Sverige har flest milliardærer per en million innbyggere av alle OECD-land, ifølge en undersøkelse fra Aftonbladet. En H&M-arbeider måtte for eksempel jobbe i en halv million år for å oppnå samme rikdom som selskapets eier og Sveriges rikeste mann, Stefan Persson, skriver avisa Proletären.
Av Erling Bronsberg, Proletären.
Milliardærerklubben vokser så raskt i Sverige.
Ifølge tall fra Aftonbladet utgjør den samlede formuen til svenske milliardærer nå 3514 milliarder svenske kroner. Dette er en dobling på to år og tre ganger så mye som det totale statsbudsjettet for Sverige i 2022.
Den rikeste i landet er Stefan Persson, eier av H&M, med en samlet formue på 150 milliarder svenske kroner. Dette betyr at en arbeider i H&M (med en årsinntekt på 300.000 SEK) må jobbe i en halv million år for å oppnå samme formue som eieren av selskapet (som arvet store deler av eierskapet fra sin far, Erling Persson ).
Siden 1996 har antallet milliardærer økt fra 28 til dagens 542. Ingen av disse kan imidlertid konkurrere med for eksempel Jeff Bezos eller Bill Gates når det gjelder størrelsen på formuen. Men ser man på antall milliardærer per million innbyggere, tegner det seg et annet bilde av situasjonen.
Ikke engang USA, Russland, Japan, Tyskland, England eller Australia kan slå Sverige på denne tabellen, hvor vi ligger på sjetteplass. Vi er kun overgått av skatteparadiser som Monaco, Lichtenstein og Guernsey, noe som betyr at Sverige har flest milliardærer av alle OECD-land.
Formuen til Sveriges milliardærer i forhold til BNP har også steget de siste 25 årene. Fra 6 prosent til 68 prosent av landets bruttonasjonalprodukt.
Samlet betyr dette at inntektsforskjellene i Sverige er større enn de er i for eksempel USA.
Pandemien har vært en medvirkende årsak til denne utviklingen. På bare to år har milliardærer doblet formuen, mye takket være sterk børsutvikling, verdiøkninger på eiendom og en sterk IT-bransje.
Les også: Verdens rikeste familier har blitt enda rikere under koronakrisa
På motsatt side av denne trenden er det mulig å lese rapporter fra Oxfam som sier at 160 millioner mennesker rundt om i verden har blitt kastet ut i fattigdom de siste tre årene. Dette skyldes, ifølge Oxfam, et «rigget» system som utøver en form for «vold» der en person dør hvert fjerde sekund på grunn av sin lave økonomiske posisjon i klassesamfunnet.
Hvis du ser på Sverige , lever rundt 400.000 mennesker i såkalt materiell og sosial fattigdom. Ifølge Statistiska centralbyrån klarer ikke disse personene å betale uforutsette utgifter, ha tilstrekkelig oppvarming av hjemmet eller delta i sosiale aktiviteter, for eksempel en middag med venner, minst en gang i måneden.
Reformene som har kommet de superrike til gode
Svenske milliardærer har aldri før vært mer tallrike og rike. Men er det rimelig at en villa i Danderyd beskattes med 8000 SEK og at formuen går videre i generasjoner? Proletaren ramser opp noen av de politiske reformene i det 21. århundre som har gjort de rike enda rikere:
Arve- og gaveavgift
Fra 1. januar 2005 er arve- og gaveavgiften helt avskaffet i Sverige. Dette ble gjort av den daværende sosialdemokratiske regjeringa, som hadde støtte fra Vänsterpartiet.
En analogi som enkelte økonomer gjør når det kommer til arvede formuer, er OL-medaljer: Mange ville nok protestert dersom for eksempel Stefan Holms barn utropte seg til OL-vinnere, 20 år etter farens innsats.
Eiendomsskatten
I 2006 avskaffet den borgerlige regjeringa eiendomsskatten delvis.
Fra begynnelsen av 1990-tallet ble villaer beskattet med 1,5 prosent av takst. Etter reformen i 2006 var den nye skatten 0,75 prosent, men med et maksimalt tak på 8.000 SEK. En huseier i Laxå og en i Danderyd kan med andre ord betale like mye skatt, sjøl om takst kan avvike med flere millioner.
Samtidig som de borgerlige gjennomførte reformen, valgte de å beholde skattefradraget for boliglånsrenter. Noe som kommer de som eier boligen sin ytterligere til gode.
Selve eiendomsskatten blir ellers ofte framhevet som et av de gunstigste fordelingspolitiske tiltakene et land kan benytte. Husene kan ikke flytte til utlandet, avgiften reduserer ikke insentiver til å jobbe og den markerer områder hvor det er ønskelig å bo.
Formuesskatten
I 2007 avskaffet den samme borgerlige regjeringa formuesskatten. Dette fulgte en trend i Europa hvor det foreløpig kun er Norge, Spania og Sveits som har formuesskatt, ifølge Ekonomifakta. I Sverige var grensa for denne skatten tidligere 515.000 SEK per år.
Forsvarsskatten
Etter 2020 avskaffet regjeringa av sosialdemokrater og miljøpartiet den såkalte forsvarsskatten. Dette gjorde at personer med en inntekt på over 58.000 SEK i måneden ikke lenger måtte betale fem prosent skatt på inntekt som oversteg beløpet.
Ifølge SSB var yrkesgruppene som hovedsakelig tjente på dette vedtaket spesialistleger, administrerende direktører og finansdirektører.
ISK
Såkalte investeringssparekontoer (ISK) ble introdusert av allianseregjeringa i 2012. Det er en lukket portefølje hvor svenske statsborgere kan samle inn sine midler, aksjer og andre verdipapirer for et gunstig gebyr- og skatteforhold. Tidligere ble all fortjeneste fra solgte verdipapirer skattlagt med 30 prosent. Innenfor ISK beskattes i stedet en svært lav prosentandel av totalbeløpet i hele porteføljen.
En høy verdiutvikling av aksjene i en ISK har i praksis liten betydning for det faktiske beløpet som dermed beskattes. Spareformen kommer også børsspekulasjonen til gode fordi en forsvinnende liten del av gevinsten ved et aksjesalg de facto beskattes.
Moms
Siden moms er en flat skatt, betyr det at Sveriges rikeste mann, Stefan Person, betaler like mye skatt for en liter melk som en arbeidsledig aleneforsørger. Når det gjelder folks inntekt, rammer dermed momsen de fattige i samfunnet hardere.
Arbeiderklassens tilbakegang
Reformvedtak fattet på politisk nivå er en av flere grunner når det gjelder den voldsomme konsentrasjonen av rikdom i landet. Historisk sett har en medvirkende årsak til redusert likestilling vært når fagforeningene har motarbeidet bedriftenes krav om redusert lønn og høyere fortjeneste.
Men blant annet Allianseregjeringas fjerning av fradragsretten for fagforeningskontingenten i 2006 reduserte organisasjonsgraden. Og en fortsatt byråkratisering av fagforeningene, og lønninger som har skutt i været for forbundslederne, har satt fart i ei utvikling der de som forhandler sentrale avtaler har mer til felles med forhandlingsmotparten enn med medlemmene de er satt til å representere.
De tradisjonelle partiene på venstresida har heller ikke lenger samme røtter blant den arbeidende delen av befolkningen, noe som kan være ei forklaring på at de nevnte reformene ble vedtatt, for så å ikke bli tilbakestilt etter maktskiftet i Riksdagen.