Hvorfor er det så mange nazister og fascister i Norge, mens de er ubetydelige i Ukraina?

0
Fakkelmarsj i Kiev til minne om nazi-kollaboratøren Stepan Bandera

Av Ove Bengt Berg.

I Norge har vi i mange år blitt fortalt at vi har en økende organisert fascistisk og nazistisk bevegelse. Som Den nordiske motstandsbevegelsen gjennom en NRK-dokumentar. Betydninga av den organiserte nazismen i Norge manes fram av dem som ser seg politisk tjent med å påstå at situasjonen er sånn at nazismen og fascismen utgjør en stor fare i Norge nå. Målet med opphaussinga av påstanden om den omfattende nazismen i Norge er å kriminalisere alle med «uønska» meninger ved å klistre dem til nazisme. Etter mal fra suksessen med utstøtinga av dem som kan karakteriseres som rasister, der definisjonen på rasisme stadig utvides.
Samtidig hevder en del av de ivrigste av Ukrainas støttespillere, mange av dem er også opptatt av den påståtte faren for nazismen og fascismen i Norge, at i Ukraina finnes det ikke nazisme av betydning. I Ukraina, i motsetning til i Norge og Norden, bagatelliserer NRK Urix nazismen i Ukraina. Også faktisk.no og C-REX, instituttet for forsking på «høyreekstremisme og relaterte fenomener», bagatelliserer nazismen i Ukraina.
Uansett i hvilket omfang nazismen og fascismen måtte være utbredt i Ukraina, kan det ikke forsvare en invasjon. Ingen angrep på andre nasjoner kan forsvares med at vi ikke liker regimet der.
Påstandene om den betydelige og økende nazistiske og fascistiske innflytelsen i Norge er usanne. Det er i samsvar med virkeligheten å si at nazistene har betydelig innflytelse i statsapparatet og i regjeringa i Ukraina.

Ikke rett til invasjon for å kaste regimer vi ikke liker
Kravet om ikke-innblanding i andre land står veldig svakt for tida. I Norge som resten i Vesten, dvs Europa og USA, er det betydelig mange som mener at hvis vi ikke liker det regimet som vi etter vedtak i Brussel og Washington ikke liker, så kan vi bare invadere i «humanismens navn» for å få orden på styret og rettferdigheten i det landet. Putin viser at han er lærevillig ved at han kopierer alle «humanistiske» «rettferdighetskrigere»s retorikk når han grunngir invasjonen med å fjerne nazistenes innflytelse i Ukraina.

Nazi 3.0

Bevisst overdrivelse om nazismen i Norge

I 2020 utga Harald S. Klungtveit, redaktør av Filter nyheter, boka Nynazister blant oss. Han melder sjokkert at det i Norden kan være flere hundre mennesker av 26 millioner i Norden. De utgjør 0,02, ikke prosent, men promille!

Det er ikke måte på hva Klungtveit avslører om nazismen i Norden i dag ifølge forlaget:

«I dagens Norden er ikke den organiserte høyreekstremismen bare blodig. Den er også en del av storpolitikk og kommunestyrer, folkelige Facebook-grupper og lokalsamfunn med barnehager, lærere med voldsalarm, samlinger i folkets hus, politifolk i villrede og Donald Trumps tastaturkrigere. Nazister er hemmelige narkomane, partipolitikere er hemmelige nazister. …
Dette er det første detaljerte innblikket i moderne rekruttering til Hitlers ideer på tvers av de nordiske landene – og i hvem det egentlig er som skjuler seg bak skjold, faner og falske nettidentiteter.»

Journalist og redaktør Stian Bromark, nå ansvarlig redaktør i Agenda Magasin, var tidlig ute med skremslene om nazismen og fascismen i Norge. Det var nesten for seint i 2019, men vi venter fortsatt. Hans regel nr 1: Når det er riktig å bruke fascisme-ordet, er det allerede for seint, mente han i 2019. Vi kan ikke vente med å ta begrepet i bruk, skreiv han.

Stempling og utstøting — en politisk suksess

En viktig politisk seier de siste tiåra i Vesten som i Norge, er kampen for å lage diskrediterende begrep som islamofobi og putte politiske motstandere i nedsettende karakteristiske båser. Da er debatten over, argumentene overflødige og ytreren er plassert i et mørkt rom et ukjent sted.
Derfor saumfares samfunnet på jakt etter nazister. Jo flere jo større blir omlandet som kan utstøtes. Mens nazistene i Ukraina tilsvarende reduseres til en nullitet.

Tegning av Karine Haaland

Ingen sympti blant folk eller noen organisering i fascismen og nazismen i Norge
Arne Overrein oppsummerer i Vardøger 38  utgitt i 2020 om nazismens og fascismens tilbakekomst: «Uansett hvor negativt vi bedømmer situasjonen i dagens Europa — vi befinner oss langt unna slike tilstander». «Verken i de brede befolkningslag eller hos myndigheter er det sympati for fascistiske løsninger på de politiske og økonomiske problemene som finnes.» Dette har ikke endra seg sia 2020, trass i at nazistfaren males i store bokstaver.

Stemmer det at nazister og nazistisk organisasjon i Ukraina er ubetydelig? Og mindre enn i Norge?
Store norske leksikon skriver:

Selv om ukrainerne var blant de sovjetiske folkeslagene som bidro mest til denne seieren, var det i Ukraina også grupper som benyttet anledningen til å slåss mot sovjetmyndighetene, ofte i samarbeid med de nazi-tyske okkupantene. Disse gruppene sto bak omfattende etnisk rensing i områdene de kontrollerte, noe som hovedsakelig rammet polakker og jøder. Stepan Bandera (1909–1959) er den mest kjent lederen for disse gruppene.
Mange grupper har holdt fram Bandera som en nasjonal ukrainsk frigjøringshelt.

ABC/Nyheter refererer 15. mai i år Avisa The Nation:

I 2019 gikk den amerikansk Ukraina-korrespondenten Lev Golinkin ut i avisen The Nationog advarte mot at nynazister var på vei til makten, og at Ukraina var det eneste landet i verden som «har nynazister i regjeringsstyrkene sine».

Det er brukt mye tid på å si at Azov-bataljonen ikke er nazistisk, de er bare for ukrainsk nasjonalt sjølstyre. Eksperten på konspirasjonsteorier, John Færseth, har bodd  i Kyiv (Kiev) og hevder:

Azov gjorde en god innsats under kampene våren 2014. Krigerne hadde en disiplin som de andre frivillige bataljonene ved fronten ikke hadde.

image
PP-foredrag av instituttleder Bjørgo, ikke lenger tilgjengelig på nettet

På Institutt for samfunnsforskning ved Universitetet i Oslo har de et institutt med navnet C-REX. De sier om seg:
«Senter for ekstremismeforskning utvikler empirisk og teoretisk kunnskap om årsaker til og konsekvenser av høyreekstremisme og relaterte fenomener».
Instituttet har en leder, professor Tore Bjørgo, som ser en glidende skala fra Fremskrittspartiet til «høyreradikale og høyreekstreme partier som er åpenbart rasistiske og fascistiske (Jobbik, Gyllent Daggry)» og til «Høyrepartier med med autoritære og illiberale verdier har kommet til makten i Ungarn og Polen». Bjørgo nevner tilfeldigvis ingen høyreekstreme i Ukraina. Nå opererer det samme instituttet med en forsker som frikjenner Azov-bataljonen. C-REX-forsker Kacper Rekawek siteres i NRK Urix-artikkelen fra 29.03.2022 der han hevder at Azov-bataljonen bare «er en militær avdeling som opererer under ordre fra det ukrainske innenriksdepartementet».

Faktisk.no har 11.03.2022 ved sin journalist Ina-Kristin Lundin også en forsvarsartikkel for at Azov-bataljonen ikke er nazistisk eller at nazistene har noen innflytelse i Ukraina. Færseth siteres her også. Historiker og Russland-viter Johannes Due Enstad fra Institutt for samfunnsforskning hevder i faktisk.no-artikkelen at nazistene bare «er marginale elementer i det ukrainske samfunnet» ved å vise til deres oppslutning i valg. For den utgjorde «bare» to prosent ved siste valg.

Hvitvaskinga og bagatelliseringa av ukrainske nazister mislykkes
Enstad fra Institutt for samfunnsforskning måler politisk innflytelse i et samfunn ut fra partiers oppslutning i valg. Det er jo pent sagt en uforståelig naiv beskrivelse av politisk innflytelse i et samfunn av en statsfinansiert samfunnsforsker på et universitet. Ola Tunander trekker fram Azovs posisjoner i stats- og regjeringsapparatet som sier noe om politisk innflytelse i et samfunn. I Ny Tid 8. juni i år skriver Tunander om Azov-bataljonen:

De er tilsynelatende marginale, men de har hatt en sterk stilling i sikkerhetstjenestene og i det militære. De har drevet mye av krigen i Donetsk og Lugansk. Azovbataljonen med sine nazisymboler hadde hovedkvarter i Mariupol. Den ble ledet av radikale nazister som Andrij Biletskyj og ble tatt opp i Ukrainas nasjonalgarde. Det betyr at de hadde støtte på det høyeste nivå. Andrij Parubij og Oleg Tjahnybok grunnla det ukrainske nazistpartiet i 1991. Deres «Joseph Goebbels Political Research Center*» byttet senere navn til noe mer opportunt.
.…
Parubij var kommandant for Maidan, sekretær i det nasjonale sikkerhetsråd i 2014 og leder for parlamentet. Tjahnybok, en av de tre lederne for Maidan, fikk inn fire ministre i regjeringen, inkludert forsvarsministeren. Dmytro Jarosj ble rådgiver for forsvarsstabssjefen i 2015. Nazistene har ikke hatt høye stemmetall, men de har mobilisert titusentalls aktivister, vært meget voldelige og lyktes i å forhindre enhver fredelig løsning på konflikten i øst. Yehvan Karas, lederen for den nazistiske gruppen C14 (tidligere ungdoms-parti til Tyahnyboks parti), fortalte media at de bare hadde 8–10 % av folket på Maidan, men de sto for 90 % av effektiviteten. De tvang presidenten til å flykte.  «Vi har startet en krig [med Russland]», sier Karas. Vestlige stater gir oss våpen fordi «vi liker å drepe». En fred synes å kreve en marginalisering og avvæpning av disse gruppene.

At den nazistiske innflytelsen i Ukraina hevdes å ikke være noe problem har å gjøre med at de sees på som allierte i krigen mot Russland.

Oppsummering:

image
Men ikke i Ukraina? Foto: OBB

Det har ikke noe å si for hva vi skal mene om Russlands invasjon i Ukraina om hvor stor nazismens utbredelse i Ukraina er. Ingen angrep på andre nasjoner kan forsvares med at vi ikke liker regimet der. Men påstandene om den betydelige og økende nazistiske og fascistiske innflytelsen i Norge er usanne. Det er i samsvar med virkeligheten å si at nazistene har betydelig innflytelse i statsapparatet og i regjeringa i Ukraina.


Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.

Forrige artikkelDet store NATO-bedraget (del 1)
Neste artikkelCovid-svindelen som rystet verden