oss 100 kroner!
Av M. K. Bhadrakumar.
De pakistanske luftangrepene på lørdag 16. april 2022 mot de østlige Afghanistan-provinsene Kunar og Khost som drepte dusinvis av mennesker, kan ved første øyekast virke som en grov reaksjon på bakholdet i Nord-Waziristan dagen før, der syv pakistanske soldater ble drept. Men det er en viss hensikt bak det som skjedde.
Pakistans militærledelse måtte vite at slike hensynsløse drap på sivile har potensial til å utløse uante reaksjoner. Den gode delen for dem er at verken Washington eller noen regional hovedstad – eller den nye statsministeren i Islamabad – ga uttrykk for noen misbilligelse.
Men, forutsigbart nok, reagerte Talibans midlertidige regjering kraftig. Dette er virkelig en ydmykende krenkelse av Taliban fra dets tidligere mentorer. Glorien over å ha beseiret en supermakt forsvinner når det viser seg at Taliban-regjeringa ikke er i stand til å forsvare sine innbyggere mot et eksternt angrep.
Dette er et tilbakeslag for Taliban-regjeringas kampanje for internasjonal anerkjennelse. Ting gikk ganske bra i det siste med Russland som sluttet seg til noen andre regionale stater for å gi akkreditering til en Taliban-nominert til å lede de afghanske misjonene i deres hovedsteder – et hakk lavere enn formell anerkjennelse, men de facto anerkjennelse, likevel.
Les: Kinas diplomati i full sving i Kabul
På samme måte har det momentumet som er skapt av det nylige møtet mellom utenriksministrene i Afghanistans naboland i Tunxi, Kina, fått et tilbakeslag. Ironisk nok jobbet Kina hardt for å generere et slikt momentum. Og, på bakgrunn av Ukraina-krisa, var Russland fullt med på å forsikre om at de regionale statene skulle beholde initiativet til å navigere fram en vei for Taliban-regjeringen.
Utenriksminister Wang Yi besøkte Kabul i denne forbindelsen. Men nå viser det seg at Beijings Iron Brother har opphevet alt dette med et enkelt slag. Beijing holder tyst om de pakistanske angrepene på lørdag, som utgjør et åpenbart brudd på Afghanistans suverenitet og territorielle integritet.
Denne siste delen er viktig fordi et konsekvent prinsipp er at Beijing har hjulpet Afghanistan med å forsvare sin suverenitet og territorielle integritet. Faktisk, så seint som 31. mars, understreket Kinas president Xi Jinping i en spesiell melding til toppdiplomatene i Afghanistans naboland at Afghanistan har kommet til «et kritisk overgangspunkt fra kaos til orden». Han sa:
«Afghanistan er en felles nabo og partner for alle deltakende land, og vi danner et fellesskap med en felles fremtid knyttet sammen av de samme fjellene og elvene som vil stige og falle sammen … Kina respekterer alltid Afghanistans suverenitet, uavhengighet og territorielle integritet, og har forpliktet seg til å støtte dens streben etter fred, stabilitet og utvikling.»
Beijing tok selvfølgelig en så høy posisjon med et øye til USA. Nå skaper de pakistanske angrepene en presedens. Fra nå av; hva er det som skal hindre USA i å gjennomføre militære operasjoner i Afghanistan? Det gikk ikke opp for Bajwa at Afghanistan sliter med å gjenvinne sin suverenitet, og et kårdestøt på dette tidspunktet kan gi dødelig skade.
Men så er det ingen tvil om at Bajwa kjølig vurderte at Washington ville være sympatisk innstilt mot hans disiplinering av Taliban. Faktisk, med denne enkelthandlingen, demonstrerte han at det pakistanske militæret ikke lenger har noen følelsesmessige bindinger til Taliban, til tross for deres tidligere symbiotiske forhold gjennom flere tiår.
Antagelig er Pakistan på vei nærmere den vestlige leiren, selv om de regionale statene ledet av Kina og Russland har undergravet den vestlige eksepsjonalismen og konstruktivt engasjert Taliban i en robust regional prosess. (Forresten, Det hvite hus bestemte seg i siste liten for å ta avstand fra den felles uttalelsen fra Kina, Russland og Pakistan på det nylige møtet med den såkalte utvidede troikaen i Tunxi.)
Dette er et spill med høy innsats, siden Wang Yi formelt har foreslått for Taliban-regjeringens ledelse i Kabul om å utvide Kina-Pakistan økonomiske korridor til Afghanistan og fungerende visestatsminister Mullah Abdul Ghani Baradar faktisk ønsket ideen velkommen.
I ettertid var det Bajwas fjerning av generalløytnant Faiz Hameed som ISI-sjef i oktober i fjor (overvunnet tidligere statsminister Imran Khans motstand) som viste seg å være det avgjørende øyeblikket i tilbakestillingen av ligningene mellom GHQ i Rawalpindi og Taliban. Hameed hadde hatt et godt forhold til Taliban-ledelsen og nøt deres tillit. Kort sagt, Taliban fornemmet ganske nøyaktig de tungtveiende tvangshandlingene bak Bajwas stahet – personlig, politisk og geopolitisk – for å erstatte Hameed som ISI-sjef samtidig som de risikerte en kamp med Imran Khan.
Etter avsettelsen av Hameed var ting aldri det samme igjen mellom Taliban og Rawalpindi. Da Imran Khans innflytelse begynte å avta, trakk Taliban, som er godt orientert om den bysantinske politikken i Pakistan, noen passende konklusjoner. Talibans initiativ overfor de europeiske maktene, USA, India, etc. kan nå forstås bedre. Afghanerne søker instinktivt å balansere et pakistansk press. Men i dette tilfellet feilberegnet Taliban, siden Bajwa er så mye mer nyttig for Washington – i det minste på kort sikt.
Den afghanske opinionen over hele lina har fordømt de pakistanske angrepene, inkludert Talibans bête noire kjent som National Resistance Front (NRF). Når det er sagt, tar imidlertid NRF (som danner motstandsgruppene mot Taliban som i stor grad er hentet fra sikkerhetsetablissementet til det gamle regimet i Kabul) også mot Taliban.
Selv om vi sterkt fordømmer de pakistanske angrepene, sier NRF-uttalelsen også:
«Vi fordømmer denne aggresjonen og de blinde angrepene fra pakistanske styrker, og anser Talibans okkupasjonsregime som hovedårsaken til utenlandsk aggresjon i Afghanistan. Vi legger vekt på demonteringen av okkupantene og proxy-gruppene i Afghanistan.»
Forskjellen mellom det pakistanske militære og Taliban setter NRF i et dilemma, siden deres hovedplanke er at Taliban bare er en stedfortreder for ISI med en agenda for å projisere pakistansk makt inn i Afghanistan. Den planken løsner når NRF angivelig forbereder seg på å starte sin geriljakrig i Afghanistan fra sine baser i Tadsjikistan.
Magasinet Foreign Policy tilknyttet Washington Post rapporterte nylig at geriljakrigen skal starte til sommeren. Russiske rapporter nevner også at vestlige utsendinger i stillhet har vært på besøk i Tadsjikistan for å binde sammen løse tråder. Det paradoksale er at Bajwa og NRF-leder Abdullah Saleh nå har blitt sengekamerater som nyter amerikansk beskyttelse!
Likevel er Bajwas avgjørelse risikabelt uansett hvordan han brisker seg. Forhåpentligvis avstår Bajwa fra å ta det neste logiske skrittet som vil være å splitte Taliban – noe som vil glede amerikanerne. Men han pirker borti pasjtunsk etno-nasjonalisme. Dette er svært følsomt på et tidspunkt da den pakistanske maktbalansen i seg sjøl er så sterkt dominert av punjabi-elitene. Den enorme bølgen av støtte til Imran Khan blant pasjtunere er opplagt utfra størrelsen på protestmøtene i Peshawar og Karachi.
I overskuelig framtid vil Taliban også ha bruk for etnonasjonalisme, gitt deres manglende evne eller vilje til å dele makt og danne en «inkluderende» regjering. Etter all sannsynlighet vil dette manifestere seg som større radikalisering og militante holdninger hos Tehrik-i-Taliban Pakistan (pakistanske Taliban). Det afghanske Taliban vil bli hemmet sjøl om det ønsker å tøyle TTP i disse nye omstendighetene etter regimeskiftet i Pakistan med amerikansk støtte.
