Av professor og overlege Halvor Næss.
Nesten alle mennesker lever i dag i en stat. Alle landområder er inndelt i stater og de fleste tar staten for gitt. Men det har ikke alltid vært slik. Det moderne mennesket har eksistert i minst 200.000 år, og den første statsdannelsen skjedde for bare 5000 år siden i Mesopotamia. Evolusjonen av mennesket har derfor skjedd i statsløse samfunn. Var den første statsdannelsen et lykketreff for menneskeheten?
En stat er den ultimate dommer og har monopol på beskatning innenfor et territorium. Hvorfor tok det nesten 200.000 år før den første staten så dagens lys? Ifølge Thomas Hobbes levde alle mennesker i den førstatlige naturtilstand i en alles krig mot alle hvor et menneskes liv var «ensomt, fattig, tarvelig, dyrisk og kort». «Overenskomster uten sverd er bare ord og ikke i stand til å gi et menneske sikkerhet». Forsvar mot ytre og indre fiender krevde derfor opprettelse av staten med monopol på vold ifølge Hobbes.
Mange deler fortsatt Hobbes syn, men antropologisk og arkeologisk forskning tegner et annet bilde av våre forfedre. Som sjimpanser er mennesket instinktivt territoriale. I steinalderen levde mennesket i grupper på opp mot 150 personer, men etter jordbruksrevolusjonen oppsto byer med opptil flere tusen innbyggere lenge før den første staten. Våre førstatlige forfedre hadde kollektivt eierskap på områder som ble forsvart mot andre grupper. Det fantes etablerte måter for å løse interne kollektive konflikter. Metodene kunne variere fra en gruppe til en annen, men det mangler arkeologiske funn som taler for at en hersker eller elite hadde monopol på vold. Frivillighet ser ut til å ha vært grunnleggende hvilket forbauset europeerne i sitt møte med statsløse nordamerikanske indianere.
Alle stater var i begynnelsen basert på kornproduksjon (hvete, bygg, ris, mais og andre kornsorter). Korn har den fordelen at det høstes over bakken, modner samtidig og er holdbart. Det gjorde det lettere for en stat å konfiskere korn i form av skatter. Uten korn var skatteoppkreving umulig. Til sammenligning var rotfrukter som vokser under jorden, i praksis umulig å beskatte. Bønder som dyrket rotfrukter kunne rømme når skatteoppkreverne kom og returnere senere (opptil et par år senere) og grave opp rotfruktene hvilket er dokumentert i Sørøst Asia i nyere tid.
Det er sannsynlig at det var et primitivt demokrati i byene i Mesopotamia før den første statsdannelsen. Menn møttes i forsamlinger hvor konflikter ble diskutert og løst ved diskusjon. At det fantes rester av slike forsamlinger også etter den første statsdannelsen, er en sterk indikator på at byene først var demokratiske. En annen indikator finnes i datidens religioner. Religioner er konservative og endrer seg kun langsomt. Selv etter etablering av autoritære, hierarkiske stater var gudene frie individer som møttes i forsamlinger for å rådslå seg imellom. Det er sannsynlig at den mesopotamiske religionen illustrerer et primitivt demokrati uten voldsmonopol blant menneskene før den første staten.
Førstatlig jordbruk og kornproduksjon eksisterte i 5000 år, og den første statsdannelsen måtte vente på en viktig forutsetning. Det var oppfinnelsen av skriftspråket som skjedde noenlunde samtidig med den første staten. Mest sannsynlig ble det første skriftspråket oppfunnet av private aktører for å holde oversikt over private eiendeler som kornavlinger og husdyr. Før skriftspråket måtte for eksempel flere vitner overvære salg av eiendom med muligheter for uenighet i ettertid på grunn av ulike minner om salget. Skrevne kontrakter effektiviserte salg betydelig.
Sannsynligvis gjorde skriftspråket det mulig å registrere og mobilisere ressurser (korn) for bruk til kollektive løsninger som krig på en mer effektiv måte enn før. Det ble mulig å samle, lagre og mobilisere ressurser i en skala som tidligere ikke hadde vært mulig.
Førstatlige folk valgte ledere i krig, men lederne gikk til bake til sitt vanlige virke etter krigen. Hvis en leder i krig prøvde å etablere seg som permanent leder etter krigen, ble han drept. Et eksempel er germaneren Arminius som ble drept av sine egne etter å ha beseiret en romersk hær.
Ressurstilgangen etter oppfinnelsen av skriftspråket endret dette, og for første gang klarte en elite i Mesopotamia å etablere permanent dominans over befolkningen gjennom tvang også etter at krigen var over. Kornproduksjon og skriftspråket skapte trolig grunnlaget for nok ressurser til å betale en vaktstyrke for eliten, og historiens første parasittklasse var et faktum. Det medfødte territorialinstinktet gjorde det antagelig lettere å overbevise befolkningen om behovet for eliten som nødvendig kollektiv problemløser (den ultimate dommer). Korn og skriftspråk sørget så for spredning av statsdannelser over hele kloden ved at eliter effektivt kunne utbytte resten av befolkningen.
Sivilsamfunn oppfinnelser som penger, papir, alfabet, boktrykkerkunst og krutt er senere gjennom historien utnyttet av statene til å befeste sitt monopol på vold. Presteskap og «intellektuelle» har blitt engasjert av staten for å overbevise befolkningen om viktigheten av at statens voldsmonopol «styrer» samfunnsutviklingen.
Nå er statene demokratiske og representerer ikke dette et faseskifte i statens historie til fordel for befolkningen og særlig de svakeste i samfunnet? Svaret er nei av flere grunner. Parallelt med innføring av demokrati har det etablert seg en fjerde statsmakt. Det er den massive administrative staten bestående av fast ansatte byråkrater som ikke står til ansvar for befolkningen gjennom valg. Den administrative staten lever av å regulere og kontrollere befolkningens samhandling i økende grad ved hjelp av voldsmonopolet. Dette har vi opplevd særlig tydelig når det gjelder håndteringen av coronapandemien med overgrep mot befolkningen vi ellers bare ser i kriger.
De fleste mener at den administrative staten er nødvendig for befolkningens ve og vel gjennom velferdsstaten, sikre fred og til og med redde kloden fra løpsk oppvarming. Men økonomisk teori viser at styring av sivilsamfunnet er en umulighet. Levedyktig utvikling er et resultat av at uavhengige aktører prøver og feiler seg fram med nye ideer. Dette er tilfelle med vitenskap og teknologi, og ikke minst med økonomisk utvikling hvor uavhengige økonomiske aktører tester ut nye potensielle goder på markedet. Pengemekanismene koordinerer disse aktivitetene til kundenes tilfredsstillelse. Økonomen Ludwig von Mises viste for hundre år siden at dette bare er mulig ved hjelp av økonomisk kalkulering basert på private produksjonsmidler. Levedyktig økonomisk utvikling er umulig med statlig eierskap av produksjonsmidlene.
Men hva med Hobbes påstand at uten en stat så lever vi i en alles krig mot alle? Steven Pinker publiserte nylig en bok hvor han med detaljert statistikk viser at menneskene de siste århundrer har blitt mer fredelige til tross for kriger som første og andre verdenskrig, og at en viktig årsak til dette er statens fremvekst. Men Pinker har møtt motstand fra fagfolk som kritiserer hans bruk av statistikk, og selv om han skulle ha rett i at det er mindre vold i verden nå enn tidligere så behøver ikke det ha sammenheng med statsbygging. Personlig har jeg en mistanke om at boktrykkerkunsten med etterfølgende utrydding av analfabetisme og spredning av kunnskap har hatt betydning, og det er ikke statens fortjeneste. (Snarere tvert imot da mange stater i sin tid prøvde å forby boktrykking og hadde ikke Europa bestått av mange småstater ville dette trolig ha lyktes).
Demokratiet har opphevet maktfordelingsprinsippet som trolig var impotent i utgangspunktet. Det finnes derfor få motkrefter mot den administrative staten. Statens virkemidler som alle er basert på tvang fortsetter og finner stadig nye områder. Den politiske globaliseringen er et eksempel på dette.
Frivillighet er en del av vår evolusjonære arv. Empiri og teori viser at det er frivillighet og ikke tvang som er limet i vår komplekse verden. Frivillighet er et positiv sum spill mens tvang er et negativ sum spill. De siste to hundre årene har sivilsamfunnets frivillighet vært sterkere enn statens tvang, men dersom ikke antistatlig tankegods inkludert kritikk av statsintellektuelle og statsavhengige massemedia snart sprer seg, er jeg redd at menneskeheten står foran et ubehagelig fall med redusert levestandard og økende nød. Det som kan redde oss, er at aldri har menneskeheten hatt muligheten til å spre informasjon og kunnskap så raskt til så mange som nå.