Skyggekrigen

0

Hammerverksaken del 4

Av Geir Sundet.

Når man skal vinne opinionen er pressa, den 4. statsmakt viktig

Skyggekrigen var opprinnelig tittelen på en artikkel i Stavanger Aftenblad 10 dager ut i Hammerverkkonflikten. Den handlet ikke om at Overvåkningspolitiet avlytta telefonsamtaler, registrert hvem vi snakka med eller hvor vi reiste – slik de faktisk gjorde – men hadde følgende essens: Vi vet selvfølgelig ikke hvorfor en utdannet sosionom tar seg jobb i industrien, men fordi han er kommunist må man være ganske naiv for å tro at han ikke gjør det i en nøye utarbeidet plan for å ødelegge bedriften og samfunnet vårt, og innføre et umenneskelig kommunistisk diktatur. Vi forstår at eierne ikke har lov til å si høyt at de sparker  oppvigleren av politiske årsaker, men må føre en skyggekrig. Vi ønsker dem lykke til og håper de lykkes – i demokratiets navn.

Hvordan fungerte media?

Vi hadde kun en TV kanal i Norge på søttitallet, NRK. Aviser var av papir.  Internett fantes ikke, og  mobiltelefoner var ukjent. Sjøl hadde jeg ikke fasttelefon der jeg bodde og telefonering foregikk fra telefonkiosker eller fra telegrafstasjonen.
De fleste dagsavisene var tilknytta politiske partier, og henvendte seg til forskjellige lesergrupper, stort sett fordelt etter hvilke klasser de tilhørte. I hovedsak var landet delt mellom arbeiderpartiaviser, «Arbeiderpressa», og «De borgerlige avisene»; høyreaviser, mer eller mindre liberale venstreaviser, noen kristelige aviser og «Bondeblad» fra Senterpartiet. Dagbladet var mer uavhengig og opposisjonell.
NKPs Friheten, AKPs Klassekampen, SF/SVs Orientering og seinere Ny Tid var ikke dagsaviser, men ukeaviser.

En hver aktivistgruppe med respekt for seg sjøl skaffa seg raskt en stensilmaskin hvor man kunne sveive opp A4 ark med egenprodusert tekst, som så blei delt ut på torget eller i fabrikkporten. Eller man skreiv leserinnlegg til partiavisene, som ofte blei refusert.

Lær av historia

I dag er det med enkle metoder mulig gjennom Nasjonalbibliotekets databaser å sjekke hva stadig flere aviser og tidsskrift har skrevet opp gjennom tida.

Hovedlinja i de fleste redaksjonene var å motarbeide de oppsagte, og sørge for at vi ikke fikk støtte.
NRK unnlot i hovedsak å nevne konflikten. Filmen Stå På! om konflikten nektet statskanalen å vise, på tross av at den blei vist på svensk TV.

Rogalands Avis

Arbeiderpressas lokalavis dekka aksjonen på en ypperlig måte den første uka og fortalte nøyaktig hva som skjedde. Deretter blei journalist Kjell A Johannessen bytta ut og fikk munnkurv, mens arbeiderpartiet henta fram erfaringene fra kampanja mot NKP. Partiets fiender skulle nedkjempes, og her blei bedriftsledelsen en god alliert. Man snudde ryggen til politiske oppsigelser og mente det skulle være forbudt for arbeidskamerater å aksjonere. Fikk de sparken var det kommunistenes skyld. Stol på ledelsen i Jern og metallarbeiderforbundet og ikke aksjoner! Man mante til ro i arbeiderklassen, og begynte samtidig en systematisk forfølgelse av de klubber, foreninger og tillitsvalgte som hadde støtta oss. Hovedkrafta i denne bevegelsen var faglige tillitsvalgte Arbeiderpartimedlemmer. Men uretten hadde sine omkostninger. Mange arbeidsfolk vendte seg mot partiet i bitterhet, og nestformann i Stavanger Samorg Kjell Steen offentliggjorde sin utmelding av Arbeiderpartiet.  Da Høyesterett til slutt snudde opp ned på Byretten og Lagmannsrettens avgjørelser og dømte Hammerverket for ulovlig oppsigelse – det hele Hammerverksaka i utgangspunktet hadde dreid seg om, og samtidig påla Hammerverket å betale erstatning og saksomkostninger, skreiv Rogalands avis på første og siste side at Streiken var tariffstridig – Hammerverket vant på alle viktige punkter. Nøyaktig samme vinkel som direktør Berner på Norsk Hammerverk sjøl brukte. Et forsøk på en ganske bøllete definisjonsmakt. Som også Lars Skytøen fulgte opp i sin selvbiografi Mens Jernet er varmt. «De tapte rettsaken, og forsto vel siden at de burde fulgt rådene fra forbundet, og ikke lyttet til politiske ulver». (s. 65)

Stavanger Aftenblad

De borgerlige avisene tok åpent parti for bedriftsledelsen, og noen forsvarte politiske oppsigelser så åpent som mulig med rein antikommunisme. Mens Rogalands avis var plump og brutal, var Stavanger Aftenblad mer listig, appellerte delvis til fordommer, delvis til intelligent liv.

Carl Henrik Grøndahl

Den som tok antikommunismen lengst var Carl Henrik Grøndahl. I artikkelen «Skyggekrigen» forsvarte han politiske oppsigelser gjennom antydningens nokså hardtslående kunst. Han gjorde konflikten til et spørsmål om man var for eller mot AKP og malte et helsvart bilde av kommunister.

Selv om jeg aldri hadde jobbet som sosionom, og blei oppsagt som hjelpearbeider, gjorde han meg til den anonyme «sosionomen», noe avisa fulgte opp med flere karikaturtegninger. Alderen min satt han litt opp, og timelønna på Hammerverket litt ned. Grøndahl hevda så at man må være ganske naiv hvis man tror at en ung kommunistisk sosionom begynner på Hammerverket fordi han liker å jobbe der. Han gjør det, antagelig etter en nøye uttenkt plan, for å ødelegge bedriften og det gode samarbeidet. Grøndahl fremstilte seg som forsvarer av de vestlige demokratier hvor meninger er tillatt og kan brytes i åpen debatt, i motsetning til i kommunistiske diktaturer, men at de demokratiske verdiene forhindret demokratiene å «ta igjen» overfor kommunister. Han beklaget at forsvaret ikke kunne trene på å slå ned slike indre fiender, (noe Trædalsaka nylig hadde avslørt at militærmakta gjorde). Og fordi politiske oppsigelser er forbudt, må man ha forståelse for at Hammerverket ikke kunne si opp «bråkmakeren» med den begrunnelsen, men måtte føre en skyggekrig. Vi håper imidlertid Hammerverkledelsen blir dyktige i sin Skyggekrig for å fjerne den unge kommunisten, som vil innføre proletariatets diktatur.

I sin tilsynelatende analytiske og objektive form, var artikkelen et klarsignal og en appell til å sette de grunnleggende demokratiske verdiene til side, sparke kommunister i hele Norge, gi AKP skylda for at de som protesterte mot oppsigelsene fikk sparken, og – i demokratiets navn – heie på dem som undergravde de demokratiske rettighetene og utførte oppsigelsene.

Vi inviterte Carl Henrik Grøndahl til et debattmøte, men der ville han ikke komme. Å møte oppsagte arbeidefolk ansikt til ansikt var mindre attraktivt enn å sitte inne i avishuset hvor redaksjonen kunne bestemme hvem som slapp til og hvilke vinkler som blei valgt. Hvor avisa kunne produsere vitsetegninger for et borgerlige publikum. Her blei folk som skreiv støtteinnlegg for våre rettigheter hengt ut, som forfatter Tor Obrestad og SVs Berge Furre, og folk kunne sitte hjemme i godstolene og humre over at det fantes folk som ikke ønsket seg karrierer i akademia.

Grøndahl fulgte opp med flere sterkt antikommunistiske artikler og blei seinere sjef for NRK P2. Jeg kan ikke se at han har fått St. Olavs orden, slik Preben Munthe og Stavangers politimester Oscar Wergeland Frank fikk, kun Den Norske Kirkes bibelpris. Men det er da noe.

Om Høyesterett skreiv Stavanger Aftenblad i all anstendighet at Berner «hevdet» at han vant. De forsto kanskje at man ikke skal dra strikken så langt at for mange gjennomskuer «agendaen». Erstatning til Sundet, men streiken var ulovlig, var deres overskrift. Avisa spurte også i et nokså provoserende intervju hva jeg mente, i «De» form. For første og eneste gang.

For partiapparatet i Arbeiderpartiet og folk som Grøndahl var ikke vi med kommunistiske sympatier mennesker, og det nyttet lite å appellere om å bli behandla som det. Vi måtte forsvare oss med styrke, politisk styrke. Når både borgerlige aviser og de sosialdemokratiske toppene kunne angripe så fundamentale demokratiske rettigheter som ytringsfrihet, rett til arbeid og streikerett, var det der forsvarslinja måtte settes.

Dagbladet,

med 48 treff på Hammerverk i avisdatabasen fra konflikten startet og ut 1977 slapp til forskjellige meninger og lagde innimellom egne oppslag med folk som støttet oss. Journalist Ragnar Kvam jr. var tilstede i Byretten. Han intervjuet kontorsjef Sjur Lohne i Arbeidstilsynet som sa det var «fantastisk at Vernearbeid gir oppsigelse». Avisa skreiv kritisk om NRK som ikke ville vise filmen Stå På! Det var i Dagbladet formann i Stortingets Justiskomite, Bjørn Unneberg fra SP oppfordra ledelsen på Hammerverket til å omgjøre sine oppsigelser og ta inn i igjen alle ni, i demokratiets navn. Selv om han samtidig distanserte seg kraftig ved å fremstilte meg ganske karikert og negativt var støtta han ga viktig. Den avspeilte også godt den giftige antikommunistiske stemninga. «Nå er jo ikke jeg kommunist, men…»*

Orientering

SFs blad Orientering støtta de aksjonerende over hele forsida i sitt første nummer, men blei så svært taus, og fulgte Arbeiderpartilinja med å «holde saka innafor fagbevegelsen», hvor sosialdemokratene stort sett hadde kontroll. Innad i SV, som formelt blei et parti 14 dager før Hammerverkkonflikten startet, var det uenighet mellom dem som både ville jobba aktivt i streikestøttekomiteene og fagforeningene, og dem som mente «man for en gang skyld måtte sette akp på plass»**. Formannen i Stavanger SV trakk seg i protest mot SVs linje, der de som mente dette var en sak «fagbevegelsen måtte ordne opp i» vant fram, og forhindret partiets medlemsmøte fra å gjøre støttevedtak som parti. ***

Det grunnleggende prinsipielle forsvaret av ytringsfrihet, streikerett og rett til arbeid – og de underliggende partipolitiske motsetningene, var – og er – svært viktige, ikke minst i våre dager med plattformnekt og et stadig snevrere rom for godtatte «lovlige» meninger.

For Klassekampen og sikkert mange i AKP var det letter å føre kamp for prinsipper enn det var for en del i SV, fordi det var «en av våre» som var sparka.

Klassekampen

dreiv en svært aktiv kampanjejournalistikk, med over dobbelt så mange Hammerverk-treff som dagsavisa Dagbladet. Den utvikla seg fra ukeavis til dagsavis i løpet av konflikten. Det første året var det kun et nummer av ukeavisa uten oppslag om Hammerverksaka, men det blei til gjengjeld lagt merke til innad i aksjonskomiteen. Slik norsk presse fungerte var behovet for Klassekampen som dagsavis desto større. Fra januar 1976 kom Klassekampen ut to ganger i uka, og 1. april 1977 gikk den over til daglige utgivelser. På et tidspunkt abonnerte alle ni. Avisa gjorde en uvurderlig jobb i opinionbygginga og blei brukt aktivt i støttearbeidet. Klassekampen støtta oss nær sagt med alle middel. Av og til litt over streken, ved blant annet å kalle klubbformann Qvanvik for et «svin». Etter Lagmannsretten fikk han jobb som funksjonær på Hammerverket, hvor de naturligvis ikke kunne bruke et svin. Sjøl fikk jeg dyp respekt for «min avis» Klassekampen etter innsatsen. 

Vi satte dagsorden

Men det fantes også tiltak som kunne bryte både arbeiderpressa og den borgerlige pressas avismonopol og definisjonsmakt. Et viktig gjennombrudd kom under rettsaken i Byretten i oktober 1975, hvor Streikestøttekomiteene, forsterka med blant annet Tor Obrestad, organiserte løpeseddelutdeling foran alle de bedriftsportene man hadde kapasitet til å rekke over, ved arbeidstids start hver dag så lenge rettsaka varte. En redaksjon møttes etter dagens rettsforhandling og skreiv en tekst om dagens hendelser, som så blei trykka opp på egen stensilmaskin, og distribuert til de forskjellig komiteene. En rekke studenter og folk i frie yrker blei moblisert og gjorde en stor jobb. Dette virka inn på avisene slik at de var nødt til i hovedsak å holde seg til fakta, ellers blei de avslørt for et stort publikum. Løpesedlene sirkulerte rundt på arbeidsplassene og prega pausepraten. Dette viste at man kan nå arbeiderklassen og fagforeningene både gjennom tillitsmannsapparatet – og gjennom porten.

Egne erfaringer

Skal man studere avisene i ettertid, må man også forstå hva avisene ikke skreiv, og hvorfor. En av turene mine gikk til Nordland. Etter møte i Streikestøttekomiteen om kvelden, overnatting hos en kamerat og møte i lunsjpausen på en jern og metallbedrift, var det avtalt intervju med Arbeiderpartiavisa i Bodø. Midt under intervjuet, som foregikk på et rom i redaksjonslokalet, banket det på døra og journalisten blei vinka ut. Han kommer tilbake etter noen minutter, rød i ansiktet og med flakkende blikk. Ehh, vi kan ikke fortsette. Noen har ringt Rogalands avis, og redaktør Viksveen har gitt beskjed om at du ikke må intervjues. Viksveen blei seinere sjefredaktør og administrerende direktør i NTB.

For vennlig portrett

En av de mest erfarne journalistene i avisa Fædrelandsvennen, som var den dominerende avisa på Sørlandet og stor i barndomsbyen min, ba om et intervju. Vi hadde en lang samtale, men tida gikk uten noen artikkel. Etter en tid fikk jeg et tankevekkende brev. For første gang på tjue år hadde vedkommende fått refusert en artikkel. Den måtte gjøres «mindre vennlig». Det nektet journalisten, og intervjuet kom aldri på trykk.

Sosialsjef fra Høyre

En av de mer morsomme, men veldig typiske episodene skjedde i 1985. Rogalands avis ville nå lage portrettintervju, og ei historie om hvordan det gikk med oss – 10 år etter.  Et rykte i Stavanger fortalte at jeg var blitt sosialsjef i Mandal, og medlem av høyre. Jeg fortalte at det ikke var helt korrekt, jeg kjørte langtransport og var fortsatt medlem i AKP(ml). Tonen blei mindre ivrig, og «du hører fra oss – hvis det blir aktuelt».
Historia som kom på trykk var dyktig gjort, den handla om streikeleder Inge Dreggevik, som etter lang arbeidsledighet var blitt vaktmester på Stavanger Museum. Symbolsk nok. Alle de andre var kommet seg i jobb etter hvert, men ikke et ord om hvor det var blitt av meg.

Året 1975. Historiebøkene skal skrives

Både NRK og TV2 har lagd serier om årstallene, og filmskaper Sølve Skagen blei i år 2000 bedt om å lage et manus om Hammerverkarbeiderne til året 1975. Manuset blei avvist. Siden vi som var i konflikt i hovedsak mente det samme i dag, var det ikke noen «utvikling», og saken var dermed uten interesse.

-o0o-

I virkelighetens skyggekrig blei arbeidere i konflikt overvåket av SIPO/POT

«Overvåkingssentralen» kunne rapportere at «Geir Sundet nå reiser over hele landet». «Ømtålig kilde» kunne rapportere at jeg skulle møte XXX på Streikestøttebevegelsen Informasjonskontor for å drøfte fellesuttalelse om Hammerverket og Jøtul…»


Et dokument skiller seg ut markant. Det er avlytting av en telefonsamtale mellom streikekontoret til Hammarverkarbeiderne i kjellerstua til Tore Abrahamsen, og en av de tre oppsagte arbeiderne på Tiger konfeksjon i Trondheim. Her refereres det blant annet til hvor mye penger som finnes i streikekassene.

Det er sagt mye til forsvar for hemmelig avlytting og overvåking i et demokratisk Norge i fredstid, det vanligste er at demokratiet må beskytte seg mot spioner og terrorister. Her var de interessert i to arbeidskonflikter, og noe av det mest sårbare i slike konflikter; hvor mye penger man har i kassa.

Arbeiderpartiets sekretær Ivar Leverås blei for øvrig mektig upopulær da han antydet at streikestøttekomiteen underslo penger. Formålet var klart. Givergleden skulle strupes. Folk skulle sultes til å gi opp. Det skjedde ikke.

Oppsummering

På søttitallet pågikk det ulovlig militærøvelser for å slå ned radikale arbeidere og studenter,  ulovlig overvåking, ulovlig rapportering til arbeidsgivere, politiske oppsigelser og svartelisting. Det fantes lojale journalister som forklarte at det hele var nødvendig, i demokratiets navn – og et statsbærende «Arbeider»parti som organiserte og promoterte det hele. 

Dette var i seg selv en viktig årsak til at mange av oss med større rettferdighetssans enn sans for karriere blei medlemmer i AKP(ml).

I 2022 foregår «naturligvis» ikke slike ting. I 2022 råtner Julian Assange i ei fengselscelle.


Kilder og kommentarer


* Oppslag i Klassekampen 9. april 1975. Kilden var en plastpose med internaviser fra Stavanger SV som var gjenglemt på en kafe.


** For ordens skyld: Orientering blei nedlagt ved utgangen av 1975. Ny Tid blei SVs nye ukeavis. Jeg hadde ikke hatt tilgang til Ny Tid eller NKPs Friheten da artikkelen blei skrevet, fordi de ikke er digitalisert.

Les også:

Konflikten ved Norsk Hammerverk 1975-77

En einbeint helt

Reis all kraft

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.