oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
De siste par-tre årene har det i Norge vokst fram en forestilling om at store, kostbare og energikrevende industriforetak trengs for å realisere «det grønne skiftet». Industrien skal bruke enormt med energi til batteri- og hydrogenproduksjon, i tillegg til all eksporten av strøm, elektrifiseringen av sokkelen og alle nye kraftkabler som angivelig trengs.
Noen samlet oversikt over planlagt utbygging er det vanskelig å finne i regjeringens nye rapport om «grønne industriløfter», men pressemeldinger og avisoppslag gir en viss oversikt. Følgende punkter med info fra de tre nordligste fylkene viser trolig bare 10-20 % av de totale norske planene.
Summerer vi prosjektene, er energibehovet hinsides all tilgjengelig norsk kraft, kapital og arbeidskraft uansett hvor mye vindkraft som bygges, og hinsides alt som kan skaffes av norsk investeringskapital og av norsk arbeidskraft. Her er noen av planene:
1. I Finnmark skal det satses det på hydrogen/ammoniakk i tilknytning til eksisterende vindkraftprosjekt i Berlevåg (Raggovidda). Mye ny vindkraftutbygging planlegges flere steder (bl.a. mer i Berlevåg v/Varangerkraft og Davvi vindkraftverk). En ammoniakkbedrift i Berlevåg planlegges – kostnad minst tre milliarder. Statnett jobber med en unødvendig (?) oppdatering av sentralnettet i Finnmark. Elektrifisering av Melkøya i Hammerfest vil kreve like mye strøm som hele Finnmark bruker i dag. En rekke Finnmarks-kommuner har fattet positive vindkraftvedtak (bl.a. Berlevåg, Gamvik, Vardø, Vadsø, Lebesby m.fl.). En ting til: I Repparfjord/Hammerfest har Horisont Energis prosjekt Barents Blue fått 482 millioner fra Enova til utbygging av «blå» hydrogen/ammoniakk lagd av naturgass. Totalkostnaden er usikker. Horisont samarbeider med Nussir. Stor miljøkonflikt.
2. I Troms har Troms Kraft formulert en strategi selskapet tror er lur: I stedet for å legge fram en kladd av en konsekvensutredning kombinert med en konsesjonsplan, har selskapet tatt kontakt med en rekke kommuner med sikte på i første omgang å lage «en mulighetsstudie for vindkraftutbygging og industriutvikling i Nord-Troms». Grunnen til denne omveien, er frykten for den eksisterende vindkraftmotstanden. Kåfjord og Nordreisa har takket ja til å delta i dette utredningsarbeidet. Kvænangen skal behandle spørsmålet etter ferien. – I tillegg opplyser Troms Kraft at selskapet ønsker å bruke mye av vindkrafta til en hydrogenbedrift i Nord-Troms, og TK ønsker å bygge en hydrogenbedrift også i Tromsø (Grøtsund) basert på eksisterende vindkraft i Tromsø og Karlsøy. TK har hydrogeninteresser også i Glomfjord. Ellers: TK har enorme planer for nettutbygging, kostnad nesten 9 milliarder de neste 10 årene. Kvitebjørn Varme har planer om et fangstanlegg for CO2, men ingen planer for lagringen – dog «store investeringer» (Nordlys).
3. Nordland er det dominerende fylket for vindkraft- og hydrogen/batterisatsning i Nord-Norge, pga fylkets store kraftoverskudd. I Narvikområdet planlegger Aker Horizon en batteribedrift, to store tomteområder er allerede kjøpt, bl.a den tomta i Ballangen som i sin tid var planlagt til et datasenter (som seinere ble droppet). Også hydrogenproduksjon er aktuelt. Morselskapet Aker BP har foreløpig bidradd med 1.7 milliarder, men målet er minst 100 milliarder innen 2025. – Også Teco 2030 har planer om hydrogenproduksjon i Narvik – til 750 millioner. De har fått litt penger fra Innovasjon Norge, og har ambisjoner om minst 500 arbeidsplasser.
4. Litt lenger sør i Nordland, i Salten, arbeider Blastr Green Steel (i samarbeid med det kinesisk-eide Elkem (?)) med et «grønt» stålverk (Sørfold) til 50 milliarder). Mye av energien planlegges hentet fra et vindkraftprosjekt som er foreslått bygd i Fauske. Det «grønne» stålverket får prinsipiell støtte i begge kommuner, men kommunestyrene både i Sørfold og Fauske har (enstemmig!) stemt ned vindkraftprosjektet midt mellom de to naturvernparkene i området.
5. I Glomfjord litt sør for Bodø (som skal flytte flyplassen noen hundre meter – for minst fem milliarder), har man lenge satset på solcellepaneler. Etter en vanskelig start er Norwegian Crystals nå kanskje i ferd med forbedringer og oppskalering, ny utbygging er i gang. I tillegg satses det nå også på hydrogen – Glomfjord Hydrogen eies av Nel ASA og Greenstat AS, de satser i første omgang på et lokalt marked – nullutslippsdrivstoff til lokale ferjer.
6. Hovedutbyggingen er planlagt i Mo i Rana og Mosjøen. Norges første batterifabrikk skal etableres i Mo i Rana, av Freyr Battery som etter hvert skal bygge fem bedrifter til 40 milliarder. I øyeblikket jobbes det med et pilotprosjekt. Den første bedriften skal settes i drift i 2024. I perioden fram til 2031 trengs 1.4 TWh fra Rana vannkraftverk. Det antydes 2500 ansatte (i første omgang 600) – toppkompetanse finnes ikke i Norge. Den skal hentes fra Japan, Kina og EU. Kostnadene for første bedrift er 17 milliarder – Staten har foreløpig garantert for 4 milliarder.
I Mosjøen har energiselskapet Gen2 Energy, som også har planer i Trøndelag, store planer om utbygging av «grønt» hydrogen, i et uklart samarbeid med Alcoa, og de maritime drivstoff- og hydrogenbunkrings-selskapene Asco og Hyon. Det nederlandske selskapet Vitol – verdens største energihandelsselskap – er inne på eiersida. Vitol omsetter årlig for 140 milliarder dollar. Arealer er kjøpt, produksjonsstart planlegges i 2024. Det foreligger lite informasjon om finansiering, arbeidsplasser og energibruk, men Gen2 Energi har fått problemer med tilskudd fra Enova.
I tillegg til alt dette, er det en betydelig virksomhet i gang i Sør-Norge, fra Fredrikstad i øst via Skien, Arendal, Mongstad til Trøndelag m.m. – trolig minst 80 % av planlagt norsk «grønn» industriutbygging skal skje sørpå. Den totale kostnaden for alle prosjekter blir et ullent gjettverk, men Nordlys hadde i slutten av juni en artikkel som antydet at investeringskostnadene i Nord-Norge total i perioden 2022-2029 ville beløpe seg til 1036 milliarder kroner.
Den «grønne» industriutbyggingen i Nord-Norge begrunnes med energioverskudd og billig strøm nordpå. Men samtidig planlegger Statkraft å utvide strømkapasiteten mellom sør og nord for å gjøre strømprisen like høy nordpå som sørpå. Logikken preger ikke utviklingen i den norske energibransjen.
Jeg har tidligere vist at hydrogenproduksjon er et ufattelig sløseri av vann- og vindkraft – av 10 TWh fornybar energi brukes til ammoniakk-produksjon får man ikke mer igjen enn ca. 4 TWh energi. Jeg har aldri sett noe om sløseriet av strøm knyttet til batteriproduksjon. Trolig er energisløseriet nesten like stort knyttet til batteriproduksjon som til produksjon av hydrogen/ammoniakk. Lenge leve energisløseriet.
