oss 100 kroner!
Den franske presidenten varsler «barkebrødtider». Tilbake fra ferie brukte president Emmanuel Macron i Frankrike sin første opptreden til å varsle Frankrike om at vi har harde tider foran oss. «Fin de l’abondance» – Slutt på overfloden, sa mannen i det gylne kontor i Élysée-palasset, en mann som ganske visst er vant til overflod, og som heller ikke vil mangle mye i tida som kommer.
Finanskapitalens mann i presidentpalasset ville sikkert gjerne framstå som en Winston Churchill, med hans «blod, svette og tårer», men han traff definitivt ikke planken.
For millioner av franskmenn finnes det ingen overflod. De er fattige eller lutfattige allerede. Venstresida og fagbevegelsen kaller uttalelsen en «forakt for folket», skriver Libération.
Det var krigen i Ukraina og den voldsomme tørken i Frankrike som dannet bakteppe for presidentens uttalelser. Libération skriver:
… en observasjon av dagens situasjon preget av konsekvensene av krigen i Ukraina og klimaendringene med en brennende sommer: «Det vi opplever er av størrelsesorden et stort skifte eller en stor omveltning […], advarer Emmanuel Macron. Vi opplever slutten på det som kan fremstå som en overflod, tida med kostnadsløs likviditet, […] slutten på overfloden av produkter, av teknologier som for oss syntes å være evig tilgjengelig, […] bruddet i verdikjeder, [ …] ] slutten på overfloden av jord eller råvarer og vann”.
Tonedøv
Det er ti millioner fattige mennesker i Frankrike, men de ultrarike, den klassen Macron representerer, er enda mye rikere enn før.
Jean-Luc Mélenchon sier om presidentens uttalelser: «nei, overfloden vil fortsette for de rike»:
Les: Top 10 Richest Men In France 2022 French Billionaires
Nå ryker også den relative velstanden til middelklassen, og det er krisa i kapitalismen, den vanvittige energipolitikken og de halsløse sanksjonene mot Russland som nå kommer til å drive nye millioner franskmenn ned i fattigdom.
Og de må de tåle, mener Macro, fordi Putin, fordi klima.
«Friheten har en pris,» sa Macron, og oppfordret sine ministre til å være ambisiøse og franskmennene til å akseptere ny politikk tilpasset nåværende omstendigheter. «De kampene vi må kjempe … vil bare vinnes gjennom vår innsats.»
Dette er en mann som er utstyrt med det samme sanseapparatet, den samme mangelen på fingerspissfølelse og den samme naturlige klassearrogansen som Jonas Gahr Støre. De er vår tids svar på Marie Antoinette. Og nå er jo også Støre en beundrer av Macron.
For arbeiderklassen i Frankrike må dette oppfattes som at presidenten blåser i en krigsbasun for en klassekamp ovenfra som skal plyndre folket enda mer. Dessverre har arbeiderklassen og folket verken partier eller organisasjoner i dag som er i stand til å føre an i denne kampen. Men som alltid, vil slike organisasjoner vokse fram i kampen.
Store deler av venstresida i Europa, inkludert Norge, har jo latt seg rekruttere til å være heiagjeng for NATOs krig mot Russland med Ukraina som slagmark, så de vil være ytterst lite egnet til å skape en plattform for denne klassekampen nedenfra.
Hvem eier franske medier?
Presidenten har naturligvis mediene på sin side i kampen for å gjøre folket fattigere, og da er det jo interessant å se på hvem som kontrollerer mediene.
For noen år tilbake lagde vi denne oversikten over kontrollen av franske medier:
De aller fleste mediene er kontrollert av fem finansgrupper: Bouygues, Dassault, Lagardère, Bertelsmann (groupe RTL, M6), Vivendi-Universal (canal+, SFR). Tre mann kontrollerer det meste av det som teller innen franske medier: Arnaud Lagardère, Martin Bouygues og Serge Dassault. Disse mediebaronene har også et svært intimt forhold til den politiske eliten i Frankrike. (Lagardères selskap kontrollerer også våpenindustri.) Og det forklarer langt på vei hvorfor fransk presse er blitt så dårlig, og hvorfor du nesten aldri vil finne virkelig gravende journalistikk der. (Kilde: Qui possède les médias ?, AgoraVox.)
Med disse tre personene har man også listet opp eieren av det største forlaget i Frankrike, den neststørste bokhandelkjeden, den ledende dagsavisa og den fremste TV-kanalen i Frankrike, eller kanskje i hele Europa. Mesteparten av mediene er altså kontrollert av fem finansimperier. Ei avis som Libération er ikke noe alternativ, den er en del av mediagruppa SFR Presse, som kontrolleres av den fransk-israelske finansmannen Patrick Drahi, som er en av verdens rikeste menn.
I tillegg kommer naturligvis teknogigantene og «de sosiale mediene» som styrer sensuren og bestemmer hva som er forbudt og hva som tillates.
