oss 100 kroner!
Av Erik Plahte.
Del 2 i en serie om natur, miljø, økonomisk vekst og kapitalisme.
For å kunne leve trygt på Jorda i kommende generasjoner må menneskeheten av reint fysiske grunner holde seg innafor de grensene for stoffskiftet med naturen som følger av at Jorda er begrensa i størrelse, bare har en viss mengde ressurser m.m. Dette er for eksempel uttrykt ved de ni kvantitative planetariske grensene utvikla av Stockholm Resilience Centre. Flere av grensene er allerede brutt, det biologiske mangfoldet spesielt kraftig og spesielt illevarslende.
Men å respektere slike grenser lar seg ikke forene med å opprettholde kapitalismen som økonomisk system fordi fortsatt kapitalisme fordrer fortsatt økonomisk vekst – stadig mer natur må omdannes, kultiveres eller bygges ned. Stadig flere peker på at det kreves et systemskifte. har helt rett. Det trengs et helt nytt økonomisk system der ikke kravet om profitt trumfer alt og vårt forhold til naturen ikke må underlegges kapitalismens økonomiske lover. «Dagens økonomiske system evner ikke å adressere verken sultproblematikken eller det industrielle landbrukes del av skylden for klima og naturkrisa. Vi er nødt til å skift kurs. Vi er nødt til å endre systemet. (…) Vi må bevege oss bort fra en økonomi hvor vekst er premisset», skriver Cari Anna Korshavn King og Ida Marie Grønnestad i Spire (Nationen 26. mars).
Vi må velge mellom «grønn» og «vekst». Det er et enten–eller, ikke både–og. Det er et skjebnevalg, som Andreas Malm skriver i Fossil Capital (Verso, 2016, s 10): «Tradisjonen fra de døde puster de levende i nakken og gir dem to valg: slå seg fri fra ‘business as usual’ – og jo tyngre pusten er, desto mer ekstreme grep må de ta – eller overgi seg til en akkumulerende, utålelig skjebne.»
Økonomisk vekst betyr i vanlig språkbruk økende brutto nasjonalprodukt (BNP), evt brutto globalt produkt (BGP), på engelsk Gross Domestic Product (GDP) og Gross World Product (GWP), som er mål for den samla markedsverdien av alle varer og tjenester som er produsert i et land (BNP) eller globalt (BGP) i et gitt år. Den økonomiske veksten uttrykker, oftest i prosent, hvor stor veksten av BNP (BGP) er i forhold til størrelsen det foregående året. Noe godt mål for om den nasjonale rikdommen har økt eller ikke, er BNP ikke. Det er heller ikke noe mål for allmenn velferd, men for veksten i privat kapital. I Norge er knapt 70 % av alle sysselsatte ansatt i private bedrifter.
Det kapitalistiske systemet er avhengig av at det lykkes å opprettholde den økonomiske veksten. Om ingen økonomisk vekst, ingen profitt. Nå blinker varsellampene. De årlige vekstratene nærmer seg null.
Den midlere årlige globale profittraten (i marxistisk forstand) 1960–2019 viser det samme bildet. Temmelig jamn nedgang gjennom 60 år.
Sjølsagt dekker disse gjennomsnittene over store ulikheter. Alle har hørt om hvordan de megastore konsernene har hatt en eventyrlig vekst under Covid-19 mens småbedrifter går konk og fattigdommen over store deler av verden øker. «Verdens ti rikeste menn mer enn dobla formuen sin fra 700 milliarder til 1500 milliarder dollar i løpet av de to første årene av pandemien, mens inntekten falt for 99 % av menneskeheten og over 160 millioner ble tvunget ut i fattigdom», melder Oxfam.
Trass i at The Fed – sentralbanken i USA – og EUs sentralbank har pøst tusenvis av milliarder dollar og euro inn i økonomien for å stimulere den økonomiske veksten, uteblir virkningene. Amerikanske konsern har brukt pengene til å kjøpe opp egne aksjer for å holde aksjekursene oppe i stedet for å investere i ny, produktiv virksomhet. Naturlig nok, ettersom det ikke er kjøpekraft til å kjøpe enda flere varer.
Men nå øyner de muligheten til ny vekst gjennom «det grønne skiftet». Ut med fossil energi og gammeldags, forurensende industri. Nå skal det være fornybar energi, sirkulær økonomi med vekt på gjenbruk, grønne byer, elektriske biler – slått fast i FNs bærekraftmål, «verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030». Det er ingen mangel på ambisjoner. Det skorter litt mer på gjennomføringsevnen.
Alle planene for «grønn vekst» går ut på at den økonomiske veksten skal og må fortsette, men uten å belaste natur og miljø. Men teorien om grønn vekst sakner ethvert vitenskapelig grunnlag. Ingen har klart å vise at global grønn vekst er mulig i det lange løp. Det er tvert imot gode grunner til å anta det motsatte, grunner som jeg skal ta opp etterhvert. Ingen ting, verken teori eller praksis, tyder på at det er mulig å fortsette den økonomiske veksten uten at belastningene på natur og miljø vil fortsette i økende omfang og intensitet. Likevel er grønn vekst gjort til ledende ideologi i de fleste politiske kretser. Mer om dette i neste innlegg.
Du vil etter hvert finne alle de publiserte delene ved å skrive @NaturVekstKapitalisme i søkefeltet på steigan.no.
