Fritt ord til en Fri Broder

0
Pål Steigan under en foredragsturné i Bergslagen i Sverige

Av Dr. philos. Knut Erik Aagaard.

25.04.2022

Jeg møtte Pål Steigan første gang på forsommeren 2016, etter å ha mislikt ham intenst, av et godt hjerte, gjennom et langt liv, to år lengre enn hans. Jeg roste ham for noe han hadde skrevet, og dagen etter sto han på døren og forlangte kaffe og tørre kaker. Han tenkte vel han kanskje kunne bruke meg til noe, den gamle partibygger.

Men han fikk ikke stort ut av meg, på grunn av mitt løfte om ikke å skrive mer for nordmenn, etter 10-15 år som kronikkskribent med klippekort i dagspressen, på den tiden da vi ennå hadde en. Men venner ble vi, samarbeidet har vi, på tur har vi vært, til Kasakhstan, der vi bare nesten traff spikeren på hodet; dessuten har han fritt fått trykke noen av mine gamle gullkorn fra nittitallet. Det er hyggelig, synes jeg.

Og enige er vi bare om enkelte viktige forhold langs historiens kraftlinjer. Pål ble så lei av min respekt for Corona-epidemien at han ba meg skrive en artikkel om den og deretter tie. Som sagt, så gjort. Du finner den på steigan enno under tittelen Flate kurver og tørre tall. For det er egentlig høyt under taket hos Pål Steigan, for dem som faktisk har noe å si.

Men etter et par år som daglig leser ble jeg ganske imponert. Over arbeidsinnsatsen, kunnskapsnivået, etterretteligheten og den dype moralske undertone. Å vite og huske og formidle så mye, kan bare den, og bare i beste fall, som har skrevet om samfunnet hver dag i hele sitt liv. Det du leser, glemmer du; det du har skrevet, det husker du. Under trykket av tidsånden, som dag for dag degraderte allerede for fire år siden, og verre er det blitt, fikk jeg det for meg at jeg måtte nominere Pål Steigan til Fritt Ords Pris. Han er jo rene lysfontenen!

Prisen deles ut hvert evige år, til høyre og venstre, til høy og lav, av en rundhåndet komité, til mer og mindre profilerte representanter for godhetstyranniet (for nå å låne Terje Tvedts omskrivning av salig Rune Gerhardsens snillisme),til verdige mottagere som gjensidig kan gratulere hverandre med sin moralske fortreffelighet.

Men hvem har fortjent prisen? Det har den som alene hevder sin egen mening mot alle de andre. Den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene, heter det i filmen Haisommer (eng. Jafs) om folkefienden som trosser den kompakte majoritet i en god saks navn.

Jeg hadde naturligvis ingen illusjoner om at Steigan skulle få prisen for 2017. Men jeg jeg fikk så inderlig lyst til å gi komiteen en på nesen for dens tannløse generøsitet, som en påminnelse om mandatet: Frimodige Ytringer ere enhver tilladte.

Det stormer om våren og rundt Pål Steigan i disse dager, i alle små og store medier som alle vet forskjell på rett og galt. Et sørgelig tegn på et ensrettet og langt lite land, og et meget godt tegn for steigan enno, for opplags- og oppslagstallene stiger nå astronomisk, ja nesten astrologisk.

Jeg forela konseptet for kandidaten og ba om en kommentar. Men jeg fikk ingen. Han ville overhodet ikke ha noen befatning med slikt. Men han innrømmet at han rødmet litt da han leste det, så jeg har kanskje tatt litt hårdt i.

Fra Medeo-banen i Almaty. Fra venstre Pål Steigan, 1500-meterløperen Igor Sherstov og Knut Erik Aagaard.

Nominasjonsteksten er signert 24. januar 2018, og gjengis slik komiteen mottok den. Det er gått mer enn fire år. Sakene er nå andre enn de var, de små iallfall, mens de gjenstridige består. I dag ville jeg skrevet mindre om Giske og Støre, og kanskje mer om Steigans litt bløthjertede forsvar av den morkne folkeretten, i hans litt valne motstand mot den krigen som USA fører mot Russland i Ukraina. Teksten inneholder også noen lett kamuflerte litteraturhistoriske allusjoner myntet på individuelle medlemmer av komiteen, som den uinnviede leser godt kan overse. Ellers har teksten holdt seg bra, synes jeg, og den har ikke tidligere vært publisert.

Fra NRK – Helgemorgen

Stiftelsen Fritt Ord

Forslag om kandidat til

Fritt Ords Pris

(24.01.2018)

Jeg foreslår med dette Pål Steigan som kandidat til å motta Fritt Ords pris ved årets tildeling.

1.

Pål Steigan er for det første den siste man forbinder med det frie ord. Blant hans synder kan følgende fremheves: Med noen helt få jevnaldrende kuppet han som femtenåring på sekstitallet noen lokallag av SFs undomsorganisasjon Sosialistisk Ungdomsforbund, senere beryktet under navnet SUF, med det mål å skape et leninistisk kommunistparti av maoistisk støpning i lille og fredelige Norge. Det påfallende er ikke den overmodige og ungdommelige pretensjon, men at han mot alle odds nådde målet ved dannelsen av AKP (ml) i 1973. Partiet ga nær betingelsesløs støtte til Maos Kina, Albanias Enver Hoxha og Røde Khmers Pol Pot i Kambodsja.

Det kan godt argumenteres for at AKP var den styggeste politiske bevegelsen Norge hadde sett siden 1945. Jeg gjorde det selv, blant annet i tre artikler i Dagsavisen (17.11.2000, 02. og 09.06.2006). Den første pådro meg en nedlatende kommentar fra Tron Øgrim, Steigans nærmeste venn og inspirator gjennom 30-40 år, over en helside i Dagbladet 13.12.2000, der han benyttet anledningen til å prise partiets historie og dets velsignelser for fedrelandet. Et politisk testamente. AKP hadde kanskje noen feil, men hovedsida var god, partiet utrettet mye godt, og det kommer en tid ..

Partiet ble angivelig styrt etter ”den demokratiske sentralisme”: Fri diskusjon innad og felles front utad etter vedtak. Prisverdig, men virkeligheten var en litt annen. For å vise at mannen bak foreliggende forslag ikke er en av partiets proselytter, hitsetter jeg beskjedent følgende fra Dagsavisen 17.11.00:

”Unntaket var AKP. De arme møll som svirret for nær den flammen, ble brennmerket for livet. Kom du nær AKP, ble du enten støtt bort med hån eller manipulert inn med list og lempe. Var du først inne, var din sjel allerede solgt. Ville du ut igjen, ble alle metoder brukt mot deg og få kom seg ut med løftet hode. Målet på lojalitet var din viljeløse evne til å svelge raske 180 graders linjeskift. Hadde du kritiske spørsmål, om massemord, kanskje, som du var mot, ble det arrangert møter der du ble hjulpet til å øve bot for lojalitetsbrudd og klassesvik. Linjen måtte du i alle fall føre utad, og innover var det ikke rom for diskusjon. Kritikk av partilinjen gikk ikke innover, men oppover til neste ledd, der du raskt ble stoppet. Fikk du støtte i 2. ledd, ble dere stanset i 3. ledd, og ingen kom noensinne så høyt som til edderkoppens rede. Alle var fanget i det samme spinn. Hadde du lest noe om massemord i Dagbladet, ble du fortalt at du tok feil. Det var borgerlig propaganda og du måtte være lojal og ta klassestandpunkt. Klassestandpunktet ga deg valget mellom å svelge alt eller å få partiet på nakken. Det var et vanskelig valg, noe mange skjebner vitner om. Du handlet ikke mot bedre vitende. Du ble tynt til å tro – på løgner.”

2.

Men Pål Steigan er for det andre en annen nå. Det er få vi gleder oss mer over, enn den fortapte sønn som vender hjem.[1] Det kan godtgjøres historisk og empirisk. Partiet ble oppløst i 2007, da avisen til Steigan, ”Klassekampen”, for lengst var på andre hender og nå bare unntaksvis og motvillig gir ham spalteplass. Steigan tar avstand fra partiets praksis og teori i sin selvbiografiske bok ”En folkefiende” fra 2013. Han gjorde det kanskje lovlig sent, men det kan man forstå. Pål Steigan hadde i 30 år surfet på en bølge han selv mot alle odds hadde reist – i en alder av 16 år. Selverkjennelse er en høyere ordens erkjennelse, den sitter langt inne. Pål Steigan er fortsatt kommunist, sier han, men ikke på samme måte. Politisk ståsted er innen rimelige grenser denne prisen uvedkommende. Modige og effektive talsmenn for de fattige og undertrykte, for fred og avspenning, er typiske kandidater til Fritt Ords pris. Og hvorfor skulle Steigan angre sine skritt til sannhets erkjennelse? Steigan er nå den han er, fordi han da gikk den vei han har gått.

For Pål Steigan er ikke bare en historisk figur av et visst format. Han er også empirisk vurdert, altså etterprøvbart, i dag den fremste representanten for det frie ord i Norge.

Det nytter ikke å imponere med en lommelykt i en flombelyst sal. Men i det formørkede Norge, der alle er enige, der man strides om de minste av de små ting, vil en enkelt lysstråle opplyse hvelvingen og avdekke god to, som Wergeland påpeker i annet avsnitt av innledningen til Norges Konstitutions Historie, 1841-1843.[2] Det Fakkelglimtet er verd sin pris. 

«Удивительно, что может сделать один луч солнца с душой человека!», skriver Dostojevskij i «De fornedrede og krenkede» i 1861, på første side. (Det er forbløffende hva en enkelt solstråle kan gjøre med et menneskes sjel). 

En slik kandidat er Pål Steigan, som sprer lys i mørket. Der alle vet, der alle er enige, der alt er opplyst og omforent, der alt er følt, fullkommet og erindret, der er det mørkt. Alle visste at jorden var flat (sjøfolkene unntatt). Det var konsensus, men jorden var likevel rund, slik én sa, som hadde fortjent Fritt Ords pris.

For selv om vi slåss så busta fyker her i Norge, så er det enighet om de store linjer. Vår variant av demokrati passer i hele verden, og vi bomber for å spre vår egen utgave av menneskerettighetene, men uten særlig suksess. Ytringsfriheten holdes hellig, men den er da heller ikke truet. Det er opplysningsplikten norsk presse renonserer på. Den plikten helligholder Pål Steigan.

3.

Og hvilket mørke er det, som har senket seg over fedrelandet? La meg nevne noen forhold som ikke dominerer debatten i Norge, men som er livsviktige å diskutere. Fra 4. april 1949 til et stykke ut på nittitallet hadde vi en aktiv NATO-motstand i dette landet. Nå er den borte, etter at NATO i snart 30 år har manglet selv en tilnærmet rasjonell begrunnelse for sitt virke. Hvor ble det av Finn Gustavsen? Det var til enhver tid 10-20 prosent av folket som aktivt tok avstand fra Norges sikkerhetspolitiske forankring. Man kan være enig eller uenig, men at NATO-medlemsskapet legger premissene for norsk og europeisk politikk, kan ikke benektes. Noblesse oblige.

NATO mistet sin presumptivt berettigede eksistens da Sovjetunionen imploderte, hvilket klart fremgår allerede av Paris-charteret fra 1990, der Russland,[3] Europa og Nord-Amerika ble enige om en felles integrert sikkerhetsordning. Og NATOs utvidelser de følgende år viste det motstanderne alltid har ment: NATO er ikke en forsvarsallianse, men en angrepsallianse. Hensikten med NATO er å holde Russland ute, USA inne og Tyskland nede, sa Hastings Ismay, alliansens første generalsekretær. NATO-tilknytningen er den ene viktigste årsaken til at nærmest alle europeiske land orienterer seg etter USA i utenrikspolitikken. Rart er det ikke, for det land som garanterer et annet dets sikkerhet, vil nødig ha slinger i valsen. Vi har vært stolte av norsk basepolitikk, som amerikanerne innrømmet oss i 1949, slik de innrømmet Stalin herredømmet over Øst-Europa på Jalta. Nå har vi ikke lenger en basepolitikk. Vi har en amerikansk base på Værnes og er blitt et bombemål.

Det landet europeerne modellerer sin politikk og sitt forsvar etter, er ikke spesielt demokratisk, det bryr seg fint lite om menneskerettigheter, og utenrikspolitikken er ikke akkurat en gullrekke.

NATOs truende utvidelser viser med all ønskelig tydelighet at det egentlig bare er én stormakt som fortsatt lever i attenhundretallets tankeverden, da det fortsatt var god latin å preke og praktisere den sterkestes rett. Det er som om USA ikke har registrert to verdenskriger, som om USA ikke vet at atomkrig er gjensidig utslettelse. Som om USA ikke forstår at Folkeforbundet strandet på tysk maktpolitikk. Slik Folkeforbundet ble knust av Hitlers ambisjoner, kan FN meget lett bli knust av et Amerika som ikke følger med i timen. FN ble bygget på reelt foreliggende maktforhold i 1945. Maktforholdene er i dag helt andre, og FN henger derfor løst i luften. Man får håpe at lykken er bedre enn forstanden.

At USA ikke er et demokrati, viser seg særlig ved at kandidater til folkevalgte verv får sin fjernsynsvalgkamp finansiert av krefter de deputerte senere møter som lobbyister. Folkevalgte i USA er kjøpt og betalt, helt ned til kommunestyret og ut til dommerne. Det er også et problem at landet mangler et arbeiderparti, et effektivt oppsigelsesvern, offentlig helsevesen, folketrygd, sikker pensjon og fungerende fagforeninger. Et korrupt oligarki treffer bedre enn ordet demokrati. Hippie-bevegelsen var veldig sympatisk. Men realistiske politiske mål klarte den ikke å formulere: Make love, not war! Og er det demokratisk (og skremmende) at den ene av USAs tre statsmakter, nemlig den utøvende, under Trump er ekstingvert av den antatt frie presse, som selvfølgelig også er kjøpt og betalt? Man kan si mye om Trump, men hans fake news er et ord som ganske bra fanger grunntonen i norsk presse.

At menneskerettigheter er et fikenblad for amerikansk politikk, vet egentlig alle. Hvem slapp den første atombomben, over Hiroshima? Og hvem slapp den andre, et par dager etterpå, over Nagasaki? Hvem driver åpenlyst tortur mot rettsløse fanger på den ekstraterritorielle Guantánamo-basen? Hvem væpner hodekapperne i Saudi-Arabia?

At den utenrikspolitikken ikke er en gullrekke, er lett å dokumentere, men listen er så lang. For hvor skal man begynne? Med Monroe-doktrinen fra 1823, som erklærte resten av Amerika for USAs eksklusive interessesfære? Med okkupasjonen av Cuba og Filippinene rundt forrige århundreskifte? Med intervensjonen i Den dominikanske republikk i 1954 til fordel for en blodig tyrann truet av en sosialdemokrat i demokratiske valg? Med Vietnam-krigen? Med den arabiske våren, med krig og destruksjon av Irak, Libya og Syria under løgnaktige påskudd? Med det nazi-infiserte kuppet i Kiev i 2014? Det fører for langt og historien er dessverre ikke slutt, selv når listen er komplett.

USA har intervenert militært ved et tresifret antall anledninger. USA har mellom 700 og 1400 militære baser og installasjoner[4] over hele kloden for å forsvare sine ”nasjonale” interesser. Hvilke legitime interesser har USA i Sørkina-havet? Er det ikke egentlig andre land som har legitime interesser akkurat der? Er USAs politikk å forsvare eller å fremme sine interesser globalt? Er Japan og Tyskland selvstendige land? Er Norge? Med hvilken rett beskylder USA andre land for å blande seg i amerikanske valg? Er det ett land som alltid blander seg inn i andre lands valg, så er det USA. Under den amerikanske rekolonialiseringen etter 1945, og særlig etter 1960, var prinsippet enkelt. USA betalte de slemme guttene penger og våpen for å forsvare USAs interesser og sine egne, mot kommunister, antikolonialister, sosialdemokrater, nasjonaldemokrater, antifascister, frigjøringsbevegelser og påståtte terrorister. Disse kompradorregimene var ikke bare autoritære, men vanligvis mye verre. Hvor mange og hvor store folkemord skjuler seg bak denne politikken, for eksempel i Indonesia 1965? Hva mente Syngman Rhee, Suharto og Chiang Kai-shek om demokrati og menneskerettigheter i Sør-Korea, Indonesia og på Taiwan?

Men også blant de industrialiserte land. Helt kort: Hvilken interesse hadde USA av å erstatte ett korrupt mafiaoligarki med et annet og mer fascistoid i Ukraina gjennom et vel planlagt og blodig statskupp i 2014? Var det for å støtte folkerett, demokrati og utvikling, eller for å plage Russland på Brzezinskis store sjakkbrett, for å støtte sitt eget verdenshegemoni?

USA bruker også myk makt hos velvillige vasaller. Hvor stor andel av filmer vist på norsk TV er amerikanske? Og hvor mange av dem er gode? Er rock inherent bedre enn andre lands musikk? Nei, men den propageres og svelges motstandsløst i Norge. Stortinget bevilger penger til rock og kaller det kulturpolitikk. Som om ikke rock er en lukrativ amerikansk industrigren med egne økonomiske muskler. Hvor stor andel av de kulturelle referansene er amerikanske i norske medier? Vel ikke alle, men dog de fleste. Farmen-Lilly er bare en av dem, men hun er merkbart tilstede hver dag.

Amerikanske motebølger skylder over Atlanteren på 14 dager, nå sist MeToo. Det skrives hundre ganger mer om tafsing enn om krigen i Jemen. Arbeiderpartiet har en stolt historie. Partiet har sine feil, men hovedsida var bra. Og nå står det for fall. På grunn av Giske-saken, som skyldte over Atlanteren på et par uker. Faller Giske, faller Gahr Støre. Faller han, faller Arbeiderpartiet. Uten lov og dom, på noen få uker. Som om grunnlovsverket var en historisk fotnote fra 1814. Da har vi plutselig franske, spanske, tyske, italienske tilstander i Norge. Helt uten grunn.

For nå er en grunnbjelke fjernet under det norske demokratiet. Landet er tvers igjennom tabloidisert. Norske bønder kjente potetprisen, norske fiskere kjente torskeprisen. Det var lett å følge med før. Nå er det blitt uendelig mye lettere å lure ellers fornuftige mennesker, med de mest asosiale småmedier og de mest strømlinjeformede massemedier. Hvor mange norske barn har noe pent å si om russere? Er vi klar over at vi, og særlig norske politikere og journalister, forledet av USA, bygger opp under et folkehat? Er vi klar over at vi begrunner en tilsvarende oksidentalskepsis hos russerne, som i Putins person i 15 år ikke har bedt om annet enn nedrustning og en integrert sikkerhetsordning fra San Francisco til Vladivostok? Ikke over Stillehavet, men over Atlanterhavet. Er vi klar over at alternativet til Putin er betydelig verre en det bildet vi svartmaler av ham?

Den borgerlige offentlighet er et begrep utviklet av den dypsindige tyske sosiologen Habermas. Det overrasker de fleste når jeg sier at den russiske borgerlige offentlighet til forveksling er lik den tyske, franske, italienske osv., bare mer plural og mindre tabloid. Det vet jo vi som kan følge med fordi vi tilfeldigvis kan et par ekstra språk. Russland har sine problemer. Årsaken til de problemene er historiske. Og de historiene er svært tragiske. Minus 27 millioner mennesker bare under andre verdenskrig, en krig som ble ført mot Russland, i Russland, som ble vunnet av Russland, og som kom fra vest. Putin er ikke et problem, han er løsningen på de problemene, stikk i strid med det som sies i regimetro NRK.

4.

Jeg går ut fra at noen av styremedlemmene i Fritt Ord kjenner seg igjen, iallfall i noen av tankene ovenfor. Men den som eksklusivt nærer seg på hovedstrømninger i norsk åndsliv de siste ti årene (La oss ta VG, Aftenposten og Dagsrevyen), vil overhodet ikke kjenne seg igjen. Vi er mot Trump og Putin, vi er for Obama og Hillary. Det liksom opplest og vedtatt. Og derfor må vi snakke om noe helt annet, om diktede trusler og tafsing og tøv i stedet for faren for reell storkrig provosert frem av vår mektige allierte.

Disse tankene var en åpenlys og tiltrengt del av norsk borgerlig offentlighet under den sk. kalde krigen. Nå er de i hovedsak borte, på tross av at de er enda mer tiltrengte nå enn de var da. Verden er blitt farligere enn den var under den amerikanskprovoserte Cuba-krisen i 1962.[5]

Når jeg skuer gjennom den hule hånd, til vinning for perspektivet, ser jeg nesten ingen ting. Mørket har senket seg. Men jeg ser Steigan.no og gleder meg over et enslig lys i mørket, som opplyser hvelvingen over hulen og gir oss en anelse om den egentlige verden utenfor.

Pål Steigan startet sin personlige blogg i 2014, med daglige innspill om landet og verdenssituasjonen. Alle de tanker jeg formulerte ovenfor, og svært mange flere, er fyldig dekket av Steigan.no og dekkes fyldig hver dag. Steigan.no er nå en medieportal, en nettavis, nett-TV (Mot Dag TV), et debattforum og en talerstol for mer og ikke minst mindre likesinnede gjesteskribenter. Steigan.no er i stadig vekst. Steigan.no åpnes i 167 land, siteres og oversettes flittig for eksempel i Spania og Russland, for å nevne to. Steigan.no har mer enn ti tusen daglige oppslag i Norge og er ferd med å få betydning for hovedstrømningene i norsk åndsliv. Ikke et ord om væpna revolusjon på Steigan.no. Ingen ideologisk støtte til forferdelige regimer. Pål Steigan har lagt av seg ml-faktene. Ikke slik å forstå at Steigan er blitt tannløs. Han slår tvert imot hardt til alle sider, for det står så mange lagelig til for hogg i landet der alle er enige om alt, altså om ingenting.

Når man åpner Steigan.no skulle man tro portalen bemannes av iallfall femti mann med en solid kapital i ryggen. Virkeligheten en er litt annen. Steigan.no er strengt tatt et enkeltmannsforetak. Han gikk riktignok til en liten aksjeemisjon i 2017, for å finansiere helt nødvendige tekniske funksjoner, men de aksjene eies i hovedsak av pensjonerte lektorer fra den kalde krigens dager, som neppe venter avkastning på sin investering.

Han har også en knøttliten stab av helt unge entusiaster som bruker litt fritid på IT og video for ham, men de kan antagelig telles på én hånd. Han har et lite korps av vederlagsfrie gjesteskribenter, radikalere og nykonservative. Ære være dem for det, men ingen av dem kan måle seg med det Pål Steigan selv skriver, altså 2-4 hardtslående artikler hver eneste dag.

Pål Steigan arbeider hele dagen. Han legger seg tidlig og står opp kl 0400 hver morgen syv dager i uken for å finkjemme verdenspressen på 7-8 språk og verdsveven av alternative bloggere. Og for å skrive dagens artikler og legge dem ut. Steigan.no er tilgjengelig med nytt stoff hver morgen til kaffen før folk går på jobb. Du kan begynne dagen med Steigan.no og få en bedre dag. På spørsmål om han egentlig prøver å utkonkurrere sin gamle avis Klassekampen, svarte han nylig: Nei. Jeg vil utkonkurrere NRK.

Når for eksempel Røde Kors får Fredsprisen, er det sikkert fortjent. Men ingen vil av den grunn individuelt eller kollektivt føle seg inspirert til å slå et slag for freden. En kontroversiell pris er langt bedre, det er den som huskes. Når Fritt Ords pris går til en kontroversiell figur, vil flere bli inspirert til å bruke det.

Jeg presiserer at jeg foreslår Pål Steigan individuelt til Fritt Ords pris, ikke nettportalen hans. Den portalen er i hovedsak en manns verk. Han hadde ideen, hadde skriver de fleste artiklene og han gjør nesten alt arbeidet.

Oslo, 24.01.2018

Med vennlig hilsen,

Knut Erik Aagaard, Oslo.


[1] Selvkritikk var en spesielt utspekulert måte å fabrikkere konsensus på, i partier av AKPs type. Den som hadde forbrutt seg mot partilinjen måtte innrømme sin brøde i et partiorgan, motta kritikk og erkjenne sin skyld, ved å ”ta sjølkritikk”. Det skal ha vært en ubehagelig opplevelse.

[2] Med referanse til noen linjer av Nordahl Bruns ”Norge, Kæmpers Fedreland”, skriver Wergeland på side 61 (Skrifter i Utvalg 1898, siste bind): [Sangen] .. er som et Fakkelglimt, der pludselig viser Hvælvingen opfyldt med formummede, bevæpnede Mænd. Det var ikke Nordahl Brun, men det inderste af Norges Hjerte, som talte”.

[3] La oss kalle en spade en spade. Sovjetunionen var navnet på Russlands fjerde imperium. Putin bestyrer det femte. Landet har vært det samme i 1000 år.

[4] Tallene oppgis forskjellig.

[5] Cuba-krisen ble forutgått av amerikansk utplassering av atomvåpen i Tyrkia. Russland svarte med bomber på Cuba. Krisen ble løst ved at begge bakket. (Tillegg 2022: Khrustsjov ble styrtet i 1964, Kennedy skutt i 1963. Neppe tilfeldig).


Conflict of interest? Artikkelforfatteren har skrevet reportasjer sammen på steigan.no fra Kasakhstan: I østerled

Les også Knut Erik Aagaard: På den gale siden

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.