– Jeg holder ikke ut mer! Journalister djupt frustrerte over jobben

En ny studie fra Otto-Brenner-Stiftung „Arbeitsdruck – Anpassung – Ausstieg» viser at krisa i medieindustrien også i høy grad går ut over journalistenes sjølrespekt og mentale helse. Rapporten kan lastes ned her.

Tina Groll, som sjøl er journalist, omtaler undersøkelsen her. Hun skriver blant annet:

«Jeg orker ikke mer!» – Denne setningen burde høres kjent ut for mange kolleger. Enten det er en lokal redaksjon som er skåret ned, en hyperventilerende nettredaksjon eller reportere fra allmennkringkastere som ikke lenger tåler fiendtligheter og sinte debatter om kringkastingsavgiften: journalister overalt føler seg nedtynget, utbrent, utslitt. Man vil neppe anbefale dette yrket til unge mennesker. Stresset er for stort, ryktet for dårlig, det er ikke nok penger, jobbene er for usikre og sjansene for avansement er for små. Journalister i Tyskland er én ting fremfor alt: nedslitte og utslitte, mange av dem sa opp internt for lenge siden. Og flere og flere forlater journalistikken.

De som tilhører mellomgenerasjonen kjenner dem ikke engang – de gode tidene i journalistikken. Etter å ha startet med ubetalte praksisplasser (hilsen fra generasjonen av praksisplasser), har mange av de rundt førti opplevd én ting i bransjen fremfor alt: krise, krise og mer krise. Eldre har i hvert fall pensjonen i sikte. En slags desperat livline, som den nye studien til Otto-Brenner-stiftelsen finner. Og mennene? De kommer det færre og færre av. Fordi det har blitt kjent at journalistikk er et vanskelig, noen ganger til og med usikkert felt. I tider med utbredt mangel på dyktige arbeidere, foretrekker unge akademikere å gå inn i tilstrekkelig betalte jobber som lover en bedre balanse mellom arbeid og privatliv – og mer takknemlighet. For i tillegg til alle krisene har også folks tillit til media falt. Daglig fiendtlighet, enten det er direkte eller digitalt, er en del av arbeidshverdagen for mange mediefolk.

Dårlige nyheter for medieselskapene

Dette er også et ankepunkt i studien, som kombinerer en arbeids- og organisasjonspsykologisk forskningstilnærming med et medievitenskapelig og praktisk perspektiv. Heidelberg-professorene, Burkhard Schmidt, Rainer Nübel, Simon Mack og Daniel Rölle, intervjuet først 20 heltidsansatte journalister fra ulike mediesegmenter og sjekket deretter kunnskapen de fikk i en nettundersøkelse. Studien fyller dermed et viktig forskningshull og er dedikert – til slutt, vil man påpeke – det omfattende psykososiale stresset på arbeidsplassen i redaksjonen. Selv om studien ikke er representativ, er den viktig – det vet vi i det tyske journalistforbundet (dju) i ver.di. Kolleger kontakter våre mediesekretærer og bedriftsutvalg nesten hver dag. Mange er desperate: de er utbrent, de orker rett og slett ikke mer.

Det er mange grunner til dette. I tillegg til tapet av betydning og funksjon som portvokter for informasjon og meninger, er det de langsiktige økonomiske krisene som allerede er nevnt. Salgs- og annonseinntekter har gått jevnt nedover de siste tiårene. Særlig presseutgivere har reagert på dette med brutale nedskjæringer. Samtidig øker arbeidsmengden. For nedbemanning og digital endring går dårlig sammen – færre og færre kolleger må gjøre mer og mer, alt mer og mer samtidig og raskere. Og selv der ansatte kan ha blitt bygget opp, som i nettmediene, er det ikke nok fordi presset for å levere produksjon øker eksponentielt. Nyhetsflommen tar bare aldri slutt og nesten alle medier jobber 24 timer i døgnet. Konstant tilgjengelighet, permanent multitasking og fleksibilitet frem til selvoppgivelse er praktisk talt nødvendigheter når det gjelder kravene som ansatte i journalistikken må ha med seg. Og slik sitter journalistikken fast i en omfattende transformasjonskrise som har blitt permanent.

Alt dette har konsekvenser for helsen til våre kolleger. De lider av frustrasjon og usikkerhet, bekymrer seg for jobben. Og spesielt de yngre – nesten to tredjedeler av dem – oppgir at de har tenkt eller tenker på å si opp jobben flere ganger i ukan. Dette er ikke bare et alarmsignal, det er også et tegn på svikt for mediebedriftene som arbeidsgivere som kriminelt forsømmer sin omsorgsplikt.

Kommentar: Det kan ikke være noe gøy å jobbe i medier som juger så åpenlyst

Journalistene opplever både konsekvensene av den ekstreme sentraliseringa av eierforholdene i bransjen. I USA kontrolleres 90% av mediene av fem store konglomerater. I Norge er det ikke stort bedre. Det betyr sentral kontroll fra et fjernt maktsentrum høyt hevet over journalistslavenes hverdag. Se bare på norske «lokalaviser», de er stort sett samkjøringsprosjekter. De er stort sett eid av enten Schibsted, Amedia eller Polaris.

Schibsted

Den største eieren var Schibsted (29,4 prosent av opplaget). De eier seks av de ti største avisene i Norge, blant annet Aftenposten, Aftenposten Junior, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen, VG og Stavanger Aftenblad.

Schibsted er eid av Blommenholm Industrier og diverse investeringsbanker og fond. Wall Street med gigantfondet State Street i spissen eier omtrent 48% av aksjene. State Street er blant de fire største eierne i fire av de fem mediemonopolene i USA.

Les: Medieoligarkene

Amedia

Deretter har vi Amedia (27,5 prosent av opplaget). Amedia eier mer enn 70 små og store lokalaviser og har en sterk stilling øst og vest for Oslofjorden. Amedia eies av Amediastiftelsen, opprettet av Sparebankstiftelsen DNB.

Polaris Media

Den tredje store aviseieren er Polaris Media (13,8 % av opplaget), som eier Adresseavisen og mange lokale aviser på Nord-Vestlandet, i Trøndelag, i Nord-Norge og på Sørlandet. I tillegg kontrollerer flere mellomstore konserner og en rekke mindre uavhengige eiere én eller noen få aviser.

Polaris Medias største eiere er Schibsted (29,4%) og det svenske medieselskapet Nya Wermlands-Tidningens AB (26,8%).

Norske medier er dermed i stor grad et underbruk av amerikansk medieindustri, som igjen er eid av de sammen kapitalinteressene som eier bankene, teknogigantene, våpenindustrien, merkevarene, BigPharma og agrobusiness.

Les: De vanlige mistenkte som eier og kontrollerer det meste

I USA er mediemonopolene tungt integrert med CIA og de andre etterretningstjenestene.

Les: – CIA pleide å infiltrere mediene. Nå ER CIA mediene.

Når de har bestemt seg for å kjøre en global kampanje fordi det tjener deres klasseinteresser, så har de et veltrimmet globalt propagandaapparat til disposisjon. Det apparatet omfatter det aller meste av vestlige medier, helt ned til norske lokalaviser.

Journalistenes oppgave er ikke å stille kritiske spørsmål til makta eller gjøre avsløringer av de rikes makt. Journalistenes oppgave er å selge eiernes budskap. De er arbeidsmaur i kapitalens maurtue.

Den tyske undersøkelsen viser at dette har sin pris for journalistene i form av dårlig psykisk helse, sviktende sjølrespekt og stadig mer elendige arbeidsvilkår og pensjonsutsikter. Det er slike vilkår som har lagt grunnlaget for utsagn av typen:

«Ikke fortell min mor at jeg er journalist, hun tror at jeg jobber i pornobarnsjen.»

Kjære kolleger: Vi føler med dere. Men det er deres egne liv dere kaster bort for herskere som gir absolutt faen i dere, og som påfører både dere og leserne og seerne deres den ene katastrofen etter den andre. Og om sant skal sies: De hadde ikke kunnet gjøre det uten deres lydige underkastelse.