Russland og Kina på grunn av hans polymorfiske (mangerettede) politikk for å sette opp Usbekistan som et sentral-asiatisk – og eurasisk – maktsentrum, tenkt fullført i løpet av 2030-årene. 

Myndighetene investerer massivt i “Senter for islamisk sivilisasjon” i Tashkent, nær det velkjente Khast-Imam kvartalet som også huser det innflytelsesrike al-Bulkhari islamske institutt og bygger også et helt nytt forretningskompleks ved utkanten av Samarkand og hvor SCO-toppmøtet skal arrangeres.

Amerikanerne har investert i et forretningssenter i Tashkent som inkluderer et helt nytt Hilton hotel og bare et kvartal derfra har kineserne bygd deres egen versjon. Kineserne blir også involvert i byggingen av en svært viktig transportkorridor langs den Nye Silkeveien; den nye Pakafuz-jernbanen mellom Pakistan, Afghanistan og Usbekistan til 5 milliarder dollar, også kalt den Trans-Afghanske jernbanen.

Usbekistan har ikke – I det minste ikke ennå – kjøpt konseptet om den Eurasiske Økonomiske Union (EAEU), som krever fri flyt av varer, mennesker, capital og tjenester. Landet framhever sin egen autonomi, noe Russland aksepterer fordi de bilaterale forbindelsene med landet forblir svært sterke og fordi noen fare for at landet skal nærme seg NATO ikke eksisterer.

Sett med Moskvas øyne er det et must å ha gode relasjoner med Karimovs post-islamske Usbekistan uten å samtidig presse landet til å bli med i den eurasiske integrasjonen. Det kan komme med tide nog det har ingen hast. Russland nyter stor popularitet i Usbekistan, om enn ikke like høy som i Tadsjikistan og Kirgisistan.

Så mange som 5 millioner immigranter fra de sentral-asiatiske landene arbeider i Russland, der mesteparten er usbekere og tadsjiker, selv om de også nå søker arbeid i Gulf-statene, Tyrkia og Sør-Korea.

Som et av de “sikre” områdene for russisk innflytelse, så anser Moskva de sentral-asiatiske stater for kritisk viktige partnere, som en del av en konsolidert eurasisk visjon som står i sterk kontrast til de vestlige grenseområdene og et Ukraina i oppløsning.

Alle veier leder til BRI

Den kinesiske betraktningen, definert av det ambisiøse Belt and Road-prosjektet (BRI), er vesentlig mer nyansert. For hele Sentral-Asia betyr BRI det same som utvikling av infrastruktur og integrasjon i globale forsyningskjeder.

Usbekistan har, i likhet med sine naboer, under president Mirziyoyev knyttet sin utviklingsstrategi opp mot BRI. Det er innebygget i “Strategy of Actions in Five Priority Directions of Development”. Usbekistan er også offisielt medlem av Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB).

Kinas forhold til Sentral-Asia utnytter selvfølgelig Sovjet-æraen, men tar også sterke hensyn til territoriale disputter og svært vanskelige spørsmål om grenser.

For eksempel så betød Sovjetunionens kollaps at ei elv, ei vanningsgrøft, et treholt eller til og med et brutalistisk monument i en veikant plutselig ble forvandlet til ytre grenser hos nye stater, noe som kan ha uforutsigbare konsekvenser.

Da den gamle Silkevein gikk her, hadde slikt ingen betydning. Timur Lenk erobret alt fra India til Svartehavet. Nå er det vanskelig å finne noen i Tashkent – som uten masse plunder –  kan frakte deg over grensen til Turkmenistan via Shymkent og tilbake. Sultan Erdogan vil hausse opp Turkmenistans rykte ved å kalle landet for “Alle tyrkiske folks hovedstad”, noe som historisk sett er mer enn spuriøst, men det er en annen lang historie.

Vi har ennå ikke nevnt Ferghana-dalen, som fremdeles er utsatt for jihadist-innflytelse fra organisasjoner som IMU, Islamic Movement of Uzbekistan (IMU).

Alt dette plaget landene i de tre tiårene disse nye sentral-asiatiske landene måtte finne fram til en distinkt nasjonalideologi som var koblet til en visjon om progressive, sekulær framtid. Under Karimov gjenoppdaget Usbekistan fort Timur Lenk som som sin nasjonalhelt og investerte massivt i å gjenopprette den ærerike Timur-fortiden. I løpet av denne prosessen kunne ikke Karimov unngå å gripe mulighetene som lå i å effektivt presentere seg selv som den moderne Timur Lenk i dress.

Tilbake i det geoøkonomiske rampelyset

SCO viser hvordan Kinas tilnærming til Sentral-Asia er definert av to sentrale elementer: sikkerhet og utvikling i Xinjiang. Sterkere regionale stater som Kasakhstan og Usbekistan forhandler med Peking – og Moskva – ved hjelp av sistnevntes finkalibrerte, mangefasetterte utenrikspolitikk.

Pekings fortjeneste har vært å på snedig vis posisjonere seg som den som sørger for å skaffe ting, med SCO som et slags topp moderne laboratorium for multilateralt samarbeid. Dette vil forsterkes enda mer ved toppmøtet i Samarkand i september.

Skjebnen til det som praktisk talt er det “indre Eurasia”, Eurasias grunnvoll, kan ikke skilles fra en subtil, svært kompleks konkurranse på flere nivåer mellom Russland og Kina.

Det er avgjørende å huske på at Xi Jinping, i den banebrytende talen han holdt i 2013 i Nur-Sultan (daværende Astana) under den formelle avdukingen av det Nye Silkevei-initiativet, sterkt betonte at “Kina er rede til å forbedre kommunikasjonen og koordinasjonen med Russland og med alle sentral-asiatiske land for å bygge en harmonisk region”.

Dette var ikke svulstige og uforpliktende ord. Prosessen inkluderer å forene BRI og SCO, noes om har utviklet seg til å bli en mekanisme for økonomisk såvel som sikkerhetsmessig samarbeid.

Under SCO-møtet i 2012 var daværende kineisisk utenriksminister Cheng Gouping helt klar: Kina ville ikke tolerere at uroligheter som dem i Vest-Asia og Nord-Afrika skulle skje I Sentral-Asia.

Moskva kunne ha sagt nøyaktig det same. Det nylig forfeilede kuppet i Kasakhstan ble håndtert hurtig og profesjonelt av de seks medlemmene I den russisk-ledede Collective Security Treaty Organization, CSTO. 

Kina har i økende grad engasjert i å bruke SCO for å lade opp til et geoøkonomisk høygir, tross at noen av landets forslag om frihandelssone, et felles SCO-fond og utviklingsbank, ikke har materialisert seg. Det kan til slutt skje, siden SCO – og BRI – konvergerer mer og mer med EAEU i kjølvannet av det vestlige sanksjonshysteriet.

Ved hvert toppmøte i SCO aksepterer de sentral-asiatiske landene med glede lånene fra Kina. Samarkand-møtet i neste måned kan bære bud om et kvalitativt løft: Russland og Kina enda mer involverte i å bringe det indre av Asia tilbake til det geoøkonomiske rampelyset.


Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i The Cradle: Samarkand at the crossroads: from Timur to the BRI and SCO

Oversatt til norsk for steigan.no av Væringen.

Les også: Veien til Samarkand

Forrige artikkelMuseumsleder om nazistenes planer for utbygging av strømnettet: – Slående lik
Neste artikkelToppsjefen i Nokia: 6G-teknologien vil bli bygd inn i kroppene våre
Pepe Escobar er spaltist i The Cradle, redaktør i Asia Times og en uavhengig geopolitisk analytiker med fokus på Eurasia. Siden midten av 1980-tallet har han bodd og jobbet som utenrikskorrespondent i London, Paris, Milano, Los Angeles, Singapore og Bangkok. Han er forfatter av utallige bøker; hans siste er Raging Twenties.