oss 100 kroner!
Regjeringen gir etter for Esas krav om klimakvote-kompensasjon til kraftkrevende og konkurranseutsatt industri. Det gir milliardregning for staten. Dette skriver ABC-Nyheter, som fortsetter:
Ordningen med kompensasjon for klimakvoter blir betydelig dyrere enn man tidligere har antatt.
Til sammen vil det koste 100 milliarder kroner i perioden 2021-2030, anslår Klima- og miljødepartementet. Det inkluderer en påplussing på 18 milliarder kroner som kommer fordi regjeringen går med på Esas hovedinnvending.
– Regjeringen har arbeidet for å få tilslutning til å beholde den CO2-kompensasjonsordningen vi har hatt tidligere, og har ønsket å holde egenkraft utenfor ordningen. Esa mener dette vil kunne være en ulovlig forskjellsbehandling mellom bedrifter med og uten egenkraft, skriver klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap) i en epost til NTB.
I statsbudsjettet for 2022 var det satt av 2,8 milliarder kroner. Det er ikke nok til å dekke det støtten nå vil koste. Utvidelsen er anslått til å koste 900 millioner kroner mer for støtteåret 2021.
Da Jens Stoltenberg solgte løvepulver til verden
I en artikkel i Dagens Næringsliv 21. mars 2009 viste journalistene Frode Frøyland og Gøran Skaalmo at Norge, DNA og Jens Stoltenberg har stått helt sentralt gjennom mange år i arbeidet for å få det internasjonale samfunnet til å godta kvotehandel som et virkemiddel i klimapolitikken. Kvotehandelen er altså like norsk som ostehøvelen.
Ledende sosialdemokrater reiste på reine misjonsturer rundt i verden for å selge tanken. Fra Stoltenbergs side var det dette som skulle til for å få aksept for at Norge kunne utvinne olje og gass i så stort tempo som mulig. Motstanden var stor, så Norge måtte sende emissærer rundt omkring i hele verden for å selge prinsippet om kvotehandel, blant annet gjennom norsksponsede prøveprosjekter i fattige land.
Det var først da en brasiliansk forsker på et møte i 1997 fant på å kalle klimakvotene for «grønn utviklingsmekanisme» eller Clean Development Mechanism (CDM) at gjennombruddet kom. U-landsgrupa kastet seg på ideen, og det samme gjorde ledende industriland, så i Kyoto samme år ble kvotehandel et helt sentralt element i avtaleverket.
Når for eksempel den norske regjeringa sier at Norge overoppfyller Kyoto-forpliktelsene med 10 % til tross for at Norge faktisk slipper ut 8 % mer enn det vi har forpliktet oss til etter Kyotoavtalen, så gjøres det på følgende fikse måte (Nasjonalbudsjettet 2010).
Man stipulerte først et utslipp på 57,3 mill. tonn CO2-ekvivalenter, så trekker man fra klimaeffekten av skogbruket med 1,5 mill. tonn, slik man har fått aksept for i Kyoto, og så gjør man et regnskap fram og tilbake med kvotehandel med utviklingslanda og med EU, og kunne dermed bokføre at Norge har «overoppfylt» sine forpliktelser med 1,3 mill. tonn.
Så gjenstår det for Norge å kjøpe kvoter for 5,4 mill. tonn, så vips har Norge «overoppfylt» Kyotoavtalen med 10 %. Nasjonalbudsjettet regnet den gangen med at prisen på CO2-kvoter var 130 kroner per tonn. I 2021 var prisen 1000 kroner per tonn.
En svært lesverdig kritikk av norsk energi- og klimapolitikk er gitt av økonomen Frode Fanebust i boka Selvbedraget. Norge og klimakrisen.
Kvotehandel er en tryllekunst. På den amerikanske prærien i gamle dager reiste smarte skurker rundt og solgte «løvepulver», «slangeolje» og andre vidundermidler til godtroende nybyggere. Stoltenberg solgte løvepulver. Det har ingen påvist klimaeffekt, utsetter reelle løsninger og fører til et spekulativt marked for kjøp og salg av kvoter.
Norske klimakvotekjøp skulle utløse nye klimaprosjekter i fattige land. Det gjør de ikke. I stedet går penger til milliardselskap. Dette skrev Erik Martiniussen i Dagsavisen. Det var i 2015. Han fortsatte:
Det har vært et prestisjeprosjekt for Norge. Med millioner av kroner, overført gjennom FNs klimakvotesystem, skulle Norge utvikle viktige, nye klimaprosjekter i fattige land. Kvotene det er tale om, kommer fra FNs grønne utviklingsmekanisme (CDM). Ved å betale for klimakutt i fattige land, kan Norge gjøre færre klimagasskutt hjemme. Nå viser det seg at ikke et eneste nytt klimaprosjekt er utløst av pengene. I stedet havner mange penger i lommene til store konsern med milliardomsetning
Hva skal man si? Hva var det vi sa? Her på steigan.no har for mange år siden pekt på at hele kvotesystemet som Jens Stoltenberg var den fremste ambassadøren for er en bløff tvers gjennom.
«Klimakvoter» har ingen som helst virkning på klimaet, men det har skapt et gigantisk marked for å tappe statskassene og kanalisere milliarder av dollar over i finansmarkedene.
Barth Eide er rett mann
Espen Barth Eide er rett mann til å organisere dette ranet av norske skattepenger. Han har vært (eller er han bare på politikerpermisjon?) direktør i World Economic Forum og han er en av Klaus Schwabs oppdrettskaniner i Young Global Leaders.
Les: Norske politikere og bedrifter i milliardærklubbens garn
Young Global Leaders – milliardærenes oppdrettsanlegg
«Sleip rotte som tjener sine egne interesser»
WikiLeaks offentliggjorde i sin tid et hemmelig telegram fra USAs ambassade til utenriksdepartementet i Washington der ambassaden gir sitt skussmål til Barth Eide. Telegrammet er fra juli 2008 og kan leses her. Hvis man lurer på hvilken type politiker Barth Eide er, bør man studere den kadervurderinga han får av sine amerikanske venner.
«Men noen ledende amerikanske embetsmenn har følt at han har vært vanskelig å plassere i flere saker med bekymring og karakterisert Barth Eide som “weasly”.»
(«Weasly» betyr direkte oversatt «røyskattaktig», men det kommuniserer ikke valøren i ordet. Det USAs ambassade sier er at de ser på han som «ei sleip rotte».)
Videre fra USAs kadervurdering:
«Kilder i forsvarsdepartementet ble sjokkert og forferdet over det de oppfattet som å sette sine egne personlige interesser foran Norges strategiske interesser.»
