oss 100 kroner!
Hele arkivet på seks år av showet mitt On Contact er fjernet av YouTube. Chris Hedges: On Being Disappeared.
Av Chris Hedges.
Hele arkivet til On Contact, det Emmy-nominerte showet jeg var vertskap for i seks år for RT America og RT International, er forsvunnet fra YouTube. Borte er intervjuet med Nathaniel Philbrick om boka hans om George Washington. Borte er diskusjonen med Kai Bird om hans biografi om J. Robert Oppenheimer. Borte er min utforskning sammen med professor Sam Slote fra Trinity College Dublin av James Joyces «Ulysses». Borte er showet med Benjamin Moser om hans biografi om Susan Sontag. Borte er showet med Stephen Kinzer på boken hans om John Foster Dulles og Allen Dulles. Borte er intervjuene med samfunnskritikerne Cornel West, Tariq Ali, Noam Chomsky, Gerald Horne, Wendy Brown, Paul Street, Gabriel Rockwell, Naomi Wolff og Slavoj Zizek. Borte er intervjuene med romanforfatterne Russell Banks og Salar Abdoh. Borte er intervjuet med Kevin Sharp, en tidligere føderal dommer, om saka til Leonard Peltier. Borte er intervjuene med økonomene David Harvey og Richard Wolff. Borte er intervjuene med veteranene og West Point-utdannede Danny Sjursen og Eric Edstrom om krigene våre i Midtøsten. Borte er diskusjonene med journalistene Glenn Greenwald og Matt Taibbi. Borte er stemmene til de som blir forfulgt og marginalisert, inkludert menneskerettighetsadvokaten Steven Donziger og den politiske fangen Mumia Abu Jamal. Ingen av programmene jeg gjorde om massefengsling, der jeg intervjuet de som ble løslatt fra fengslene våre, er lenger på YouTube. Borte er showene med tegneserieskaperne Joe Sacco og Dwayne Booth. Smeltet i tynn luft, og etterlot ikke så mye som det stoffet drømmer er lagd av. (Shakespeare, Stormen, akt 4, scene 1).
Jeg mottok ingen henvendelser eller varsel fra YouTube. Jeg forsvant. I totalitære systemer eksisterer du, så gjør du det ikke. Jeg antar at dette ble gjort i navnet til å sensurere russisk propaganda, selv om jeg har vanskelig for å se hvordan en detaljert diskusjon av «Ulysses» eller biografiene til Susan Sontag og J. Robert Oppenheimer hadde noen sammenheng i øynene til de mest stupide sensorene i Silicon Valley med Vladimir Putin. Det er faktisk ikke ett show som omhandlet Russland. Jeg var på RT fordi, som en vokal kritiker av amerikansk imperialisme, militarisme, korporasjonenes kontroll av de to regjerende partiene, og spesielt fordi jeg støtter bevegelsen Boycott, Divestment and Sanctions mot Israel, ble jeg svartelista. Jeg var på RT av samme grunn som dissidenten Vaclav Havel, som jeg kjente, var på Voice of America under det kommunistiske regimet i Tsjekkoslovakia. Det var det eller å ikke bli hørt. Havel hadde ikke mer kjærlighet til Washingtons politikk enn jeg har til Moskvas.
Er vi et mer informert og bedre samfunn på grunn av denne massesensuren? Er dette en verden vi ønsker å bo i der de som vet alt om oss og som vi ikke vet noe om, umiddelbart kan slette oss? Hvis dette skjer med meg, kan det skje deg, enhver kritiker hvor som helst som utfordrer den dominerende fortellinga. Og det er dit vi er på vei når de regjerende elitene nekter å ta ansvar for rettsløsheten og lidelsen til arbeiderklassen, og ikke går inn for sosial og politisk endring eller demping av rovdyrmakta og uanstendige rikdommen til våre oligarkiske herskere, men i stedet påtvinger jernkontroll over informasjon, som om det vil løse den økende sosiale uroen og store politiske og sosiale splittelsene.
De mest høyrøstede heiagjengene for denne sensuren er den liberale klassen. Redde som de er for de rasende mengdene av QAnon-konspirasjonsteoretikere, kristne fascister, væpnede militser og kultlignende Trump-tilhengere som vokste ut av forvrengningene av nyliberalisme, innstramminger, avindustrialisering og kollapsen av sosiale programmer, ber de de digitale monopolene om å få det hele til å forsvinne. De skylder på alle andre enn seg sjøl. Demokrater i Kongressen har holdt høringer med administrerende direktører for sosiale medieselskaper og presset dem til å gjøre mer for å sensurere innhold. Forvis troglodyttene. Da får vi sosialt samhold. Da vil livet gå tilbake til det normale. Falske nyheter. Skadereduksjonsmodell. Informasjonsforurensning. Informasjonsforstyrrelse. De har alle slags orwellske fraser for å rettferdiggjøre sensur. I mellomtida driver de med sin egen fantasi om at Russland var ansvarlig for valget av Donald Trump. Det er en forbløffende manglende evne til å være eksternt sjølreflekterende eller sjølkritisk, og det er illevarslende når vi beveger oss djupere og djupere inn i en tilstand av politisk og sosial dysfunksjon.
Hva var mine synder? Jeg solgte ikke, som min tidligere arbeidsgiver, The New York Times, deg løgnen om masseødeleggelsesvåpen i Irak, drev med konspirasjonsteorier om at Donald Trump var en russisk agent, la ut en 10-delt podcast kalt Kalifatet som var en hoax, eller fortalte deg at informasjonen på Hunter Bidens bærbare datamaskin var «desinformasjon». Jeg spådde ikke at Joe Biden var den neste FDR eller at Hillary Clinton kom til å vinne valget.
Denne sensuren handler om å støtte det, som IF Stone minnet oss om, regjeringer alltid gjør – løgn. Utfordre den offisielle løgnen, som jeg ofte gjorde, og du vil snart bli en ikke-person på digitale medier. Julian Assange og Edward Snowden avslørte sannheten om maktas kriminelle indre virke. Se hvor de er nå. Denne sensuren er ett skritt fjernet fra Josef Stalins airbrushing av ikke-personer som Leon Trotsky ut av offisielle fotografier. Det er en ødeleggelse av vårt kollektive minne. Det fjerner de øyeblikkene i media da vi forsøkte å undersøke vår virkelighet på måter den herskende klassen ikke satte pris på. Målet er å fremme historisk hukommelsestap. Hvis vi ikke vet hva som skjedde i fortiden, kan vi ikke forstå nåtiden.
«I det øyeblikket vi ikke lenger har en fri presse, kan alt skje,» advarte Hannah Arendt. «Det som gjør det mulig for et totalitært eller et annet diktatur å styre, er at folk ikke blir informert; hvordan kan du ha en mening hvis du ikke er informert? Hvis alle alltid lyver for deg, er konsekvensen ikke at du tror på løgnene, men heller at ingen lenger tror noe. Dette er fordi løgner i seg selv må endres, og en løgnaktig regjering må hele tiden omskrive sin egen historie. På mottakersida får du ikke bare én løgn – en løgn som du kan fortsette med resten av dagene – men du får et stort antall løgner, avhengig av hvordan den politiske vinden blåser. Og et folk som ikke lenger kan tro noe, kan ikke bestemme seg. Det er ikke bare fratatt sin evne til å handle, men også sin evne til å tenke og dømme. Og med et slikt folk kan du gjøre hva du vil.»
Jeg er ikke alene. YouTube fjerner eller demoniserer regelmessig kanaler, som skjedde med Progressive Soapbox, uten forvarsel, vanligvis ved å argumentere for at innholdet inneholdt videoer som brøt med YouTubes retningslinjer for fellesskapet. Status Coup, som filmet stormingen av Capitol 6. januar, ble suspendert fra YouTube for å «fremme de falske påstandene om valgsvindel». Videoinnholdet mitt besto forresten først og fremst av bokomslag, sitater fra bøker og forfatterbilder, men det forsvant likevel.
Deplattformeringen av stemmer som min, allerede blokkert av kommersielle medier og marginalisert med algoritmer, er kombinert med den skadelige kampanjen for å traktere folk tilbake i armene til «etablissements»-medier som CNN, The New York Times og The Washington Post. I USA, som Dorothy Parker en gang sa om Katharine Hepburns følelsesmessige rekkevidde som skuespiller, spenner enhver politisk diskusjon fra A til B. Gå utenfor disse linjene og du er en utstøtt.
Ukraina-krigen, som jeg fordømte som en «kriminell angrepskrig» da den begynte, er et glimrende eksempel. Ethvert forsøk på å sette det inn i historisk kontekst, for å antyde at sviket mot avtaler fra Vesten med Moskva, som jeg dekket som reporter i Øst-Europa under Sovjetunionens sammenbrudd, sammen med utvidelsen av NATO kan ha lokket Russland inn i konflikten, avvises. Plage. Kompleksitet. Tvetydighet. Historisk sammenheng. Sjølkritikk. Alle er forvist til glemsel.
Showet mitt, primært dedikert til forfattere og deres bøker, burde vært, hvis vi hadde et fungerende system for allmennkringkasting, på PBS eller NPR. Men allmennkringkasting er like mye fanger av korporasjonene og de velstående som kommersielle medier, faktisk kjører PBS og NPR reklamer i dekke av sponsorforbindelser. Det siste showet på allmennkringkasting som undersøkte makt var Moyers & Company. Da Bill Moyers gikk av lufta i 2015, tok ingen plassen hans.
For noen tiår siden kunne du høre uavhengige stemmer på allmennkringkasting, inkludert Martin Luther King, Malcolm X, Howard Zinn, Ralph Nader, Angela Davis, James Baldwin og Noam Chomsky. Ikke mer. For noen tiår siden var det en rekke alternative ukeblader og magasiner. For noen tiår siden hadde vi fortsatt en presse som, uansett hvor feil det var, ikke hadde usynliggjort hele deler av befolkningen, spesielt de fattige og samfunnskritikere. Det er kanskje talende at vår største undersøkende journalist, Sy Hersh, som avslørte massakren på 500 ubevæpnede vietnamesiske sivile av amerikanske soldater ved My Lai og torturen ved Abu Ghraib, har problemer med å publisere i USA. Jeg vil henvise deg til intervjuet jeg gjorde med Sy om den forfalne tilstanden til amerikanske medier, men det finnes ikke lenger på YouTube.
