Russland og Ukraina-krisen: Det eurasiske prosjektet i konflikt med triadens imperialistiske politikk

0
Opprøret på Maidan-plassen i Kiev ble framstilt som et folkelig opprør mot korrupsjon, men det var styrt av CIA og annen vestlig etterretning og det førte nazistiske krefter fram til viktige maktposisjoner.


Av Samir Amin, 2014.

Samir Amin (1931–2018) var en av verdens fremste radikale tenkere. Han ble født i Egypt og var fra 1980 til sin død leder for Third World Forum i Dakar. Her er hans analyse fra 2014 av det USA-organiserte statskuppet i Ukraina og den globale betydninga av det. Artikkelen er nypublisert av tidsskriftet Monthly Review i sammenheng med krigen i Ukraina.

Samir Amin (1931–2018)


1. Den nåværende globale scenen er dominert av forsøket fra imperialismens historiske sentra (USA, Vest- og Sentral-Europa, Japan – heretter kalt «triaden») på å opprettholde sin eksklusive kontroll over planeten gjennom en kombinasjon av:

Såkalt nyliberal økonomisk globaliseringspolitikk som lar triadens finansielle transnasjonale kapital bestemme alene i alle spørsmål i deres eksklusive interesser; den militære kontrollen av planeten av USA og dets underordnede allierte (NATO og Japan) for å tilintetgjøre ethvert forsøk fra ethvert land som ikke tilhører triaden, på å bevege seg ut under deres åk.

I den forbindelse er alle land i verden som ikke tilhører triaden fiender eller potensielle fiender, bortsett fra de som aksepterer fullstendig underkastelse til triadens økonomiske og politiske strategi – slik som de to nye «demokratiske republikkene» Saudi-Arabia og Qatar! Det såkalte ‘internasjonale samfunnet’ som de vestlige mediene refererer til kontinuerlig, er faktisk redusert til G7 pluss Saudi-Arabia og Qatar. Ethvert annet land, selv når dets regjering for tiden er på linje med triaden, er en potensiell fiende siden folkene i disse landene kan avvise denne underkastelsen.

2. I den konteksten er Russland «en fiende».

Uansett hva vår vurdering av hva Sovjetunionen var («sosialistisk» eller noe annet), kjempet triaden mot den rett og slett fordi den var et forsøk på å utvikle seg uavhengig av dominerende kapitalisme/imperialisme.

Etter sammenbruddet av det sovjetiske systemet trodde noen mennesker (spesielt i Russland) at «vesten» ikke ville motarbeide et «kapitalistisk Russland» – akkurat som Tyskland og Japan hadde «tapt krigen, men vunnet freden». De glemte at vestmaktene støttet gjenoppbyggingen av de tidligere fascistiske landene nettopp for å møte utfordringen med den uavhengige politikken til Sovjetunionen. Nå, etter at denne utfordringen var forsvunnet, er målet for triaden fullstendig underkastelse, å ødelegge Russlands kapasitet til å stå imot.

3. Den nåværende utviklingen av Ukraina-tragedien illustrerer virkeligheten til det strategiske målet for triaden.

Triaden organiserte i Kiev det som burde kalles et «euro/nazi-kupp». For å nå målet sitt (å skille de historiske tvillingsøsternasjonene – den russiske og den ukrainske), trengte de støtte fra lokale nazister.

Retorikken til de vestlige mediene, som hevder at triadens politikk tar sikte på å fremme demokrati, er rett og slett en løgn. Ingen steder har triaden fremmet demokrati. Tvert imot har denne politikken systematisk støttet de mest antidemokratiske (i noen tilfeller «fascistiske») lokale kreftene. Kvasi-fascister i det tidligere Jugoslavia – i Kroatia og Kosovo – så vel som i de baltiske statene og Øst-Europa, for eksempel Ungarn. Øst-Europa har blitt ‘integrert’ i EU, ikke som likeverdige partnere, men som ‘semi-kolonier’ av store vest- og sentraleuropeiske kapitalistiske/imperialistiske makter. Forholdet mellom vest og øst i det europeiske systemet er til en viss grad likt det som styrer forholdet mellom USA og Latin-Amerika! I landene i sør støttet triaden de ekstreme antidemokratiske kreftene som for eksempel ultra-reaksjonær politisk islam, og har med deres medvirkning ødelagt flere samfunn; tilfellene i Irak, Syria, Egypt, Libya illustrerer målene for det imperialistiske triade-prosjektet.

4. Derfor må Russlands politikk (som utviklet av Putins administrasjon) for å motstå prosjektet med kolonisering av Ukraina (og av andre land i det tidligere Sovjetunionen, i Transkaukasia og Sentral-Asia) støttes. De baltiske statenes erfaring bør ikke gjentas. Målet om å bygge et ‘eurasisk’ samfunn, uavhengig av triaden og dens underordnede europeiske partnere, skal også støttes.

Men denne positive russiske «internasjonale politikken» er dømt til å mislykkes hvis den ikke støttes av det russiske folk. Og denne støtten kan ikke vinnes på «nasjonalisme» alene, selv ikke en positiv progressiv – ikke sjåvinistisk – type «nasjonalisme», som er sterkere enn «sjåvinistisk» russisk retorikk. Fascismen i Ukraina kan ikke utfordres av russisk fascisme. Støtten kan kun vinnes dersom den interne økonomiske og sosiale politikken som føres fremmer interessene til flertallet av det arbeidende folket.

Hva mener jeg med en «folkeorientert» politikk som favoriserer arbeiderklassene?

Mener jeg ‘sosialisme’, eller til og med en nostalgi av det sovjetiske systemet? Dette er ikke stedet for å revurdere den sovjetiske opplevelsen på noen få linjer! Jeg skal bare oppsummere mine synspunkter i noen få setninger. Den autentiske russiske sosialistiske revolusjonen produserte en statssosialisme som var det eneste mulige første skrittet mot sosialisme; etter Stalin beveget statssosialismen seg mot å bli statskapitalisme (å forklare forskjellen mellom de to konseptene er viktig, men ikke temaet for denne korte artikkelen). Fra 1991 ble statskapitalismen demontert og erstattet av ‘normal’ kapitalisme basert på privat eiendom, hvilket, som i alle land med moderne kapitalisme, i utgangspunktet er eiendommen til finansielle monopoler, eid av oligarkiet (lik, ikke forskjellig fra, oligarkier som driver kapitalismen i triaden), mange som kommer ut av den tidligere nomenklaturen, og noen nykommere.

Eksplosjonen av kreative autentiske demokratiske praksiser initiert av den russiske (oktober)revolusjonen ble senere temmet og erstattet av et autokratisk mønster for forvaltning av samfunnet, selv om det ga sosiale rettigheter til arbeiderklassene. Dette systemet førte til massiv avpolitisering og var ikke beskyttet mot despotiske og til og med kriminelle avvik. Det nye mønsteret av rå kapitalisme er basert på fortsettelsen av avpolitiseringen og manglende respekt for demokratiske rettigheter.

Et slikt system styrer ikke bare Russland, men alle de andre tidligere sovjetrepublikkene. Forskjeller er knyttet til praktiseringen av det såkalte ‘vestlige’ valgdemokratiet, mer effektivt i for eksempel Ukraina enn i Russland. Uansett er dette styremønsteret ikke «demokrati», men en farse sammenlignet med borgerlig demokrati slik det fungerte på tidligere stadier av kapitalistisk utvikling, inkludert i de «tradisjonelle demokratiene» i vesten, siden reell makt nå er begrenset til styret av monopoler og opererer utelukkende til deres fordel.

En folkeorientert politikk innebærer derfor å bevege seg så mye som mulig bort fra den «liberale» oppskriften og valgmaskeraden knyttet til den, som hevder å gi legitimitet til regressiv sosialpolitikk. Jeg vil i stedet foreslå å sette opp en helt ny statskapitalisme med en sosial dimensjon (jeg sier sosial, ikke sosialistisk). Et slikt system ville åpne veien for eventuelle fremskritt mot en sosialisering av styringen av økonomien og derfor ekte nye fremskritt mot en ny type demokrati som svarer på utfordringene i en moderne økonomi.

Det er bare hvis Russland følger denne linjen at den nåværende konflikten mellom på den ene siden den tiltenkte uavhengige internasjonale politikken til Moskva, og på den andre siden jakten på en reaksjonær sosial nasjonal politikk kan gis et positivt utfall. Et slikt grep er nødvendig og mulig: fragmenter av den politiske herskende klassen kan slutte seg til et slikt program hvis folkelig mobilisering og handling fremmer det. I den grad lignende fremskritt også utføres i Ukraina, Transkaukasia og Sentral-Asia, kan et autentisk fellesskap av eurasiske nasjoner etableres og bli en mektig aktør i gjenoppbyggingen av verdenssystemet.

5. Russisk statsmakt som holder seg innenfor de strenge grensene til den nyliberale oppskriften tilintetgjør sjansene for suksess for en uavhengig utenrikspolitikk og sjansene for at Russland blir et virkelig fremvoksende land som opptrer som en viktig internasjonal aktør. Nyliberalisme kan for  Russland bare frambringe en tragisk økonomisk og sosial regresjon og nedbrytning, samt en tiltagende status som underordnet i den globale imperialistiske orden. Russland ville levere olje, gass og noen andre naturressurser til triaden; mens landets industrier ville bli redusert til status som underleverandører til fordel for vestlige finansielle monopoler. I en slik posisjon, som ikke er veldig langt unna Russland av i dag i det globale systemet, vil forsøk på å handle uavhengig internasjonalt forbli ekstremt skjøre, truet av «sanksjoner» som vil styrke den katastrofale innrettingen av det regjerende økonomiske oligarkiet til kravene fra triadens dominerende monopoler. Den nåværende utstrømningen av ‘russisk kapital’ knyttet til Ukraina-krisen illustrerer faren. Å gjenopprette statlig kontroll over kapitalbevegelsene er den eneste effektive reaksjonen på den faren.

— Moskva, mars 2014

Oversatt for steigan.no av Runar B.


Les også: Til minne om Samir Amin

En imperialistisk vår? Libya, Syria og det som måtte følge…

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.