oss 100 kroner!
Hva skjer med vår dyrebare ytringsfrihet når Dagbladets politiske redaktør kaller Klassekampen «et organ for tredjerangs konspirasjonsteori» fordi avisa trykket en «sinnsyk analyse fra ko-ko venstre.» Saken det siktes til er et innspill som hevder at de siste 10-åras kriser har muliggjort samfunnsendringer og innskrenking av individuelle rettigheter. Og at kyniske finanseliter ønsker krigen i Ukraina velkommen? Opprustning og krigshandlinger betyr økt salg av krigsmateriell, så er et slikt syn totalt usannsynlig i et verdensbilde der USA sloss for å bevare sitt hegemoni? Selvfølgelig ønsker de et svekket Russland. Vi må ikke miste hodet og tro at USA er en troverdig fredsaktør i øyeblikkets stemning ladet med Putin-forakt.
Er sannheten i ferd med å bli ensretta også her? Propaganda er ifølge Store Norske Leksikon «bevisst manipulering av folks følelser og tanker ved hjelp av sterke virkemidler for å fremme bestemte oppfatninger og handlingsmønstre.» Med andre ord påvirkningmetoder for å utbre visse ideer. Gyldendals mye brukte nettsted, Salaby («fordi læring skal være gøy») har lagt inn en tale av statsminister Støre, der han beroliger barna: «Norge er medlem av det som heter NATO. Der er vi på lag med mange land som har lovet å forsvare oss hvis noen skulle bli angrepet. Og det gjør oss trygge.» De skal tidlig indoktrineres til å tro godt om ei våpenmakt, som bryter Folkeretten når det passer.
Vi blir ikke fengslet for å være regimekritiske i Norge, men hvor er vi på vei når PST har inkludert personer med antistatlig tankegods i sin siste trusselvurdering? Våre medier følger usagte regler for hva det er lov og mene ved å velge hvem som kommer til orde samt svartmale «avvik». «Skal forskere i et åpent samfunn som Norge bli hengt ut i det offentlige og ha jobbsikkerheten truet fordi vi kritiserer en militærallianse fra den kalde krigen», spør professor Glenn Diesen. Ved å ensrette følelsesladede budskap skapes normer som aktiverer folkelig sensur.
Har vi ytringsfrihet når kloke stemmer som Diesens blir svertet og motarbeidet? «Jeg blir anklaget for å være «prorussisk. Er da alternativet å være anti-russisk», spør Diesen. Hvem er skyld i at dagens sort-hvitt bilde krever at man enten er for eller imot? Det minner om tidaetter Tvillingtårnas fall og korona-perioden, da de, som stilte spørsmål og var skeptiske ble sjikanert både i seriøse nyhetsorganger, venner, ukjente og bekjente. Blir norske medier påvirket? Og påvirker de på måter de selv ikke gjennomskuer?
Krigen i Ukraina, som i realiteten handler om forholdet mellom USA og Russland, forsterker troen på NATO og dermed lydighet til USA. Men hva skjer med norsk suverenitet om politikerne våre vedtar at amerikanerne får bygge baser på vår jord? «Det viktigste for Norge er at vi skal ha kontroll på all amerikansk aktivitet på norsk territorium», sa forsvarsminister Enoksen nylig. Et tillegg i avtalen avslører at han lyver. USA plikter angivelig å følge norsk regelverk, men anser ikke «denne forpliktelsen som gjeldende der det ikke er forenlig med amerikanske behov.»
Vi er forferdelig flinke til å forfølge russiske løgner og overse egne. Tenk at de omtaler NATO og Vesten som fiender. Hørt på maken. Og hva gjør vi? Når den amerikanske presidenten kaller Putin krigsforbryter, slakter og og morderisk diktator avskjærer han muligheten for diplomatiske løsninger. Nei her må rustes opp. Norske politikere er hjertens enige: Flere ressurser til forsvar og militær mobilisering, selv om våpen ikke hjelper det minste hverken mot matmangel, skogbrann eller flomskader. Et styrket sivilforsvar ville vært hensiktsmessig: Folk som er drillet til å takle ekstremvær og andre kriser. En sivil fredshær vi kunne sendt dit kriser oppstår. Størst mulig grad av selvberging er alltid klokt, men det gjør ikke samarbeid og samhandel mindre viktig, nei tvert om livsnødvendig.
Vi gis et inntrykk av at fordømmelsen av Russland er internasjonal. Men klodens mest folkerike land stiller seg ikke bak. Mange har opplevd amerikansk arroganse, aggresjon samt drepende sanksjoner. Den nettopp avdøde amerikanske politikeren Adeleine Albright «var alltid en kraft for godhet, nåde og anstendighet», skrøt Biden. Andre husker henne for de brutale sanksjonene mot Irak etter krigen i 1991, som ifølge FN tok livet av 500.000 barn. «Var det verdt prisen», ble hun spurt i 1996. Svaret var ja. Det er ikke bare russere som omskriver krigsforbrytelser.
Vi må ikke overse at EU og USA bare utgjør 10% av verdens befolkning. Å bygge et sterkere NATO betyr økt polarisering i en verden med felles problemer, ikke små, men enorme. Vi utgjør et mindretall, som forbruker mest og har høyest militærutgifter og forsterker krisene ved å skade egen og andres økonomier i blind sanksjonsrus. Vi må heller ikke glemme at militær aktivitet belaster et klima, som er ute å kjøre.
Kari Elisabet Svare
