Eurasia tar form: Hvordan SCO nettopp snudde verdensordenen

0

Mens et Vesten uten ror og styring så på, var 20-årsmøtet i Shanghai Cooperation Organisation laser-fokusert på to viktige resultater: forme Afghanistan og starte en fullspektret eurasisk integrasjon.

Av Pepe Escobar, The Cradle.

Pepe Escobar.

De to definerende øyeblikkene på det historiske 20-årsjubileet i Shanghai Cooperation Organisation (SCO) i Dusjanbe i Tadsjikistan, måtte komme fra hovedtalene til hvem-andre-enn-lederne for det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina.

Xi Jinping: «I dag starter vi prosedyrer for å ta inn Iran som fullverdig medlem av SCO.»

Vladimir Putin: “Jeg vil fremheve Memorandum of Understanding som ble undertegnet i dag mellom SCO-sekretariatet og Eurasian Economic Commission. Det er tydelig utformet for å fremme Russlands idé om å etablere et Greater Eurasia Partnership som dekker SCO, EAEU (Eurasian Economic Union), ASEAN (Association of Southeast Asian Nations) og Kinas Belt and Road-initiativ (BRI). ”

Kort sagt, i løpet av denne helgen ble Iran forankret i sin rettmessige, framtredende eurasiske rolle, og alle eurasiske integrasjonsveier konvergerte mot et nytt globalt geopolitisk – og geoøkonomisk – paradigme, med et hypersonisk drønn som må gi gjenlyd resten av århundret.

Det var et drepende høyre-venstre slag umiddelbart etter den atlantiske alliansens skamløse keiserlige retrett fra Afghanistan. Akkurat da Taliban tok kontroll over Kabul 15. august, sa den anerkjente Nikolai Patrushev, sekretær for Russlands sikkerhetsråd, til sin iranske kollega admiral Ali Shamkhani at «Den islamske republikk vil bli et fullverdig medlem av SCO.»

Dusjanbe avslørte seg som det ultimate diplomatiske veikrysset. President Xi avviste bestemt alle «nedlatende forelesninger» og la vekt på utviklingsveier og styringsmodeller som er forenlige med nasjonale forhold. Akkurat som Putin understreket han det komplementære fokuset til BRI og EAEU, og oppsummerte faktisk et ekte multilateralt manifest for det globale sør.

Presist bemerket Kassym-Jomart Tokayev fra Kasakhstan at SCO bør fremme «utviklinga av en regional makroøkonomi.» Dette gjenspeiles i SCOs drivkraft for å begynne å bruke lokale valutaer for handel, å gå utenom amerikanske dollar.

SCO-lederne på gruppebilde. Foto: Astana press service.

Se den firkanten

Dusjanbe var ikke bare en rosehage. Tadsjikistans Emomali Rahmon, en trofast, sekulær muslim og tidligere medlem av Sovjetunionens kommunistparti – ved makta i ikke mindre enn 29 år, gjenvalgt for femte gang i 2020 med 90 prosent av stemmene – som rett på sak fordømte «middelaldersk sharia» i Taliban 2.0 og sa at de allerede hadde «forlatt sitt tidligere løfte om å danne ei inkluderende regjering.»

Rahmon, som aldri har blitt fanget smilende foran et kamera, var allerede ved makta da Taliban erobret Kabul i 1996. Han skulle offentlig støtte sine tadsjikiske fettere mot «utvidelsen av ekstremistisk ideologi» i Afghanistan – noe som faktisk bekymrer alle SCO-medlemsstater når det gjelder å knuse tvilsomme jihadi-sekter av ISIS-K-typen.

Det saftige innholdet i Dusjanbe lå i det bilaterale – og en firkant.

Ta bilateralen mellom Indias utenriksminister S. Jaishankar og kinesiske utenriksminister Wang Yi. Jaishankar sa at Kina ikke burde se «sine forbindelser med India gjennom et tredjelands linse», og anstrengte seg for å understreke at India «ikke holdt seg med teorien om kollisjon mellom sivilisasjoner.»

Det var et budskap som var ganske tøft å selge, med tanke på at det første Quad-toppmøtet ansikt til ansikt finner sted denne uka i Washington, DC, som er vert for det «tredjelandet», som nå er til knes i sammenstøt mellom sivilisasjoner mot Kina.

Pakistans statsminister Imran Khan var på en bilateral runde og møtte presidentene i Iran, Hviterussland, Usbekistan og Kasakhstan. Den offisielle pakistanske diplomatiske posisjonen er at Afghanistan ikke skal forlates, men engasjeres. Denne posisjonen bidro til å nyansere det den russiske spesialutsendingen for SCO-saker Bakhtiyer Khakimov hadde forklart om Kabuls fravær ved SCO-bordet:

«På dette stadiet har alle medlemsland en forståelse av at det ikke er grunn for noen invitasjon før det er en legitim, allment anerkjent regjering i Afghanistan.»

Og det fører oss uten tvil til det viktigste SCO-møtet: en firkant med utenriksministrene i Russland, Kina, Pakistan og Iran. Pakistans utenriksminister Qureshi bekreftet: «Vi overvåker om alle gruppene er inkludert i regjeringen eller ikke.» Kjernen i saka er at Islamabad fra nå av koordinerer SCO-strategien for Afghanistan, og vil formidle Taliban-forhandlinger med ledende tadsjikiske, usbekiske og Hazara-ledere. Dette vil til slutt lede mot ei inkluderende regjering som er regionalt anerkjent av SCOs medlemsnasjoner.

Irans president Ebrahim Raisi ble hjertelig mottatt av alle – spesielt etter sin kraftfulle hovedtale, en klassiker fra Motstandsaksen. Hans bilaterale møte med Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko kretset rundt en diskusjon om «sanksjonskonfrontasjon.» Ifølge Lukasjenko:

«Hvis sanksjonene gjorde noen skade for Hviterussland, Iran, andre land, var det bare fordi vi selv er skyld i dette. Vi hadde ikke alltid evnen til å forhandle, vi fant ikke alltid veien vi måtte gå under presset av sanksjoner.”

Med tanke på at Teheran er fullstendig orientert om Islamabads SCO-rolle når det gjelder Afghanistan, vil det ikke være nødvendig å sette inn Fatemiyoun-brigaden – uformelt kjent som den afghanske Hizbollah – for å forsvare Hazaraene. Fatemiyoun ble dannet i 2012 og var medvirkende i Syria i kampen mot Daesh, spesielt i Palmyra. Men hvis ISIS-K ikke forsvinner, er det en helt annen historie.

Spesielt viktig for SCO-medlemmene Iran og India vil være framtida til Chabahar havn. Det er fortsatt Indias krypto-Silkevei-gambit for å koble det til Afghanistan og Sentral-Asia. Den geoøkonomiske suksessen til Chabahar er mer enn noensinn avhengig av et stabilt Afghanistan – og det er her Teherans interesser fullstendig konvergerer med Russland-Kinas SCO-linje.

Kile: Wikimedia Commons.

Det SCO Dusjanbe-erklæringa fra 2021 skrev om Afghanistan er ganske talende:

  1. Afghanistan bør være en uavhengig, nøytral, samlet, demokratisk og fredelig stat, fri for terrorisme, krig og narkotika.
  2. Det er kritisk viktig å ha ei inkluderende regjering i Afghanistan, med representanter fra alle etniske, religiøse og politiske grupper i det afghanske samfunnet.
  3. SCO-medlemslandene understreker betydningen av mange års gjestfrihet og effektiv bistand fra regionale og naboland til afghanske flyktninger, og anser det som viktig for det internasjonale samfunnet å gjøre en aktiv innsats for å legge til rette for en verdig, trygg og bærekraftig retur til sine hjemland.

Så mye som det kan høres ut som en umulig drøm, er dette det enhetlige budskapet fra Russland, Kina, Iran, India, Pakistan og de sentralasiatiske ‘stanene’. Man håper at pakistanske statsminister Imran Khan er oppgaven voksen og klar for sitt SCO oppdrag.

Fra Kasakhstans hovedstad Astana. Foto: Shutterstock.

Den urolige vestlige halvøya

De nye silkeveiene ble offisielt lansert for åtte år siden av Xi Jinping, først i Astana – nå Nur-Sultan – og deretter i Jakarta.

Slik rapporterte jeg det den gangen.

Kunngjøringen kom forut for et SCO-toppmøte – da i Bishkek. SCO, som ble avvist i Washington og Brussel som en prateklubb, overgikk allerede da sitt opprinnelige mandat om å bekjempe de «tre onde kreftene» – terrorisme, separatisme og ekstremisme – og omfattet politikk og geoøkonomi.

I 2013 var det en tresidig Xi-Putin-Rouhani. Beijing uttrykte full støtte til Irans fredelige atomprogram (husk, dette var to år før signeringen av den felles omfattende handlingsplanen, også kjent som JCPOA).

Til tross for at mange eksperter avviste det den gangen, var det faktisk en felles Kina-Russland-Iran-front på Syria (Motstandsfronten i handling). Xinjiang ble løftet fram som det viktigste knutepunktet for den eurasiske landbrua. Pipelineistan var kjernen i den kinesiske strategien – fra olje fra Kasakhstan til gass fra Turkmenistan. Noen mennesker kan til og med huske da Hillary Clinton, som statssekretær, vokste seg lyrisk om en amerikanskdrevet New Silk Road.

Sammenlign det nå med Xis multilateralismemanifest i Dusjanbe åtte år seinere, og husk hvordan SCO «har vist seg å være et utmerket eksempel på multilateralisme i det 21. århundre», og «har spilt en viktig rolle for å styrke utviklingslandenes stemme.»

Den strategiske betydninga av dette SCO-toppmøtet som finner sted rett etter Eastern Economic Forum (EEF) i Vladivostok, kan ikke overvurderes. EEF fokuserer sjølsagt på det russiske Fjerne Østen – og fremmer i hovedsak sammenkoblinga mellom Russland og Asia. Det er et helt sentralt knutepunkt for Russlands Greater Eurasian Partnership.

Et overflødighetshorn av avtaler reiser seg i horisonten – ekspanderer fra Fjerne Østen til Arktis og utviklinga av Den nordlige sjøruta, og involverer alt fra edle metaller og grønn energi til digital suverenitet som flyter gjennom logistikk-korridorer mellom Asia og Europa via Russland.

Som Putin antydet i sin hovedtale, er det dette det større Eurasia-partnerskapet handler om: Eurasia Economic Union (EAEU), BRI, Indias initiativ, ASEAN, og nå SCO, som utvikler seg i et harmonisert nettverk, avgjørende styrt av «suverene beslutningssentra. «

Så hvis BRI foreslår et veldig taoistisk «fellesskap med felles framtid for menneskeheten», foreslår det russiske prosjektet, konseptuelt, en dialog mellom sivilisasjoner (allerede fremkalt av Khatami-årene i Iran) og suverene økonomisk-politiske prosjekter. De er faktisk komplementære.

Glenn Diesen

Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge og redaktør i tidsskriftet Russia in Global Affairs, er blant de få toppforskerne som analyserer denne prosessen grundig. Hans siste bok forteller bemerkelsesverdig hele historien i tittelen: Europe as the Western Peninsula of Greater Eurasia: Geoeconomic Regions in a Multipolar World. Det er ikke klart om eurokrater i Brussel – slaver av atlantisme og ikke i stand til å oppfatte potensialet i Stor-Eurasia – vil ende opp med å utøve ekte strategisk autonomi.

Diesen fremkaller i detalj parallellene mellom den russiske og den kinesiske strategien. Han bemerker hvordan Kina «forfølger et tre-søyle geoøkonomisk initiativ ved å utvikle teknologisk lederskap via sin Kina 2025-plan, nye transportkorridorer via sitt billionstore Belt and Road Initiative, og etablere nye finansielle instrumenter som banker, betalingssystemer og internasjonalisering av yuanen. Russland søker på samme måte teknologisk suverenitet, både i den digitale sfæren og utover, samt nye transportkorridorer som Den nordlige sjøruta gjennom Arktis, og først og fremst nye finansielle instrumenter.”

Hele det globale sør, fortsatt rystet av den akselererte kollapsen til det vestlige imperiet og dets ensidige regelbaserte orden, ser nå ut til å være klar til å omfavne det nye sporet, fullt ut vist i Dusjanbe: et multipolart Større Eurasia av suverene, likeverdige stater.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.