oss 100 kroner!
Tirsdag 5. april 2022 skulle jeg ha vært i Kongsberg under arrangementet «Hva handler Ukraina-krigen om»? Arrangør var Kongsberg Fredslag, medarrangører Norsk Folkehjelp og Kongsberg Kino. Cecilie Hellestveit var invitert sammen med Bror Eskil Heiret og meg. I det opprinnelige programmet lød det slik om meg: «Musiker, forfatter og samfunnsdebattant Lars Birkelund redegjør for NATOs utvidelser i Øst-Europa etter den kalde krigen og hvordan det har påvirket situasjonen. Lars har skrevet boka ‘Norges krig mot Syria’».
Men slik skulle det ikke bli. For medarrangørene Norsk Folkehjelp og Kongsberg Kino sa at de ville trekke seg som medarrangører hvis jeg var med. Begrunnelsen var frykt for publikumssvikt fordi jeg såkalt skriver for Steigan og Resett (mer om det snart).
Var de virkelig redde for at det skulle komme færre mennesker hvis jeg var med? Vel, kvantitet er ikke det samme som kvalitet. Jeg tror ikke jeg ville ha svekket kvaliteten. Tvert imot, ifølge noen som var der. Kongsberg Fredslag forklarte meg i alle fall at de er avhengig av å ha et samarbeide med andre aktører i byen, og derfor valgte å gi etter for medarrangørene. De beklaget dette, og mente at mitt perspektiv kunne utvidet forståelsen av krigen.
Faktum er at jeg primært skriver på Facebook. Jeg har ingen avtaler med noen, får heller ikke betalt. Men det er riktig at Steigan og (i mindre grad) Resett har publisert en del av det jeg skriver, i likhet med andre, som Klassekampen, Ny Tid og Aftenposten, samt at jeg også iblant sender til NRK Ytring, Dagbladet, VG og Bergens Tidende.
Det er med andre ord ikke slik at jeg foretrekker noen framfor andre. For meg er det enkelt: jeg vil nå ut til flest mulig. Derfor oppfordrer jeg også andre, uten å diskriminere noen, til å bruke mitt stoff fritt om de vil. Og et godt budskap blir sjølsagt ikke dårligere av at også Resett og Steigans lesere får lese det. Men det er altså Facebook som er min ‘base’. Av andre er det Steigan.no som har vist seg å være mest villig til å ta inn mitt stoff, også fordi han mer enn andre er interessert i de temaene jeg tar opp, hvorav temaer som er tabu for andre. Jeg skriver dessuten så mye at det er helt urealistisk at EN avis skal ta inn alt.
Jeg ser det slik: ingen medier er perfekte, men alle er unike. Jeg ser absolutt svakheter med både Steigan og Resett. Men det gjelder også andre medier. Fordelen med de to er at de, på hver sin måte, bryter med en temmelig kompakt ensretting i øvrige norske medier, Steigan særlig når det gjelder utenriks. De som velger bort de mediene som bryter med ensrettingen velger i virkeligheten enfold istedenfor mangfold, enkle svar og enkle løsninger, eventyrfortellinger med skurker og helter framfor det å nærme seg sannheten om kompliserte spørsmål. Det er farlig. Det har ført til krig mange ganger.
Beslutningen Kongsberg Fredslag tok etter påtrykk fra medarrangører er for meg nok et eksempel på en trend av kanselleringer av personer og miljøer som formidler fakta, meninger og perspektiver som avviker fra det som ‘øvrigheta’ regner som korrekt. En trend som har ført til at noen av de aller mest kunnskapsfulle blir stengt ute fra viktige debatter på forskjellige områder. Fordi de vet for mye? I alle fall fordi de bryter med tabuer. Det er i virkeligheten en slags sensur. Jeg påstår ikke at jeg er blant de mest kunnskapsfulle på noe område, men jeg har en ganske bred kompetanse og det var jo en grunn til at jeg ble invitert av Kongsbergs Fredslag.
‘Øvrigheta’ i Norge, her representert ved Norsk Folkehjelp og den kommunale kinoen i våpenbyen Kongsberg, synes å være redde for at folk skal oppdage at det finnes flere skurker enn Russland og Kina i verden og at Norge er alliert med noen av de verste. Hvordan kan øvrigheta hindre kunnskap om slikt? Ved skremsler, kanselleringer osv. Norsk Folkehjelp og Kongsberg kino later til å være blant de som har latt seg skremme.
Det har siden Norge ble med i NATO i 1949 rådet et utenriks og sikkerhetspolitisk trangsyn i Norge. Dette av hensyn til NATO og fortsatt norsk NATO-medlemskap. Det har lagt sin klamme hånd over Norge til denne dag, nå mer enn noen gang siden den første kalde krigen. NATOs trang til å ekspandere, som i propagandaen omdøpes til «landene søker seg mot vest», er et av tabuene. Det at NATO 14 ganger har brutt med løftet fra 1990 om ikke å ekspandere østover er enda mer tabubelagt, det benektes, bortforklares, feies under teppet. Slik blir de fleste sikkerhetspolitiske debatter i Norge overfladiske. Jeg aner at også den i Kongsberg kino ble overfladisk siden jeg ikke fikk anledning til å redegjøre for disse fakta.
Steigan.no dokumenterte 8. april, ved hjelp av Washington Post, nok et tabu, at «NATO vil la Ukraina avgjøre fredsavtale med Russland – innen visse grenser». USA/NATO insisterer altså på å diktere Ukrainas fredsvilkår, noe som etter manges mening betyr at det ikke vil bli noen fred i overskuelig framtid, fordi USA/NATO bruker Ukraina som proxy mot Russland. Men dette, som er innlysende i store deler av verden, er det ‘forbudt’ å si i USA/NATOs Norge. Det er forøvrig, meg bekjent, ingen andre medier i Norge som har rapportert om det jeg nevnte, og det er mange lignende tilfeller. Og så er det altså akkurat Steigan.no som vi blir forsøkt skremt til ikke å bruke. Det bør være et tankekors for noen og enhver.
Denne teksten er nesten identisk med et innlegg jeg hadde i Laagendalsposten 12. april og avisens Lars Bryne gjorde i tillegg et intervju som ble publisert samme dag, der jeg blir gjengitt på en tendensiøs måte. I overskriften og ingressen hevdes det at jeg «føler meg sensurert» mens jeg, som vist i teksten ovenfor, la vekt på begrepet «kansellering», noe som er et faktum i og med at mitt lille foredrag ble kansellert. Dernest sa jeg at kansellering er «en slags sensur». Sensur, som indikerer statlig inngripen, er et kraftigere begrep enn kansellering. Derfor er det misvisende når Laagendalsposten velger å legge vekt på begrepet sensur, da det nærmest indikerer at jeg er paranoid. Men det er et faktum at jeg ble kansellert. Min kritikk av Brynes gjengivelse av hva jeg sa om dette og annet ble refusert av Laagendalsposten, noe som faller inn i samme mønster som den opprinnelige kanselleringen.
