oss 100 kroner!
Av Terje Alnes.
Aldri tidligere har massemedienes funksjon som produsenter av NATO-enighet vært tydeligere. Nå skal meningsrommet stenges.
Vi befinner oss i år null, ifølge de offisielle NATO-mediene. Ukraina-krigen endrer nemlig alt, skal vi tro disse. Derfor gjennomgår de vestlige demokratiene nå en fase av politisk opprensking. Denne krigen skal brukes for det den er verdt; til å flytte politiske fjell. De som utfordrer det offisielle USA/NATO-narrativet om Ukraina stemples som pro-russiske «nyttige idioter» og skal hindres i å nå ut til offentligheten.
Nå kreves ensretting og samling i «NATO-familien» (begrep brukt av journalist i NRK Dagsrevyen), de som ikke kjøper manuset fra USA og NATO skal stilles til veggs. Samtidig skremmes befolkningen til å godta enda mer militær opprustning og enda strengere sanksjoner mot fiendestater. Freden skal sikres ved å blåse forsvarsbudsjettene i NATO-landene ytterligere opp. Logikken må være at mangel på våpen er en årsak til krigen.
– It’s 2022 and people still believe the US is pouring weapons into a foreign country to protect freedom and democracy.
– Caitlin Johnstone, «The Us Chose This Conflict«
I Norge tar folk langt inne på den politiske venstresiden til orde for å revurdere sikkerhetspolitikken de har holdt fast på siden Norge entret NATO i 1949, og som inntil nå har representert en opposisjon til NATO-sosialdemokratiet. Da krigen igjen kom til Europa er det visst dette som er nytenking. Ikke farvel til våpnene, men farvel til nedrustning. Storstilt militær opprustning er medisinen som skrives ut til alle NATOs 30 medlemsland.
Anti-krigsstemmene kveles
Ukraina-krigen har skapt et politisk klima som må glede haukene i Washington. De som betales rundhåndet av våpenindustrien, og plasseres i politiske tenketanker eller sponses til en plass i Kongressen, setter dagsorden som aldri før. I nært samarbeide med massemediene fester det militær-industrielle kompleksets ideologiprodusenter nakkegrep på opinionen. Krigsbevegelsen bruker nå muligheten til å kvele motstemmene.
Det er ikke bare tilgangen til russiske medier som stenges for folk i Vesten. Nå tas det aktive grep for å fjerne vestlige anti-krigsstemmer fra den offentlige bevisstheten. Disse er allerede borte fra de tradisjonelle mediene, derfor skjer utrenskingen på de sosiale medieplattformene. Over natten fikk kritiske stemmer som Chris Hedges, Lee Camp og Abby Martin slettet hele programserier fra YouTube. Googles algoritmer endres stadig i disfavør av krigsmotstanderne.
Den politiske virkeligheten er blitt enøyd
De samme som anklager andre for å være pro-russiske er selv gjennomgående anti-russiske. Ingen som helst forståelse av motpartens synspunkter aksepteres. Den politiske virkeligheten er blitt enøyd. Derfor er det tøffe tider for de få norske akademikerne som før krigsutbruddet prøvde å nyansere de ensidige NATO-perspektivene. For disse gjelder visst ikke den akademiske friheten, nå kreves botsgang og retrett fra tidligere standpunkter.
Det er uhørt å hevde at Ukraina-krigen er et resultat av systematisk NATO-ekspansjon østover, og at vestlige politikere dermed bærer et ansvar. Det benektes at løfter ble gitt til Sovjetunionens ledere mot en slik ekspansjon, til tross for at det er lett å dokumentere at slike løfter ble gitt.
– NATO exists to deal with the problems created by its existence.
– Noam Chomsky
Da NATO i 2008 åpnet for at også Ukraina og Georgia på sikt kunne bli medlemmer, krysset de bevisst russernes toleransegrense. NATO aksepterer ikke tanken om nøytrale bufferstater, men sier at stater må kunne velge selv. Vesten er likevel ikke sikre på at befolkningen i disse statene på fritt grunnlag velger det «riktige» NATO/EU-standpunktet. Derfor er det brukt milliarder av dollar de siste tiårene på direkte påvirkning av befolkningen i Ukraina, på samme vis som dette er gjort over hele Øst-Europa. Vestlig «soft power» er brukt på en måte som vi selv aldri ville akseptert at andre stater hadde brukt mot vår egen befolkning.
Fra NATO-hold fremmes en type politisk idealisme, på bekostning av politisk realisme. Denne mangelen på politisk klokskap er en direkte årsak til krigsutbruddet. Men det får du ikke påpeke uten å bli klubbet ned.
Stoltenbergs atomvåpentrekk
Mange er trolig ikke klar over at Jens Stoltenberg i fjor høst åpnet for å flytte NATOs atomvåpen øst for Tyskland, enda nærmere Russland, noe som ville ha gjort varslingstiden ved et atomangrep/-uhell enda knappere. Dette trekket ble selvsagt lagt merke til i Russland. Dra parallellen til Cuba-krisen i 1962, da Sovjetunionen ville utplassere atomvåpen på Cuba, og du skjønner kraften i denne provokasjon. Verden var på randen av atomkrig i 1962, NATO og Stoltenberg er villige til å gamble med det samme i 2022.
Stoltenbergs uttalelse kom før den russiske styrkeoppbyggingen mot grensen til Ukraina skjedde. Men dette skal vi ikke kunne snakke om uten å bli beskyldt for å gå Putins ærend.
«Dette er jo ikke første gang det bryter ut krig et sted»
«Herregud, nå får jeg si noe som sikkert provoserer, men dette er jo ikke første gang det bryter ut krig et sted.» Et godt stykke ut i intervjuet jeg gjorde med fredsforsker Jan Oberg, da intervjueren var på sitt mest dystopiske, følte Oberg tydeligvis behov for å ta et steg tilbake.
De som snakker om Ukraina-krigen som en krig som endrer alt, gjør nemlig et selektivt utsnitt av historien. Dette er i USAs og NATOs interesse, for slik kan de bruke Ukraina-krigen som en restart. Nå skal vi alle tvinges inn i den politiske korttidsminneforeningen.
Det er som om den folkerettsstridige NATO-krigen mot Jugoslavia i 1999 er retusjert bort fra det kollektive minnet. NATO angrep da med over 1.000 fly og gjennomførte en 78 dager lang bombekampanje. 900 mål ble angrepet, 26.000 bomber, missiler og maskinkanongranater ble brukt. Klasebomber og prosjektiler av utarmet uran var en del av arsenalet.
Jugoslavene hevdet at opptil 5.700 sivile ble drept, NATO mente det var mindre enn 1.500. Til sammenlikning: I følge FN skal minst 816 sivile være drept i Ukraina siden krigen startet 24. februar. Disse tallene ble oppdatert 18. mars.
Les også: Ødeleggelsen av Jugoslavia, del 1 og del 2.
Hvis du ikke husker denne ulovlige angrepskrigen i NATO-regi, så er det ikke din feil. Det er nemlig ikke meningen at du skal huske dette, for den krigen var det vi som startet.
Politiske hersketeknikker
Å slenge ut ordet «whataboutism» er en retorisk hersketeknikk designet for å la debatten snevre inn til enkelthendelser. Slik skal vi nektes å se det store bildet. Denne hersketeknikken brukes flittig i disse dager. Stadige forsøk på verbal nedklubbing møter den som prøver å minne folk på USAs endeløse massedrapskriger og NATOs folkerettsstridige out-of-aerea kriger. Tilsynelatende er det politisk haram å sette dette opp mot Russlands ulovlige angrepskrig i Ukraina.
EU har etablert et eget byrå – EuvsDisinfo – for å kontre det de kaller russiske desinformasjonskampanjer, der Vestens hykleri rundt angrepskriger og folkerettsbrudd er en gjenganger. For EU, NATO, USA og affilierte massemedier er det et hovedpoeng å fremstille krigen i Ukraina som en unik, historisk hendelse, som krever «samling i NATO-familien» og øyeblikkelig overføring av et uendelig antall milliarder dollar til Vestens våpenfabrikker.
Den som evner å se bortenfor den politiske blodtåka skjønner at dette er en elendig politisk analyse.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Alnes.
