oss 100 kroner!
Fra Rodrigo Duterte til Ferdinand Marcos. Hva er situasjonen etter presidentvalget på Filippinene?
Av Einar Magnus Ødegård, oberstløytnant utenfor tjeneste bosatt på Filippinene.
Resultatet av presidentvalget i mai viste at Ferdinand Marcos hadde folkets tillit, han fikk 31 millioner stemmer. Valgkampløftene var å fortsette president Dutertes politikk med ro og orden i landet, bekjempe inflasjon og holde prisene på matvarer nede. Hans argeste konkurrent om presidentstolen var Dutertes visepresident Leni Robredo som fikk 14 millioner stemmer for sine uklare løfter om bedre menneskerettigheter i landet. Hun er også kjent for å være USA-vennlig.
Presidentskiftet foregikk den 30. juni med 5000 innbudte gjester tilstede bevoktet av 10 000 politi- og sikkerhetspersoner. Den slagne Robredos tallrike demonstrasjon under høytidlighetene resulterte i en håndfull skadde demonstranter etter angrep på politiet.
Under høytidligheten da Duterte ble erstattet av Marcos, så vi på TV-overføringen den nye presidenten som en høy og atletisk mann med et fast blikk, likevel ble ikke oppmerksomheten fullt ut festet på ham. Den måtte tidligere president Duterte få der han stod ved siden. Duterte viste seg som en ynkelig fremtoning, hodet bøyd mot gulvet med et trist uttrykk i ansiktet, krum rygg og armene hengende slakke langs kroppen. Vi så en knust tidligere filippinsk president som med korte subbende skritt tuslet ut fra scenen da skiftet var utført.
Hva er skjedd med den kraftfulle mannen som i 2016 under et møte mellom ASEAN-landene i Laos kalte USAs president Obama for en horesønn?
Hva hadde gått galt for Duterte?
I 1988 som nyvalgt ordfører i den gang Sør-Østasias mest kriminelle by Davao, ga Duterte politiet som står under ordførerens kommando, fullmakter til å fjerne kriminaliteten. Om den prosessen blir det hevdet at kanskje 1000 kriminelle ble avlivet. Da jeg i 2008 bodde noen dager der var inntrykkene av byen de aller beste. Jevn velstand, ryddig, rent og stille. Ambulanser og brannbiler under utrykning var store moderne kjøretøyer. På spørsmål til hotellbetjeningen om kriminalitet i byen var svarene at nasking forekom, med avslutning: Duterte har ordnet opp!
Dutertes valgkamp for presidentstillingen i 2015 var særegen, han ville fjerne narkotikaproblemet som da plaget landet. ‘Manila Bay skal flyte av narkolik’ var ett av utsagnene hans. I de første år som Duterte var president regnes at 15-20 000 narkobrukere og langere som ikke hadde overgitt seg til politiet forsvant. Politiet hevder at gatekriminaliteten i byene nå er blitt redusert til bare 15-20% av hva den var da Duterte overtok som president i 2016.
USA og EU reagerte på at kriminaliteten var redusert ved å klage på manglende menneskerettigheter, og iverksette sanksjoner. Dersom Duterte skulle reise til USA vil han bli arrestert og tiltalt for drap på uskyldige, tiltalen ligger klar. EU har bevilget noen Euro i direkte bistand til Filippinene, betinget av at menneskrettighetene blir bedret. ASEAN-landene kan eksportere landbruksprodukter til EU uten at de blir 20% tollbelagt, unntatt er Filippinene på grunn av europeernes beskyldninger om Dutertestyrets brudd på menneskerettighetene.
Dutertes neste kongstanke var å frigjøre Filippinene fra den amerikanske overstyring av Filippinene som hersket, den fantes i form av to ‘forsvarsavtaler’ som er blitt inngått etter at Filippinene ble et fritt land fra USAs kolonstyre fra 1898 til 1948.
Den første av disse ble inngått i 1952 ‘for å sikre et stabilt Stillehavsområde’ med klar adresse mot Kina. Avtaleteksten er uklar i omtalen av kriteriene for å sette inn militære styrker, noe som vi skal se på senere.
Den andre forsvarsavtalen med USA ble inngått i 1998 da Joseph Estrada var landets president. Den kalles ‘Visiting Forces Agreement’ (VFA), og består av to deler: Lagring av militært materiell og fast stasjonering av mindre amerikanske avdelinger på Clark Air Force Station og i Subic Bay Naval Station, og avvikling av to samøvelser mellom filippinske og amerikanske styrker i landet hvert år.
På slutten av president Beningo Aquinos regjeringstid i 2015 benyttet USA den USA-vennlige presidenten til ytteligere å øke sitt militære nærvær på Filippinene. Aquino undertegnet et tillegg i avtalen om VFA, som åpnet for at de to basene Subic Bay Naval Station og Clark Air Force Station igjen skulle disponeres av USA etter at de ble forlatt i 1992.
I tillegg godtok Aquino at USA skulle disponere åtte andre baseområer, en av dem er på øygruppen Batanes som ligger nord for Luzun ut mot Luzon Strait og Taiwan. En annen er i Laoag, provinshovedstaden i Ilocos som har internasjonal flyplass med to ukentlige fly fra/til Guangzhou (Canton) og tre daglige med Manila. I fjellprovinsen Nueva Ecija er en base for hærstyrker i Magsasay Military Reservation. På den store øya Palawan er blitt bygd en ny militær flystasjon kalt Antonio Bautista for filippinske treningsfly og en fast stasjonering av en skvadron A-10 lavangrepfly fra US Air Force. Ved Cebu midt i landet har USA en base ved Mactan International Airport og på frodige Mindanao brukes Lumbia Airport. Der er en ny amerikansk flystasjon under bygging.
Avtalearven med USA var altså hva Duterte fikk med seg da han ble president, noe han gikk i gang med å forandre da de hardeste kampene mot narkokriminaliteten var over.
Da USA fikk sjokk
20. februar 2020 terminerte Duterte VFA, som imidlertid hadde en ‘vente-og se-periode’ av ett års varighet før avtalen kunne iverksettes. Enhver kan tenke seg den panikk som da må ha oppstått i Pentagon og US State Department, ved tanken på at USA skulle miste basene som var blitt opprettet for å føre krig mot Kina.
På samme tid som bruddet med USA, kom Kinas leder Xi Jinping til Manila for at han og Duterte skulle signere tjuesju avtaler om kinesisk finansierte investeringsprosjekter. De omfattet bygging av infrastruktur, etablering av fabrikker for å foredle filippinske råvarer til salgbare produkter, direkte kinesiske investeringer i matvareproduksjon og annet.
Lite og intet om de motstridende amerikanske og kinesiske interesser på Filppinene er blitt skrevet og omtalt i massemedia. Den omfattende amerikanske militære virksomheten i landet er en nasjonal skamplett som skal holdes ukjent for folk flest. Allment kjent har vært at amerikansk militært personell oppholder seg i landet, og at samarbeidprosjektene med Kina er stanset i jungelen av lokale tillatelser som trengs for å sette spaden i bakken. En ny bro over Pasig River i Manila er eneste kjente kinafinansierte prosjekt som er blitt fullført.
USAs mange diplomater og representanter for deres tallrike ‘frivillige organisasjoner’ i landet, og samarbeidsvillige filippinske politikere og byråkrater har lyktes stort i å torpedere de kinesisk finansierte prosjektene.
I 2020 var som beskrevet VFA opphevet med ett år ventetid for iverksetting. Denne benyttet amerikanerne sannsynligvis til å forsere utbyggingen av de ti basene, og ved å sette inn et massivt press mot Dutertes regjering for å vende tilbake til å samarbeide med USA: VFA måtte bestå som kjernen i at USA kunne bygge ut Filippinene som base i en krig mot Kina. Hvordan presset foregikk med hvilke virkemidler er ukjent, men i en så for USA alvorlig sak var nok det meste tillatt. Tankene går unektelig i retning penger og grove trusler.
I den spente situasjonen mot USA, la Kina alt til rette for at de tjuesju utbyggingsprosjekter til beste for Filippinenene kunne starte, men uten nevneverdig fremgang. Motsetninger mellom USAs egoistiske militære utbyggingsplaner og Kinas fredelige samarbeidslinje til Filippinenes beste kan neppe bli større.
I denne sammenligningen defineres USAs utenrikspolitikk som består av tre elementer: Tilsagn og lovnader ved at et annet land samarbeider med USA, trusler om militære operasjoner dersom løfter ikke godtas, og iverksetting av slike mot USAs ‘ulydige’ land. Kinas utenrikspolitikk er annerledes med handel og samarbeid som virkemidler.
Kildene til hva jeg skriver er hva som er funnet på diverse nettsider. Den kritiske leser anbefales å søke på ‘Agreements on Defence US-Philippines’. Teksten avsluttes med 21 nothenvisninger. Ved søk på ‘Philippines-United States Relations’ følger 59 henvisninger, noen er sperret. Søk på ‘Clark Air Force Station’ og ‘Subic Bay Naval Station’ gir begrep om anleggenes dimensjoner.
Artikkelens etterfølgende tekst er annerledes fundert ved ene og alene bygge på de nyheter som har vært å finne på nettet, i aktuelle meldinger fra dataleverandøren, og i TV-sendinger fra Singapore og Japan. Av min interesse for politikk og militær virksomhet i Asia ble de mest aktuelle notert.
Krig uten kanonild i Sør-Kinahavet
Sør-Kinahavet er omgitt av Kina, Vietnam, Indonesia, Malaysia, Brunei og Filippinene. I nordvest finnes grunne områder ved Paraceløyene, midt i er det 200 x 200 NM store Spratlyområdet med et utall atoller og seilbare dypvannsrenner. Lenger øst er det mindre Scarborough Shoal. De tre grunntvannsområdene dekker store forekomster av olje og gass. Gjennom Sør-Kinahavet passerer tretti prosent av verdens varehandel.
I tidens løp har alle omliggende land drevet fiskerier ved ‘sine’ atoller i havområdet. Faste bosetninger er etablert. Malaysia krever eierskap på ni atoller hvorav fem har militære avdelinger, og Vietnam krever tjueen atoller. Havrettsdomsstolen i den Haag avsa i 2015 en dom som definerer Filippinenes økomiske sone. På et stort atoll i sonen er en fast bosetning, fem atoller har militære garnisoner.
Med henvisning til et gammelt kart krever Kina mesteparten av Sør-Kinahavet som sitt territorialfarvann. Konflikter mellom de forskjellig lands fiskere og innblanding av fiskerioppsynsskip fra flere land har forekommet.
Fra 2016 har Kina bygd komplette baser på sju kunstige øyer i Spratly og en på Paraceløyene. De har 3000 meter landingsbane, taxestriper og alskens bygninger på en komplett militær flystasjon, og er ifølge amerikansk etterretningstjeneste utstyrt med overvåkningsutsyr og raketter for bruk mot sjø- og luftmål. Dypvannshavn er mudret fra seilbare renner til hver av basene. Tre av de utbygde kinesiske basene ligger innenfor Filippinenes økonomiske sone.
Avstandene mellom basene forteller at de kan gi ildstøtte til hverandre. USA hevder at basene er bemannet, og at en åttende er under bygging i Spratly. Telegrambyrået AFP opplyste 29. april 2021 at Kina der ‘kontrollerer’ ytterligere fire atoller.
I samsvar med kunngjøringer til sjøfarende erklærte Kina i 2018 en 12 NM territorialgrense omkring de åtte basene i Sør-Kinahavet. Samtidig fortsatte US Navy sine seilaser kalt ‘Freedom of Navigation’ gjennom Spratly. Kina meddelte at alle skip som krysset inn i øyenes farvann ville bli beskutt. Hittil er truslene om beskytning begrenset til bruk av høyttalere, radio og vannkanoner da episoder er forekommet.
Den tidligere britiske kolonien Malaya tok som fritt land navnet Malaysia. Landet har et betydelig militært samarbeid med USA men ingen formelle amerikanske baser. Australia har en flybase i Malaysia hvor også en amerikansk avdeling med droner er stasjonert.
En pressemelding fra US Indo-Pacific Command på Hawai kunngjorde at i tiden 3.-7. april 2021 skulle hangarskipsgruppen Theodore Roosevelt sammen med malayiske stridskrefter drive trening i luft-, sjø-, og landgangsoperasjoner i Sør-Kinahavet.
Et amerikansk hangarskip har flere destroyere og undervannsbåter omkring seg som eskorte. I kjølvannet seiler tankskip, skip med ammunisjon, forsyninger, verksted og hospitalskip. Skal landgang utføres følger et førtiseks tusen tonn landgangsskip. Ombord er marineinfanterister fra US Marine Corps, et antall F-35 jagerfly og tallrike helikoptre. Landgangsskipet har egen eskorte av destroyere og undervannsbåter.
30. mars samme år ble utenriksministerne for Filippinene, Malaysia og Indonesia hasteinnkalt til Beijing for samtaler uten kjent årsak. På samme tid strømmet inn nyhetsmeldinger om at et stort antall kinesiske trålere fra deres sivilregistrerte marine med militiabesetninger lå spredt i Spratly. De mystiske trålerlignende skip har kraftig bygde skrog, panserforsterket baug og gjør 21 knop. Antakelig er fire-femhundre slike i daglig tjeneste. Ingen våpen er synlige på skipene, men mistanken er sterk om at forskjellige våpen mot luft- og sjømål finnes ombord og lett kan bringes i aksjon med betydelig ildkraft.
Da den US-Malayiske landgangsøvelsen i Sør-Kinahavet skulle starte lå opp til 240 kinesiske sivilregistrete skip oppankret i laguner ved store atoller som kreves av Malaysia og Filippinene, i de dypvannsrennene omkring lå små skipsgrupper og enkelte fartøyer. De ble ifølge nyhetsmeldinger anslått til mer enn 300 hundre i alt. De mange kinesiske skip i Spratly satte i gang en storm av protester fra Filippinene og Malaysia, med svar fra Kina at de hadde søkt nødhavn i dårlig vær.
Etter samøvelsen sendte US Indo-Pacicfic Command ut en lang pressemelding som roste det gode samarbeidet med malayiske stridskrefter. Et bilde av en liten formasjon fly fra begge land fulgte artikkelen, fotografenes yndlingsmotiv er soldater under landgangsoperasjoner. Slike bilder manglet, noe som er bevis på at landgang aldri fant sted.
12. april hadde alle de mange ‘Blå Skip’ seilt vekk fra Spratly og blitt erstattet av seks kinesiske kystvaktfartøyer.
En sammenheng mellom hasteinnkallingen av utenriksministerne fra Filippinene, Malaysia og Indonesia, kunngjøringen av den US-Malayiske landgangsoperasjonen og de tallrike Kinas ‘Blå Skip’ som trålerflåten også kalles er åpenbar: Kinesisk etterretningstjeneste hadde på et tidlig tidspunkt blitt kjent med operasjonsplanen for den felles US-Malayiske ‘landgangsøvelsen’. Med USMC på både malayiske og filippinsk krevde atoller, og med US Navy sterkt tilstede havet omkring skulle den kinesisk dominerte tilstanden i Spratly forandres til øylandenes fordel.
Videre er å anta at utenriksministerne fra Filippinene, Malaysia og Indonesia som ble hasteinnkalt til å møte den kinesisiske utenriksminister 30. mars 2021, ble gjort kjent med at USA hadde til hensikt å besette atoller i Spratly. Der i Beijing fikk de ganske sikkert vite at det amerikanske angrepet skulle Kina stanse.
VFA-øvelse, og ny samling ‘Blå Skip’ i Spratly
19.- 29. april 2021 ble en liten øvelse holdt i samsvar med avtalen om VFA, med tre hundre filippinske soldater og et tilsvarende antall USMC fra et stort landgangsskip. Øvingsmomentene var stabstjeneste og flystøtteøvelser som foregikk i flere militære skytefelt på Luzon, som er ett tusen kilometer lang. Landgangsskipet på 46 000 tonn beveget seg i samsvar med hærøvelsene mellom de mange øyene som danner arkipelet, og hangarskipet Theodore Roosevelt seilte samtidig i Stillehavet øst for Filippinene. Den vesle øvelsen ble avsluttet med svulmende ord fra USA ambassadør og forsvarsministeren i Manila.
Under denne vesle øvelsen i filippinsk farvann dukket ‘Blå Skip’ atter opp i Spratly. I en lagune i filippinsk EEZ hadde 46 kinesiske trålere ankret opp, i en annen 136. Mange andre lå i små grupper for anker i dypvannsrenner og som vaktbåter retning Filippinene.
De ‘Blå Skip’ ble denne gang eskortert av to store kinesiske missilstroyere, tre korvetter og en taubåt. Da den vesle militære øvelsen på Luzon var slutt seilte de alle tilbake til sine hjemmehavner, og bare et lite antall kinesiske kystvaktskip ble å se i Spratly.
Sammenhengen mellom det amerikanske landgangsskipets nærvær i filippinske farvann i tiden for samøvelsen 19.-29. april, og de mange kinesiske ‘Blå Skip’ med betydelig eskorte er klar som dagen: Kinesisk etterretningstjeneste visste at USA ville bruke øvelsen til fremføring av landgangsstyrker for innsetting i Spratly. Som mottiltak ble de ‘Blå Skip’ med eskorte satt inn. Stemningen blant opposisjonspolitikerne Manila var på kokepunktet rettet mot Kinas mange skip i filippinsk farvann.
24. april 2021 slapp den filippinske ambassadør i Washington en ikke overraskende nyhet i pressen, samøvelsen i rammen av VFA gikk da mot slutten: ‘USA venter bare på at vi skal be om deres hjelp i Spratly!’
Stille og rolig bemerket president Duterte i en nyhetssending på GMA-TV: ‘De mange kinesiske skip vil forsvinne av seg selv’.
USA hadde to ganger mislyktes med å sette militære styrker fast på atoller i Sør-Kinahavet. Kinas etterretningstjeneste kjente de amerikanske planer ved begge forsøk, Kinas utenrikspolitikk og de tallrike ‘Blå Skip’ hindret landgang i samøvelsen med Malaysia.
Da Filippinene en måned senere skulle ‘hjelpes’ av USA, gikk også den amerikanske angrepsplan mot Spratly i vasken grunnet eskorterte ‘Blå Skip’ og president Dutertes gode vurderingsevne.
President Duterte knuses av USAs av trusler om krig
Fra notatblokken siteres:
9/6-2021: President Xi meddeler president Duterte at Kina ønsker å utvikle forbindelsen.
15/6-2021: President Duterte utsetter den endelige avgjørelse om VFA i seks måneder.
12/7-2021: USAs utenriksminister Blinken avviser alle Kinas krav i Sør-Kinahavet, og gjentar forsvarspakten med Filippinene: Et kinesisk angrep på Filippinene vil automatisk resultere i amerikanske angrep mot mål i Kina.
17/7-2021: USA sender femten F-22 jagerfly fra California til Guam der Kina truer.
26/7-2021: USAs forsvarsminister Austin er i Manila for samtaler med president Duterte om Sør-Kinahavet, sikkerhetspørsmål og VFA.
27/7-2021: Pentagon sier at Kina ikke har rett til å dominere Sør-Kinahavet.
30/7-2021: President Duterte gjenoppretter VFA, men vil fortsette sin nøytrale politikk ved å søke partnerskap med andre land.
Kommentar til dette er unødvendig, president Duterte ble truet til enighet med USA. Etter hans sterke holdning som hindret USMC landgang på filippinske atoller i tiden 19.-29. april 2021 er den saken klar.
14/10-2021 okkuperte USA Filippinene, og innførte militær sensur i landet
En forklaring på hvorfor jeg 14/10-2021 klokken 1330 brøt den daglige rutinen og kikket på datamaskinen har jeg ikke, det var et innfall eller kanskje en styrelse. Den nyheten som skjermen da viste var mer enn dramatisk, og mer enn heldig var jeg som fikk lese den.
En melding.’ fra Greater Manila TV and News (GMA-News) viste et fotografi der to uniformerte menn håndhilste ved et kontorbord. Den tilhørende tekst var etter notater:
‘På kontoret til den filippinske forsvarssjef er i dag blitt inngått en avtale mellom USA og Filippinene, som går ut på at frem til 31/12-2021 skal USA utføre tre hundre militære aktiviteter på Filippinene. Avtalen ble signert av sjefen for US Indo-Pacific Command admiral John Aquelino, og den filippinske forsvarssjef Delfino Lorenzana.’
Nyhetsmeldingen stod på skjermen snaut fire time før den forsvant og senere ikke har vært å finne: USA hadde som den første av tre hundre militære aktiviteter innført militær sensur.
Bevis på amerikansk virksomhet er få, jeg har sett flere P-8 maritime rekognoseringsfly komme lavt fra Stillehavet retning Clark Air Force Station, og sett navigasjonslysene fra svært mange helikoptre etter mørkets frembrudd. Hva de ‘tre hundre militære aktiviteter’ innbærer er uvisst, men sammenhengen mellom dem og de to forsvarsavtalene USA har med Filippinene gir holdepunkter på hva som foregår.
Teksten i forsvarsavtalen av 1952 er uklar, som gir rom for tolkninger slik USA vil. At Filippinene kan be USA om bistand er klart definert, men hvis en del av teksten leses slik USA ønsker kan de uten anmodning fra Filippinene gruppere tropper i øylandet. Den gamle forsvarsavtalen og USAs egen tolking av den er årsak til ‘avtalen om tre hundre militære aktiviteter‘. Med en påtvunget ‘avtale’ unngår USA FORMELT å okkupere Filippinene, og unngår slik omverdens fordømmelse.
Det andre formelle grunnlaget for USAs virksomhet på Filippinene er de ti baser som VFA definerer. ‘Avtalen’ fra 14. oktober 2021 åpner for at de alle nå er fylt med amerikanske styrker. Stormaktens virksomhet i det asiatiske landet er neppe begrenset til basene.
Amerikanske flystyrker på Clark Air Force Station er bekreftet ved selvsyn, det må forutsettes at Subic Bay Naval Station er travelt opptatt med å bygge opp materiellagre for US Navy. Ut over dette har jeg ingen kjennskap til de amerikanske styrkene som befinner seg på Filippinene.
En sikker slutning kan likevel trekkes: Et baseområde der Clark og Subic Bay utgjør sentrum i grupperingen kan ikke ligge åpent for angrep fra luften og verdensrommet. Med absolutt sikkerhet er luftvernavdelinger av typen Patriot gruppert ut. De amerikanske basene i Sør-Korea, i Japan og på Guam har alle i tillegg til Patriot, avdelinger utstyrt med antiromvåpensystemet THAAD.
Dømt til slagmark, død og elendighet
Etter at US Navy to ganger i april 2021 mislyktes med å landsette styrker fra USMC på malayiske og filippinske atoller i Spratly har USA skiftet taktikk. En pressemelding fra det amerikanske utenriksdepartement den 12. juli 2022 sier: USA er forpliktet til å beskytte Filippinene dersom deres militære styrker, sivilregistrerte skip eller fly blir angrepet i Sør-Kinahavet…..osv….
Uten å ha bedt om amerikansk bistand, har USA inntatt rollen som Filippinenes ‘beskyttende stormakt’. Etter ni måneder til oppbygging forutsettes de amerikanske styrkene å være forberedt på å støtte en krig om naturressursene i Sør-Kinahavet. I Stillehavet ligger US Navy med USMC klar til å gjøre angrepsoperasjonene, Filippinene er det ideelle forsynings- og oppmarsjområde
Pressemeldingen fra USA bruker ordene ‘blir angrepet’ uten å definere hva et ‘angrep’ er. Ved å bruke det udefinerte ordet kan et filippinsk skip eller fly som mener seg kollisjonstruet av et kinesisk luftfarttøy eller skip, kalle episoden ‘angrep’, og slik utløse USAs lenge ønskede krig i Sør-Kinahavet.
Som base-, oppmarsj- og forsyningsområde kan konsekvensen av en amerikansk ildåpning bli katastrofal for Filippinene. En logisk reaksjonen fra Kina er: Når Kina kan vise til at amerikanske militære styrker har avgitt ild mot kinesiske skip/fly/baser i Sør-Kinahavet, vil kjente amerikanske baser og andre militære avdelinger på Filippinene bli utsatt for kinesisk hard og langvarig ildgivning i et såkalt preventivangrep.
Tilstrekkelige kraftige angrep over tid kan nedkjempe ethvert forsvarssystem. Clark Air Force Station, Subic Bay Naval Station og de andre åtte basene vil da bli skraphauger, omkring vil sivil infrastruktur bli ødelagt. Døde og sårede lokale innbyggere må forventes å bli tallrike.
Alternativet til den skisserte reaksjon fra Kina etter en amerikansk ildåpning er å skåne Filippinene for krigshandlinger, og la amerikanske styrker få drive sin egen erobringskrig av Spratly og Scarborough Shoal. Filippinene kan bli den trygge basen for US flystyrker, forsynings- og rekreasjonstjeneste som under Vietnamkrigen. Er dette alternativet sannsynlig?
Vel vitende om konsekvensen av USA virksomhet for Filippinene, forlot Rodrigo Duterte den storslåtte innsettingseremonien for Ferdinand Marcos som en slagen og knust mann.
Cavite, Filippinene 15. juli 2022
