En imperialistisk vår? Libya, Syria og det som måtte følge…

3
Samir Amin (1931 – 2018)

Den egyptiske økonomen Samir Amin (1931 – 2018) er kjent for sine skarpe analyser av imperialismen og dens utbytting og undertrykking av den tredje verden. Ved siden av å være en grundig teoretiker var han også en praktisk revolusjonær. Og han kunne også godt se forskjell på falske og ekte bevegelser i den tredje verden. Dette intervjuet med Aijaz Ahmad fra 2012 viser at han gjennomskuet de såkalte opprørene i Libya og Syria og så at de bare var konstruerte forspill for imperialistisk intervensjon. Amin peker på at den nyliberale politikken i Syria hadde skapt økende klasseforskjeller, slik at det faktisk fantes et sosialt grunnlag for både opposisjon og opprør. Men den imperialistiske intervensjonen kom dette eventuelle opprøret i forkjøpet og da Syria ble angrepet militært havnet denne opposisjonen i ei knipe. De kunne ikke støtte en intervensjon som tok sikte på å ødelegge landet og de nølte med å støtte Bashar al-Assad, som de var i sterk opposisjon til.

Samir Amin var ikke i tvil: hensikten med intervensjonen i Syria, akkurat som i Libya, var å ødelegge landet. Og hvem var interessert i det? USA, Israel og Gulfstatene? Og hvorfor ønsket disse maktene det? Amin gir sjøl svaret.


Samir Amin: Du skjønner, establishmentet i USA – og bak dem; europeerne og andre, Tyrkia, som et medlem av NATO – lærte en lekse etter overraskelsen i Tunisia og Egypt: sørg for å forhindre liknende bevegelser i andre arabiske land, kom dem i forkjøpet ved å ta initiativ til, starte opp, bevegelsene. De har testet ut denne erfaringen i Libya, og de har testet den ut med suksess, på den måten at i Libya hadde vi til å begynne med ingen (bred, folkelig) bevegelse… mot Gaddafi.  Vi hadde små, væpnede grupper, og man måtte umiddelbart spørre… hvor kom disse våpnene fra. De kom – det vet vi – i begynnelsen fra Golfen, med støtte fra vestlige makter og USA. Og ble brukt til å angripe hæren, politiet og så videre. Og disse menneskene, som kalte seg selv frigjøringsstyrker, ba samme dag – ikke en gang dagen etter – NATO – franskmennene og deretter NATO – om å komme dem til unnsetning, og det åpnet for intervensjonen.


Dette intervjuet gjorde Aijaz Ahmad 28. april 201. Det ble publisert med transkripsjon på nettsida til Monthly Review. Transkripsjonen er oversatt av Anne Merethe Erstad.


Den intervensjonen var en suksess på det viset at den ødela Gaddafi-regimet. Men hva er resultatet av denne suksessen? Er det et demokratisk Libya? Vel, det er til å le av, når man vet at presidenten for det nye regimet er ingen annen enn dommeren som dømte de bulgarske sykepleierne til døden. For et merkelig demokrati! Men det har også ført til uorden i landet etter somalisk mønster: det vil si lokale maktkonstellasjoner – alle i såkalt islams navn, men egentlig lokale krigsherrer – og ødeleggelse av landet. Man kan stille spørsmålet: var dette målet for intervensjonen – altså: ødeleggelse av landet?

En sammensvergelse for å ødelegge Syria

Jeg vil komme tilbake til dette hovedspørsmålet, fordi de forsøkte å sette i verk den samme strategien umiddelbart etter i Syria – altså: å introdusere væpnede grupper helt fra starten. Fra det nordlige Tyrkia, spesielt fra Hatay. De såkalte «flyktningleirene» i Hatay er ikke flyktningleirer – det er svært få flyktninger der – de er leirer for opptrening av leiesoldater som skal intervenere i Syria. Dette er godt dokumentert av tyrkiske venner. Og Tyrkia som en NATO-makt tar del i konspirasjonen, i dette tilfellet. Og på samme måte med Jordan, der det introduseres væpnede grupper fra sør, gjennom Daraa, med støtte – ikke bare nøytralitet, men, etter min mening, med aktiv støtte – fra Israel.

Det vi står overfor i Syria er objektivt sett en situasjon som likner på Egypt. Det vil si, et regime som for lenge, lenge siden hadde legitimitet, av samme årsaker, da det var et nasjonal-folkelig regime. Men det mistet populariteten allerede i Hafez al-Assads tid – med endringer for å tilpasse seg nyliberalisme, privatisering osv., noe som ledet til samme sosiale katastrofe. Så, det finnes et objektiv grunnlag for et bredt, folkelig, sosialt orientert opprør. Men ved å komme denne bevegelsen i forkjøpet, gjennom militær intervensjon med væpnede grupper, har vestlige imperialister skapt en situasjon der den folkelige, demokratiske bevegelsen er… nølende. De ønsker ikke å slutte seg til denne såkalte «motstanden» mot Bashar al-Assad. Men de ønsker heller ikke å støtte Bashar al-Assads regime.

Vil regimet åpne for sosial reform?

Dette har gitt Bashar al-Assad anledning til å stanse, eller begrense, intervensjon utenfra, i Homs og langs den tyrkiske grensen i nord. Men å opponere mot statsterror rettet mot virkelig terrorisme fra væpnede grupper støttet av utenlandske makter, er ikke svaret på spørsmålet. Svaret på spørsmålet er virkelig endring av systemet til fordel for – og gjennom forhandlinger med – den virkelige folkelige, demokratiske bevegelsen. Dette er utfordringen. Og dette er det aktuelle spørsmålet. Vi vet ikke, jeg vet ikke – jeg tror ikke noen vet – hvordan ting vil utvikle seg videre. Om regimet, eller menneskene innenfor regimet, vil forstå dette og bevege seg mot virkelig reform gjennom å åpne opp for, mer enn i forhandlinger, en omfordeling av maktsystemet sammen med den folkelige, demokratiske bevegelsen – eller om de vil fortsette å møte eksplosjoner med brutalitet, slik de har gjort fram til i dag. Hvis de fortsetter i den retningen, vil de til slutt bli bekjempet, men de vil bli bekjempet til fordel for imperialistiske makter.

Hva er det virkelige målet til imperialismen?

Nå, hva er det virkelige målet for imperialismen, i Syria og i regionen? Det er overhodet ikke å skape demokrati. Det er å ødelegge samfunn akkurat slik de har ødelagt samfunnet i Libya. Hvis du tar eksempelet Irak, hva har de gjort? De har byttet ut Saddam Husseins diktatur med tre styggere diktaturer: to i religionens navn, sjia og sunni, og ett i den såkalte «etnisitetens» navn, kurderne, som er enda styggere enn selv Saddam Husseins diktatur. De har ødelagt landet gjennom systematiske attentat – jeg har ikke noe annet ord for dette. I tillegg til at hundretusenvis av mennesker ble bombet i humanitære bombetokter og så videre, har du den systematiske snikmyrdingen av regimets kadre: vitenskapsfolk, leger, ingeniører, universitetsprofessorer, til og med poeter, og så videre – hele den reelle eliten i landet. Det er å ødelegge landet. Dette er målet for imperialismen i Syria. Hva påstår den såkalte «Syriske frigjøringshæren» å ha på programmet? At vi skulle utslette alawiene, druserne, de kristne og sjiaene. Når du legger sammen disse fire minoritetene, kommer du opp i 45 prosent av Syrias befolkning. Hva betyr det?  Betyr det demokrati? Det betyr den styggeste formen for diktatur som er mulig, og ødeleggelse av landet.

Nå, hvem har interesse av dette? Dette er den felles interessen til tre nære allierte: USA, Israel og Golf-statene. USA? Hvorfor? Fordi ødeleggelse av samfunnene i regionen er den beste måten å forberede neste steg, som er ødeleggelsen av Iran. Med det for øyet å holde i sjakk – og om mulig drive tilbake – framvoksende land, de farlige, som Kina og Russland (og muligens India, hvis India er uskikkelig, noe landet foreløpig ikke er). Dette er målet. Det innebærer ødeleggelse av samfunnene i Midtøsten, inkludert Iran, som er den store målskiven.

For Israel er målet videre ekspansjon

Dette prosjektet med å ødelegge samfunn, ledsaget av politisk bevisstløs utvikling, er også Israels mål. Fordi, hvis Syria blir splittet i fire eller fem ubetydelige, konfesjonelle, små stater, legger det veien åpen for videre, enkel ekspansjon av Israels koloniseringsprosess.

Det er også Golf-statenes mål. Vel, det er nesten en farse i dag å se emiren av Qatar og kongen av Saudi-Arabia side om side med Vestens Obama, Sarkozy og Cameron, som lederne av kampen for demokrati. Man kan ikke annet enn å le. Men deres hegemoni i regionen i islams navn – i «navnet», fordi det selvsagt er ulike mulige forståelser av islam – innebærer ødeleggelsen av land som Egypt i bunn og grunn. Fordi, dersom Egypt er oppe og går, da er Golfens hegemoni, du vet, hva var Golfen i Nassers dager? Så de har dette til felles.

Det muslimske brorskapet er reaksjonært

Og de får støtte, innad i samfunnene, av Det muslimske brorskap. Derfor vil jeg konkludere som så. Vi bør ikke se på Det muslimske brorskap som en «islamsk» part. Kriteriet for å vurdere og bedømme organisasjoner, parter, er ikke hvorvidt de er «islamske» eller sekulære, men om de er reaksjonære eller progressive. Og når vi ser på Det muslimske brorskap, på alle virkelige saker, er de mot arbeiderklassens streiker, de er mot fattige bønders motstand, de er for privatisering og for avvikling av offentlige tjenester – hvilket betyr at de er helt på linje med de mest reaksjonære kreftene. Dette er en reaksjonær part, som bruker islam som en fasade. Dette er det virkelige kriteriet.

Dette er det globale bildet av hva som er de strategiske målene for imperialister og deres interne allierte, reaksjonære krefter innenfor samfunnene i Midtøsten.

 

—-

Nylig avdøde Samir Amin var en egyptisk marxistisk økonom. Aijaz Ahmad er en indisk marxistisk kritiker. Denne videoen, del 2 av et todelt intervju, ble offentliggjort av Newsclick 24. april 2012. Klikk her for å se del 1 der Amin blant annet snakker om den reaksjonære rollen til Det muslimske brorskapet i Egypt. Teksten under videoen er en redigert, delvis transkripsjon av intervjuet.

—–

Les også:

Til minne om Samir Amin

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. baluba says:

    Det er jo derfor USA ikke vil bygge opp noe infrastruktur og går inn for å ødelegge mest mulig av den. Forrestn, hvorfor skal de gjøre det når de/vi har interesse av å fortsette galskapen?

    “De såkalte «flyktningleirene» i Hatay er ikke flyktningleirer – det er svært få flyktninger der – de er leirer for opptrening av leiesoldater som skal intervenere i Syria.”
    Dette har vi jo egentlig avslørt tidligere. Spørsmålet er om noen gidder å grave opp hvem som finansierer disse leirene+ For det kan vel ikke være slik at vi i Norge samler inn penger til flyktninger i leire som egentlig går til opptrening, rustning og oppvarting av soldater? Noe sier meg at akkurat så naive er vi. Etterpå kan de ansvarlige si at de ikke visste. Hva er det dobbeltmoralskt styrte FNs rolle med disse leirene. Se dagens artikkel om FNs hykleri på “derimot.no”
    NB: Når du panter, ikke trykk på røde kors knappen!

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere

Historisk kommentararkiv

3 KOMMENTARER

  1. […] Årsaken til denne manglende vestlige entusiasmen er åpenbar. Det å drive millioner på flukt har vært en del av strategien. Det å tømme landet for så mange mennesker som mulig og særlig det å tappe det for kvalifisert arbeidskraft og eksperter har vært en del av strategien om å ødelegge Syria mest mulig, slik det egyptiske økonomen Samir Amin pekte på allerede i 2012. […]

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.