Til minne om Samir Amin

2
Samir Amin. Foto MRonline.

«Ingen fremstilling av Amins liv vil være fullstendig uten en referanse til hans enorme varme, hans generøsitet og rett og slett hans kameratskap,» skriver Prabhat Patnaik i denne nekrologen over den store marxisten og teoretikeren Samir Amin. Det kan jeg bekrefte. Jeg møtte Samir et par ganger i Oslo på 1980-tallet i forbindelse med konferanser om den globale gjeldskrisa som da særlig rammet den tredje verden, og ved siden av at det var lærerikt å høre på ham, var det direkte artig å snakke med ham. Man kan si at Samir Amin fornyet marxismen gjennom sine arbeider om sentrum og periferi fordi han klarte å vise den ekstrautbyttinga som arbeiderne i den tredje verden er utsatt for på grunn av imperialismen.

Og i motsetning til andre som skrev om den tredje verden holdt han fast ved marxismen og brukte den som verktøy for å analysere dagens virkelighet. Det gjorde også at han på en helt annen måte enn de fleste andre tidlig forsto politisk islams rolle som redskap for imperialismen og skrev godt om det. Patnais framstiiling av Amins arbeid kan virke litt tung for den som ikke kjenner terminologien, men den er vel verdt å få med seg. Gjennom sin analysmetode forsto også Amin hvorfor EU vil måtte bryte sammen og forklarte det godt.

Ved hjelp av den samme innsikten i imperialismen av i dag forsto Samir Amin fra første øyeblikk at de såkalte opprørene i Libya og Syria ikke var annet enn forspill til imperialistiske kriger for å ødelegge disse landene. Les dette intervjuet fra 2012 og se hvordan det også er gyldig i dag.

Samir Amins arbeid er et viktig bidrag for å forstå den globaliserte kapitalismen av i dag og for å forstå hvorfor begrepet imperialisme er høyst relevant for å forstå det som foregår.

Under minneordene har vi lagt til lenker til artikler av og om Samir Amin.

Pål Steigan

 

Til minne om Samir Amin

Av Prabhat Patnaik

Den kjente marxistiske tenkeren og økonomen, Samir Amin, gikk bort 13. august i Paris. Han ble født 3. september 1931, hans far var egyptisk og hans mor var fransk. Sin første utdanning hadde han i Egypt før han flyttet til Paris, der han oppnådde sin doktorgrad i politisk økonomi. Siden studenttiden hadde han vært trukket mot sosialismen og han ble raskt medlem av Egypts kommunistiske parti. Mellom 1957 og 1960 arbeidet han ved Institutt for økonomisk ledelse i Kairo, før Nassers økende undertrykking av kommunistene drev ham ut av Egypt. Han slo seg til slutt ned i Dakar i Senegal, først som leder av FNs Afrikanske institutt for økonomisk utvikling og planlegging. Siden ble han sjef for Third World Forums Afrika-kontor.


Denne artikkelen av Prabhat Patnaik ble først publisert på MRonline. Oversatt til norsk an Anne Merethe Erstad.


To særtrekk skilte Samir Amin fra de fleste andre marxistiske intellektuelle i hans tid. Det ene var hans totale og absolutte forpliktelse til praksis for sosialismens sak. Han var ikke kun en sofaradikaler som bedrev intellektuelle aktiviteter, der han brukte marxistiske verktøy for å analysere samtiden. Tvert imot var han en lidenskapelig aktivist som forpliktet seg, for hvem intellektuell aktivitet først og fremst var en hjelp for praksis. Hele tiden forsøkte han å organisere med-aktivister for effektive tiltak som kunne skape endringer, og han var nært knyttet opp mot virkelige bevegelser, både den kommunistiske bevegelsen i Senegal og også flere NGO-bevegelser. Samtlige søkte til ham for hjelp og veiledning.

Det andre særtrekket var hvor sentralt han plasserte imperialismen i sine marxistiske analyser, noe som er så annerledes enn det man vanligvis finner blant første verden-marxister (med sjeldne unntak som Monthly Review-gruppen) – og også blant mange tredje verden-marxister som, merkelig nok, ser den nyliberalistiske globaliseringen som imperialismens undergang. Amin, derimot, så ikke bare imperialismen som sentral for kapitalismen, men plasserte den ettertrykkelig innenfor rammeverket til arbeidsverditeorien gjennom sin teori om ulikeverdig utveksling (avhengighetsteori, overs. anm.) – som han har fått mye heder for.

Det faktum at kapitalistiske metropolers annektering av den tredje verden har gitt næring til en prosess med ulikeverdig utveksling, er bredt anerkjent. Spørsmålet knyttet seg imidlertid til «normen» for hva slags utveksling som kan kalles urettferdig. Mange aksepterte – og aksepterer – påstanden som tydelig ble utledet fra Michal Kaleckis analyse, om at veksten i «graden av monopol» innenfor metropolens kapitalisme ga næring til et større press på råvareprodusenter i den tredje verden. Men dette førte bare til at en eller annen særskilt historisk dato (der målingen av vekst i graden av monopol starter) ble normen, eller utgangspunktet, som vi kunne relatere ulikeverdig utveksling til.

Amin og andre teoretikere som anvendte avhengighetsteorien, som Emmanuel, så ikke startpunktet som en dato, men som en begrepsmessig posisjon. For Amin manifesterte ulikeverdig utveksling seg i det faktum at den verdiøkningen en gruppe arbeidere i periferien skapte i en bestemt periode, ble regnet som lavere enn verdiøkningen en tilsvarende gruppe arbeidere i metropolen skapte i samme tidsrom. Noe som også var knyttet til det faktum at verdien av arbeidskraft i periferien var lavere enn i metropolen.

Det er tydelig at for Amin var det ikke ulikeverdig utveksling i seg selv som stod begrepsmessig sentralt, men faktisk ekstrem utbytting. Selv om for eksempel varer produsert i periferien utveksles mot varer produsert i metropolen ut fra deres respektive antall arbeidstimer (direkte og indirekte), vil ekstrem utbytting fortsette så lenge verdien av arbeidskraft i periferien regnes som lavere enn den i metropolen. Den eneste forskjellen ville være at de som selger varene fra periferien vil kunne oppnå høyere profitt (og selgerne kunne godt være multinasjonale selskaper fra metropolen). Ekstrem utbytting av arbeidere i periferien står derfor sentralt i Amins oppfatning av både imperialisme og ulikeverdig utveksling.

Kritikere, som blant annet Charles Bettelheim, argumenterte med at verdien av arbeidskraft i forhold til arbeidsproduktivitet var lavere i metropolen enn i periferien, slik at det ikke var snakk om noen ekstrem utbytting av arbeidere i periferien. Det åpenbare svaret til disse kritikerne var at siden de to regionene produserte ulike varer (på grunn av koloni-mønsteret i internasjonal oppdeling av arbeid), måtte en sammenlikning av arbeidsproduktivitet gjøres på et verdi-grunnlag og ikke på et fysisk grunnlag – fordi enhver slik sammenlikning allerede inkorporerer effekten av ulikeverdig utveksling. For å si det kort: det ville være litt av en ironi dersom effekten av ulikeverdig utveksling ble brukt for å motbevise at ulikeverdig utveksling faktisk finner sted.

Dette koloni-mønsteret i internasjonal oppdeling av arbeid reiser imidlertid et spørsmål når det gjelder teorien om ulikeverdig utveksling i seg selv. Dersom verdien av arbeidskraft var lavere i periferien enn i metropolen, hvorfor flyttes ikke alle aktiviteter fra sistnevnte til førstnevnte, med det resultat at oppdelingen av arbeid oppheves, der førstnevnte i hovedsak var forbeholdt produksjon av råvarer mens sistnevnte produserte ferdigprodukter?

Spørsmålet blir enda mer påtrengende når det gjelder Arghiri Emmanuels teori om ulikeverdig utveksling. Han hevdet at varer produsert i metropolen og varer produsert i periferien ble utvekslet til prisen av produksjonen, men prisene var basert på lavere lønninger i sistnevnte enn førstnevnte. Emmanuel hevdet faktisk at kapitalens mobilitet utjevnet profittratene i de to regionene, selv om begge fortsatte å være spesialisert i sin produkt-mix. Spørsmålet dette reiser, var: hvorfor virket ikke slik mobilitet av kapital til å fjerne denslags spesialisering i sin helhet, med en massiv flytting av selve produksjonen fra metropolen til periferien?

Dette er nøyaktig hva som til en viss grad skjer nå, under globaliseringen, men det fjerner fortsatt ikke forskjellen i arbeidskraftens verdi mellom de to regionene (selv om deres utvikling i ulike retninger har stoppet opp, på grunn av at lønninger i metropolen slutter å øke sammen med arbeidsproduktiviteten i metropolen). Poenget her er det imidlertid at Samir Amins prosjekt ikke var bare å teoretisere ulikeverdig utveksling, men å betrakte kapitalisme som et globalt system, som utviklet seg gjennom mange faser (hvorav dagens globalisering er den siste). Videre å teoretisere over det faktum at arbeidet i periferien fortsatte å bli ekstremt utbyttet i alle disse fasene. Dette var å utvikle Marx’ analyse videre, ved å se på akkumulasjon i verdensskala.

Den utvetydige konklusjonen som følger Amins analyse, er periferiens behov for å løsrive seg fra global kapitalisme hvis den skal oppnå genuin utvikling. Og etter min mening er det ingen som har lagt vekt på behovet for slik løsrivelse sterkere og mer hardnakket enn Amin.  Japan var det eneste landet utenfor metropolen som på det tidspunktet klarte å brøyte seg veg inn i rekken av utviklede land – og det skyldtes at landet ikke var kolonisert. Ingen andre land har hittil lykkes i dette forsøket, selv om Kina, på grunn av sin bakgrunn med vidtrekkende reformer i maoist-perioden, kanskje er det eneste landet som ifølge Amin har potensial til å gjøre det (med mindre det blir utsatt for militær aggresjon fra Vesten, en risiko han mente Kina og det post-sovjetisk Russland sto overfor).

Amin gjorde det klart at dagens fase av nyliberal kapitalisme hadde nådd et sluttpunkt. Ikke slik å forstå at kapitalisme nødvendigvis hadde kommet til en blindgate, men hvor vi går herfra, om vi går mot en ny periode med kapitalistisk konsolidering eller mot sosialisme, vil avhenge av vår praksis. Dette er årsaken til at Amin, nesten fram til sitt siste åndedrag, var aktivt engasjert – og sterkt oppfordret andre til å engasjere seg – i revolusjonær praksis. Han foreslo til og med en ny Internasjonal, slik at revolusjonær praksis over hele verden kunne koordineres.

Ingen fremstilling av Amins liv vil være fullstendig uten en referanse til hans enorme varme, hans generøsitet og rett og slett hans kameratskap. Hans entusiasme, latteren, og hans bemerkelsesverdige energi når det gjaldt å samle mennesker og oppmuntre dem til søken etter revolusjonær praksis, var hjertevarmende og smittende for alle som kom i kontakt med ham. Å snakke med ham var i seg selv en lærerik erfaring, uansett om man var enig eller uenig: han dro deg med fra det ene temaet til det andre, fra etterkrigstidens Frankrike til Bandung-konferansen og videre til finanskrisen i 2008. Han tilbød gleden ved å snakke med en kommunist som hadde beholdt sin overbevisning. Han vil bli dypt savnet av sine utallige venner, kamerater og beundrere.

 


 

For videre lesning:

Samir Amin: Political Islam in the Service of Imperialism

Tore Linné Eriksen:

Hvorfor lese Samir Amin? Et biografisk og bibliografisk riss

Verda sett frå Sør (intervju med Samir Amin)

Samir Amin: Samanbrotet i det europeiske systemet

På ein eller annan måte, brått eller gradvis, vil det europeiske prosjektet bli slitt i stykker, med start i eurosona. Då er det tilbake til start – 1930-tallet. Det er standpunktet til Samir Amin. Her forklarer han grundig korfor han meiner det vil gå slik.

An Imperialist Springtime? Libya, Syria, and Beyond

 

 

 

 

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Maxistene glemmer her en vesentlig ting. Skal du kunne hjelpe andre, må du tjene penger!

    Jeg husker hvordan vi fikk USA-pakker til jul, helt fram til 70.tallet. De tjente mye penger der, og hadde noe å gi. Hvordan var det med de som reiste til Sovjet?

    Marx hadde en drøm, om hvordan han mente samfunnet burde være. En ting er å ha en drøm, det andre er hvordan det virkelig fungerer. Adam Smith “oppfant” ikke kapitalismen. Han prøvde å beskrive hvordan sammfunnet virker. Han så en del sammenhenger som han beskrev. Mennesker har en fri vilje og makedet vi justere seg etter det. Du kan gjerne ønske noe annet, men da må du til med diktatur, det har jo historien vist, og hvordan det går. Er det det vi vil?

    En kan regulere markedet med makt. Den måten vi har valgt å gjøre det i vesten, er demokratiets makt, altså flertallet. Det kan jo høres fornuftig ut.

    Mange tror på utviklingsteorien, hvordan naturen utvikler seg. Den er ganske brutal. De som ikke tilpasser seg, blir radert bort. Hvorfor skal noen innenfor politikken, bruke et helt annet prinsipp, nemlig ta vare på de svake? Vi ser jo at det er ikke slik naturen har utviklet seg. Hvorfor skal helt andre prinsipper gjelde innenfor politikken?

    Det er fint å drømme, men hvis du først tror på naturvitensakpen burde en vel forvente en hvis form for konsekvens. Hvor er den?

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere

Historisk kommentararkiv

2 KOMMENTARER

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.