oss 100 kroner!
De «naturkreftene som som fortrenger kontinentet fra regionen er stadig kraftigere» skriver kommentatoren William Bratton i NikkeiAsia.
William Bratton er forfatter av «China’s Rise, Asia’s Decline.» Han var tidligere leder for Asia-Pacific aksjeanalyse ved HSBC. Han skriver blant annet:
Europas økonomiske, finansielle og politiske relevans i Asia er i rask retrett.
Til tross for alle bravader som kommer fra hele Europa, og fra EU sjøl, om behovet for å opprettholde innflytelse i Asia, er realiteten at naturkreftene som fortrenger europeisk innflytelse fra regionen er stadig sterkere og mer forankret. Europa blir stadig forflyttet til utkantene av asiatisk politikk, økonomi og finans, en prosess som vil fremskynde balkaniseringen av den globale økonomien.
Til en viss grad er denne økende irrelevansen selvforskyldt. Når det gjelder regionens politiske landskap, for eksempel, er det nå smertelig åpenbart at Europas ledere mottar svært få tjenester internt for å vedta eller fremme en internasjonal horisont utenfor kontinentets grenser, som nylig demonstrert i Storbritannia og Frankrike.
Europa på vei mot ubetydelighet
Vi gjengir her noen av poengene i William Brattons kronikk:
Den britiske statsministeren Boris Johnsons uverdige avgang og de franske velgernes effektive kastrering av president Emmanuel Macron kom begge til tross for forsøk på å fremstille seg sjøl som globale statsmenn som er høyt hevet over striden om smålig innenrikspolitikk. Sjøl om svært forskjellige årsaker står for de to mennenes mistak, er det faktum at de ikke kunne unnslippe det brutale draget fra hjemlige prioriteringer – et advarselssignal til asiatiske land som ser på de europeiske maktene som potensielle sikkerhetspartnere.
…
Faktisk, sjøl om det var et grunnleggende ønske og vilje til å spille en global rolle, inkludert i Asia, er den ubehagelige realiteten at Europa ikke lenger har den økonomiske styrken til å underbygge den makta som er nødvendig for å utøve en slik relevans.
Det er ikke bare at Europas økonomier er under stress i dag, men at deres utsikter forverres.
…
Umiddelbart etter den kalde krigen sto vesteuropeiske økonomier for en tredjedel av verdens BNP. I dag representerer de mindre enn en femtedel, og i løpet av de neste fem årene vil deres andel falle ytterligere ettersom den globale økonomien fortsetter å vippe bort fra kontinentet.
I motsetning til dette anslår Det internasjonale pengefondet at Kinas økonomi vil overgå Vest-Europas i 2023 og være nesten 20 % større innen 2027.
Gitt denne relative nedgangen er det ingen overraskelse at Europas betydning for global handel, finans og teknologisk innovasjon avtar. Vesteuropeiske land sto for 40 % av all global handel ved århundreskiftet, men for bare 30 % i dag, hvorav mesteparten skjer innad i regionen.
De samme landene genererte nesten tre fjerdedeler av globale utgående utenlandske direkteinvesteringer i 2000, men bare 28 % i 2021. Og når det gjelder teknologisk dyktighet, har andelen globale patenter gitt til europeiske enheter falt fra mer enn en fjerdedel i 2000 til mindre enn en femtedel for tiden.
Dette tapet av innflytelse er spesielt markert i Asia. Europeiske land, selskaper og institusjoner blir marginalisert, om ikke fullstendig ekskludert, ettersom Asias økonomiske og finansielle systemer, teknologiske avhengigheter og politiske strukturer alle blir mer regionale og mer Kina-sentriske.
Dette er svært tydelig i Europas synkende relevans som handelspartner for asiatiske land. Dens andel av varehandelen i Øst- og Sørøst-Asia, unntatt Kina, har falt med mer enn en tredjedel i løpet av de siste to tiårene, fra 16 % til bare 10 %. Og i fjor var vesteuropeiske land destinasjoner for mindre enn en tidel av malaysisk, singaporeansk, sørkoreansk og taiwansk eksport.
De økonomiske og geopolitiske tyngdekreftene er ubønnhørlige
Politikere i Europa, også på venstresida, fortsetter å snakke og handle som om Europa var like viktig i verden som for 20 eller 40 år siden. De klamrer seg fortsatt til foreldede forestillinger om Vesten som «verdenssamfunnet». Men den tida er for lengst over.
Vi står oppe i et tektonisk skifte i de globale maktforholdene. Tyngdepunktet i verdensøkonomien er flyttet til Asia, og Vesten har sjøl, ikke minst gjennom sine økonomiske sanksjoner, bidratt til at stormaktene Russland og Kina har blitt nødt til å søke sammen som noe mer enn politiske allierte. Samtidig ser vi at land som India og Iran er i ferd med å omdefinere sine roller og finne en plass i det større eurasiske nettverket av sammenvevde interesser. Også Afrika og Latin-Amerika trekkes mot disse nye kraftsentrene og opplever Vesten som mer og mer irrelevant.
I denne sammenhengen er det også interessant at land som Sør-Afrika, Brasil og Mexico opptrer mer og mer på linje med det øvrige globale sør.
Et tegn i tida ser vi her: Mercosur nekter Zelenskij å tale til deres toppmøte.
Kina signaliserer at flere land kommer til å bli tatt opp som medlemmer i BRICS. Det er snakk om land som Argentina, Indonesia, Egypt og flere andre land. Nylig ble det holdt et utenriksministermøte i BRCS+, og der deltok Argentina, Egypt, Indonesia, Kasakhstan, Nigeria, Emiratene, Saudi Arabia, Senegal og Thailand.
