Hvor mye er vi forberedt på å ofre for å hjelpe USA til å vinne en propagandakrig mot Putin?

0

Av Caitlin Johnstone.

På dette tidspunktet i historien er det et veldig viktig spørsmål som vi alle må stille oss selv, og det spørsmålet er som følger: hvor mye er vi som samfunn villige til å ofre for at den amerikanske regjeringen skal kunne vinne en propagandakrig mot Vladimir Putin?

La meg forklare.

Et sterkt underdiskutert aspekt ved den siste runden med eskaleringer i sensuren fra Silicon Valley som begynte ved starten av Ukraina-krigen, er det faktum at det er en helt enestående rekkefølge av sensurprotokoll. Det ligner på alle de andre bølgene av utrensking i sosiale medier og nye kategorier av forbudt innhold som vi har opplevd siden det ble mainstream-doktrinen etter det amerikanske valget i 2016 at teknologiske plattformer må strengt regulere netttale, men begrunnelsene for det har tatt et drastisk avvik fra etablerte mønstre.

Det som skiller denne nye opptrappingen i sensuren fra sine forgjengere, er at denne gangen later ingen som om det blir gjort i folkets interesse. Med sensur av rasister var argumentet at de oppfordret til hatforbrytelser og rasistisk trakassering. Med sensur av Alex Jones og QAnon var argumentet at de oppfordret til vold. Med sensur av Covid-skeptikere var argumentet at de fremmet feilinformasjon som kan være dødelig. Selv med sensur av saken med Hunter Bidens bærbare PC ble det hevdet at det var behov for å beskytte valgintegritet mot desinformasjon av potensielt utenlandsk opprinnelse.

Med sensur knyttet til Ukraina-krigen er det ingen argument for at det blir gjort for å hjelpe folket. Det går ikke å si at å la folk si feil ting om denne krigen dreper ukrainere, amerikanere eller noen andre. Det finnes ikke noe grunnlag for å si at det å bestride påstander om russiske krigsforbrytelser vil skade USAs demokratiske prosesser. Det er bare, «Vel, vi kan ikke ha folk som sier feil ting om en krig, kan vi vel?»

Økt eskalering i nettsensur
«YouTube har slettet videoer som bestrider den amerikanske regjeringens fortelling om russiske krigsforbrytelser i Bucha»

Spør en skikkelig hjernevasket liberalist hvorfor de støtter sensur av noen som bestrider amerikanske narrativer om russiske krigsforbrytelser i Bucha eller Mariupol, og de vil sannsynligvis fortelle deg noe sånt som «Vel, det er desinformasjon!» eller «Fordi det er propaganda!» eller «Hvor mye betaler Putin deg??» Men det de ikke vil være i stand til å gjøre er å artikulere nøyaktig hvilken spesifikk skade som blir gjort av en slik ytring på samme måte som de kunne når de forsvarte sensuren av Covid-skeptikere eller fraksjonene som er ansvarlige for fjorårets opprør i Capitol-bygningen.

Det ene argumentet du vil få, hvis du virkelig insisterer, er at USA er i en propagandakrig med Russland, og det er i samfunnets interesse for våre medieinstitusjoner å hjelpe USA med å vinne den propagandakrigen. Kalde kriger utkjempes mellom atommakter fordi varm krigføring ville risikere å utslette begge nasjoner, og da blir det kun andre former for krig som psykologisk krigføring tilgjengelig. Det finnes ingen argumenter for at denne nye eskaleringen i sensur redder liv eller beskytter valg, men det er et argument om at det kan bidra til å lette de langsiktige agendaene for den kalde krigen i USA.

Men hva betyr det egentlig? Det betyr at hvis vi godtar dette argumentet, samtykker vi bevisst til en situasjon der alle de store nyhetskanalene, nettstedene og appene som folk ser til for informasjon om verden, ikke er rettet mot å fortelle oss sanne ting om virkeligheten, men mot å slå Vladimir Putin i en merkelig psykologisk krig. Det betyr å forlate enhver ambisjon om å være en sannhetsbasert sivilisasjon som styres av fakta, og i stedet akseptere en eksistens som en propagandabasert sivilisasjon rettet mot å sørge for at vi alle tenker tanker som skader Moskvas langsiktige strategiske interesser.

Og det er bare helt absurd at dette er en beslutning som allerede er tatt for oss, uten noen offentlig diskusjon om hvorvidt det er den typen samfunn vi ønsker å leve i. De hoppet rett fra «Vi sensurerer ytringer for å beskytte» deg fra vold og virus» til «Vi sensurerer ytringer for å hjelpe myndighetene våre med å gjennomføre informasjonskrig mot en utenlandsk motstander». Og dét helt sømløst.

BBC-reporter avviser spørsmål om Syria på grunn av «informasjonskrig» med Russland
«Du vet at du er i trøbbel når en militærmann prøver å gjøre journalistens jobb ved å stille spørsmål og holde makten til ansvar … og journalisten prøver å stoppe ham.
«

Klassen som produserer consent – samtykke – har bidratt til å bane vei for denne jevne overgangen med sine nådeløse og pågående oppfordringer om mer og mer sensur. Og i årevis har vi sett tegn på at de ser på det som deres plikt å bidra til å legge til rette for en informasjonskrig mot Russland .

I 2018 så vi en BBC-reporter formane en tidligere høytstående britisk marineoffiser for å drøfte at det påståtte kjemiske våpenangrepet i Douma, Syria var et falskt flagg, en påstand vi nå har fjell med bevis på antagelig er sann, takket være varslere fra Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen. Grunnen til at reporteren ga innvendinger mot disse kommentarene var at «vi er i en informasjonskrig med Russland».

«Gitt at vi er i en informasjonskrig med Russland på så mange fronter, tror du kanskje det er frarådelig å si dette offentlig gitt din posisjon og din profil? Er det ikke fare for at du mudrer til vannet?» spurte BBCs Annita McVeigh admiral Alan West etter hans kommentarer.

Vi så samme type tendens i massemediene noen uker senere i et intervju med den tidligere kandidaten for miljøpartiet, Jill Stein, som ble irettesatt av CNNs Chris Cuomo for å fremheve det fullstendig ukontroversielle faktum at USA er en ekstremt grov lovbryter når det gjelder innblanding i andre lands valg.

«Du vet, dét ville vært tilfelle for Russland side av saken, ikke fra et amerikansk perspektiv,» sa Cuomo som svar på Steins helt presise bemerkninger. «Selvfølgelig er det hykleri involvert, mange forskjellige store statlige aktører gjør mange ting som de kanskje ikke vil at folk skal vite om. Men la Russland si at USA gjorde det mot oss, og her er hvordan de gjorde det, så dette er fair play.»

Noe som er det samme som å si: «Glem det som er faktisk sant. Ikke si sanne ting som kan hjelpe russiske interesser. Det er Russlands jobb. Vår jobb her på CNN er å si ting som skader russiske interesser.

Tim Carney: «Biden kommer ikke til å få ett vanskelig spørsmål?»
Stephen L.Miller: «lol nei. Nok en gang ønsker ingen journalist å være journalisten «men hennes e-poster» og stemplet som spedalsk av hele bransjen. Så enkelt er det.»

Vi kan spore mainstreamingen av ideen om at det er vestlige mediers jobb å manipulere informasjon i offentlig interesse, i stedet for bare å fortelle sannheten, tilbake til Donald Trumps seier i presidentvalget i 2016. I det som uten tvil var det mest betydningsfulle politiske øyeblikket i USA siden 11. september og dens etterdønninger, kom klassen som produserer samtykke til beslutningen om at Trumps valg ikke var en svikt i status quo-politikk, men en svikt i informasjonskontroll.

I oktober 2020 under skandalen med Hunter Bidens bærbare PC beskrev Stephen L Miller i The Spectator hvordan det dannet seg konsensus blant hovedstrømspressen etter Clintons tap i 2016 om at det var deres moralske plikt å skjule fakta fra offentligheten som kunne føre til Trumps gjenvalg.

«I nesten fire år nå har journalister gjort skam på kollegene sine og seg selv over det jeg vil kalle «men e-postene hennes»-dilemmaet,» skriver Miller. «De som rapporterte pliktoppfyllende om den dårlige timingen for den føderale etterforskningen av Hillary Clintons private server og søling med klassifisert informasjon har blitt utstøtt og viftet vekk fra bordet til “de kule kidsa”, les “de kule journalistene”. Å fokusere så mye på det som på den tiden var en betydelig skandale, er av mange i media blitt avskrevet som en tabbe. De tror venner og kolleger hjalp til med å innsette Trump i Det hvite hus ved å fokusere på en nothing-burger – en luftbolle –  av en Clinton-skandale når de heller burde ha fremhevet Trumps svakheter. Det er en feil ingen journalist ønsker å gjenta.»

Når «journalister» aksepterte at deres viktigste jobb ikke er å fortelle sannheten, men å hindre folk fra å tenke dårlige tanker om det politiske systemet status quo, var det uunngåelig at de entusiastisk begynte å heie på for mer internettsensur. De ser det som sin plikt, og det er derfor de ledende talspersonene for nettsensur nå er bedriftsmediareportere.

Alex Marquardt: «Mens russiske medier blir fjernet fra forskjellige plattformer, kan du fortsatt lytte til Radio Sputnik på FM/AM-radio i den amerikanske hovedstaden. Noen verter, som @stranahan, snakker som en papegøye for Kreml. Andre hevder å bare tilby forskjellige meninger .

Michael T. Conte: Ratting tyster på Radio Sputnik. Interessant oppgave for en reporter.

Men slik burde det ikke være. Det er ingen legitim grunn til at Silicon Valley-proxyene til den mektigste regjeringen på jorden skal sensurere folk for å være uenige med den regjeringen om en krig, men det er nøyaktig det som skjer og det skjer mer og mer. Det burde alarmere oss alle at det blir stadig mer akseptabelt å stilne folk til taushet, ikke fordi de sirkulerer farlig desinformasjon, ei heller fordi de sier ting som på noen måte er usanne, men utelukkende fordi de sier ting som undergraver USAs informasjonskrig.

Folk burde så absolutt ha lov til å si ting som er uenige med historiens mektigste imperium om en krig. De burde til og med få lov til å si frekt usanne ting om den krigen, for ellers vil bare de mektige ha lov til å si frekt falske ting om den.

Ytringsfrihet er viktig, ikke fordi det er hyggelig å kunne si hva du vil, men fordi den frie flyten av ideer og informasjon skaper en kontroll på de mektige. Det gir folk muligheten til å holde de mektige til ansvar. Det er nettopp derfor de mektige står på for å eliminere det.

Vi bør se det som et stort, stort problem at så mye av verden har blitt drevet inn på disse gigantiske monopolistiske ytringsplattformene som utfører sensur i fullstendig overensstemmelse med den mektigste maktstrukturen i verden. Dette er det stikk motsatte av å holde makta under oppsyn.

Hvor mye er vi som samfunn villige til å gi opp for at den amerikanske regjeringen og dens allierte skal vinne en propagandakrig mot Putin? Er vi villige til å forplikte oss til å være en sivilisasjon der hovedhensynet med enhver bit data ikke er om hvorvidt det er sant eller ikke, men om det bidrar til å undergrave Russland?

Dette er en samtale som allerede burde ha pågått i hovedstrømsmedier en god stund allerede, men den kom aldri. La oss ta fatt på den.

Denne artikkelen er tidligere publisert på bloggen til Caitlin Johnstone.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.