Mariupol kan bli et viktig senter for eurasisk integrering

Av Pepe Escobar. The Cradle. 15. mars 2022.

Mariupol var i jerngrepet til Ukrainas høyre-ekstreme Azovbataljonens lenge før Moskva startet sin militæroperasjon. I russiske hender, kan denne strategiske stålverkshavna omdannes til et senter for eurasisk forbindelse.

Mariupol, den strategisk viktige havna ved Azovsjøen, er fortsatt i stormens øye i Ukraina.

NATO-narrativet er at Azovstal, et av Europas største jern- og stålverk, nesten ble ødelagt av den russiske hæren og dens allierte styrker fra Donetsk som «beleiret» Mariupol.

Sannheten er at den nynazistiske Azovbataljonen tok flere dusin sivile fra Mariupol som menneskelige skjold etter Russland startet sin militæroperasjon i Ukraina, og trakk seg tilbake til Azovstal for en siste kamp. Etter et ultimatum forrige uke, blir de nå fullstendig utryddet av russiske styrker, styrker fra Donetsk og Tjetjenske Spetsnaz.

Azovstal, eid av Metinvestgruppen som er kontrollert av Ukrainas rikeste oligark, Rinat Akhmetov, er faktisk en av de største metallurgiske anlegg i Europa, og beskriver seg selv som en «høy-kvalitets metallurgisk bedrift som produserer koks og sinter, stål, og høy-kvalitets produkter som er ferdig valset.»

Samtidig som det kommer ut mange vitnesmål om grusomhetene som nynazistene i Azov har påført Mariupols sivile, gir en mer oppløftende og mindre synlig historie håp for den umiddelbare fremtiden.

Russland er verdens femte største stålprodusent, i tillegg til at de har enorme jern- og kullgruver. Mariupol – et stålmekka – pleide å bruke kull fra Donbas, men under de-facto nynazistisk styre siden 2014 Maidan-hendelsene, ble de gjort til importører. Jern, for eksempel, ble kjøpt fra Krivbas i Ukraina, mer enn 200 kilometer vekk.

Etter Donetsk solidifiserer seg som en uavhengig republikk, eller via folkeavstemning velger å bli en del av den russiske føderasjonen, kommer denne situasjonen til å endre seg.

Azovstal har investert i å ha et bredt utvalg av produkter som er veldig nyttige: strukturell stål, togspor, herdede stållenker, gruveutstyr, valset stål til bruk i fabrikkaparater, lastebiler og tognvogner. Deler av fabrikken er ganske moderne, mens andre deler er flere tiår gamle og med stort behov for oppgradering, noe russisk industri definitivt kan ordne.

Strategisk er dette et stort kompleks, rett ved Azovsjøen, og som nå for all praktiske årsaker, er en del av Folkerepublikken Donetsk, og nærme Svartehavet. Det innebærer kort avstand til det østlige middelhavet, inkludert mange potensielle kunder i Vest-Asia. Og når man tilbakelegger Suezkanalen og kommer inn i Det indiske hav, finnes kunder fra hele Sør- og Sørøst-Asia.

Så Folkerepublikken Donetsk, muligens en del av det fremtidige Novorussia, eller til og med en del av Russland, kommer til å konttrollere en stor stålproduserende kapasitet som som kan forsyne det sørlige Europa, Vest-Asia og andre.

En av de unngåelige konsekvensene er at det kan forsyne stål når det byggingen av toglinjer øker i Russland, Kina og de sentralasiatiske «stanene». Toglinjekonstruksjon er tilfeldigvis det foretrukne forbindelsesmoduset til Beijings ambisiøse silkeveibelte (BRI). Og, også, for den stadig viktigere International North South Transportation Corridor (INSTC).

Så, på middels sikt, kan man forvente at Mariupol blir en av de viktigste sentrene for en oppblomstring i nord-sør ruter – INSTC på tvers and Russland og som linker opp med ‘stanene’ – også store BRI oppgradering øst til vest, og sub-BRI korridorer.

Et sammenvevd Eurasia

INSTCSs viktigste aktører er Russland, Iran og India – som nå, etter NATOs sanksjoner, er i  samarbeidsmodus på høyt nivå, og utvikler mekanismer for å omgå dollar i sine handler seg imellom. Aserbajdsjan er en annen viktig INSTC-aktør, riktig nok mer flyktig fordi deres deltakelse priviligerer Tyrkias transportplaner for Kaukasus.

INSTC-nettverket kommer i økende grad til å øke forbindelsen til Pakistan – og det går gjennom China-Pakistan Economic Corridor (CPEC), en viktig del av BRI, som sakte men sikkert utvider seg til å omfatte Afghanistan. Utenriksminister Wang Yis spontane besøk til Kabul i slutten av forrige uke handlet om å inkorporere Afghanistan i det nye silkeveibelte.

Alt sdet skjer samtidig som Moskva – veldig nærme New Delhi – også utvider sine handelsforbindelser med Islamabad. Og det som er viktig er at alle tre er medlem av Shanghai Cooperation Organization (SCO).

Så den store Nord-Sør-planen innebærer god kontakt mellom det russiske hovedterritoriet til Kaukasus (Aserbajdsjan), Vest-Asia (Iran) og hele veien til Sør-Asia (India og Pakistan). Ingen av disse nøkkelaktørene har demonisert eller sanksjonert Russland til tross for pågående press fra USA.

Dette viser strategien bak russlands multipolare konsept, med større eurasisk partnerskap, i praksis, med tanke på handel og forbindelse – parallelt og komplimentært med BRI fordi India som er ivirig etter en rupi-rubel mekanisme for å kjøpe energi, i dette tilfellet en helt essensiell partner for Russland, matcher Kinas strategiske avtale med Iran til en rapportert verdi på 400 milliarder dollar. I praksis vil the Greater Eurasia Partnership fasilitere bedre forbindelse mellom Russland, Iran, Pakistan og Inda.

Samtidig er NATO-universet ikke i stand til å en gang gjenkjenne kompleksiteten i disse alliansene, for ikke snakke om evnen til å analysere implikasjonene av dem. Det vi nå ser er sammensmeltningen mellom BRI, INTSC og the Greater Eurasia Partnership – konsepter som er bannlyst innenfor «The Beltway«.

Alt dette blir skapt midt i et kataklysmisk geo-økonomisk øyeblikk, der Russland fra og med torsdag bare kommer til å akseptere betalinger for sin gass i rubler fra «uvennlige» land.

Parallelt med the Greater Eurasia Partnership, vever BRI, som ble lansert i 2013, i økende grad et komplekst, integrert eurasisk nettverk innenfor finans/økonomi, transport, infrastruktur, og handelskorridorer. BRIs rolle som en av flere store aktører som påvirker av institusjoner for global styring, inkludert normsettende stiftelser, har også vært viktig, mye til NATO-allianses forergelse.

Vekk fra vesten, se mot sør

Først nå, vil særlig det globale sør begynne å legge merke til hele spekteret i Kina og Russlands spill i den eurasiske sfæren. Moskva og Beijing er dypt involvert i et felles fremstøt for å redusere vestlig posisjon innen global ledelse, hvis ikke de knuser den helt.

Fra nå av kommer Russland til å være enda grundigere med sin institusjonsbygging ved å samle Eurasia Økonomiske Union (EAEU), SCO, og CSTO – en eurasisk militærallianse med utvalgte post-sovjet stater – i en geopolitisk sasamordning som vil føre til irreversible institusjonelle og normative skiller mellom Russland og Vesten.

Samtidig kommer the Greater Eurasia Partnership til å sementere Russland som den ultimate broen gjennom Eurasia, som kan skape et felles rom på tvers and Eurasia, og som til og med kan komme til å ignorere det vassaliserte Europa.

Realiteten er at BRI, så vel som INSTC, kommer i økende grad til å bli plugget inn i Sortehavet (Hei, Mariupol). Og BRI kan komme til å revurdere sitt fokus på å koble det vestlige Kina med Vest-Europas krympende industri.

Det kommer ikke til å være noe vits i å prioritere de nordlige BRI-korridorene – Kina-Mongolia-Russland via Den transsibirske, og den eurasiske landbroen via Kasakhstan – når Europa er på vei inn i middelaldersk demens.

BRIs nye fokus vil være på å få tilgang til uerstattelige råvarer – det har Russland – og sikre essensielle forsynelser til kinesisk industri. Land som er rike på råvarer, som Kasakhstan og mange aktører i Afrika, kommer til å bli Kinas viktigste markeder i fremtiden.

Før covid hørte man ofte når man reiste gjennom Sentral-Asia at Kina bygger fabrikker og høyhastighetstog, mens Europa i beste fall skriver dokumenter. Det kan alltids bli verre.

EU som okkupert amerikansk territorie synker nå raskt, fra senteret av global makt, til status som uviktig perifer aktør, kun et ustabilt marked i periferien av Kinas «samfunn med delt skjebne».

---

Av Pepe Escobar. Først publisert på The Cradle med tittelen How Mariupol will become a key hub of Eurasian integration 29 mars 2022. Pepe Escobar har tidligere publisert for Asia Times, The Nation, Mother Jones, Salon, Al Jazeera, HuffPost, Common Dreams, The Unz Review og Strategic Culture. Han har også vært kommentator for RT og Sputnik News.

Signerte innlegg står alltid for forfatterens regning og er ikke nødvendigvis i samsvar med redaksjonens syn.

Denne artikkelen er oversatt til norsk for steigan.no av Martin Langvad.