Mens vi venter på Russland ……

0

Av Ove Bengt Berg.

Påstanden om at Russland og Sovjet er i ferd med å angripe oss, har vært en norsk «sannhet» fra 1820. Invasjonen lar vente på seg. Men påstanden har bare vært ment som et argument i innenrikspolitisk kamp, særlig om økonomiske ressurser. Russland og Sovjet er to ganger angrepi, av både Napoleon og Hitler. Og innringes i dag. Norsk deltaking i et Nato-angrep mot Moskva er mer sannsynlig enn et russisk angrep på Norge.
I dag dyrkes fortsatt frykten for Russland i Norge — med et formål å underkaste Norge enda mer under USA. Om det ikke er grunn til å frykte russisk angrep på Norge, er det grunn for de vestlige imperialistmaktene til å bekymre seg for russiske internasjonale framganger både med politiske og militære midler. Særlig det økende samarbeidet med Kina og disses samarbeid med viktige asiatiske stater. Russland har satt foten ned for Vestens framstøt etter Sovjetunionens fall, og Mikhail Gorbatsjov støtter og er fornøyd med motstanden Nato nå har fått. 

Når kommer russerne?
I Radikal portal skreiv Joakim Møllersen i 2015, også gjengitt i Dagsavisen:

image
Juli 2015

Russofobien har nådd høyder en ikke har sett siden den kalde krigen. Om det ikke var klart før vet vi det nå, er det noe som er galt i verden kan fingeren pekes mot Moskva. Skal det skremmes har frykten i dag et ansikt – det til Vladimir Putin. Men jeg kan berolige alle og enhver: vår store nabo i øst kommer ikke til å starte en krig mot Norge.

Putin er ikke den nye Hitler, Russland er ikke i en hybridkrig mot Norge og vil ikke sende nazister for å drive terrorisme på norsk jord ei heller utføre attentater mot norsk ledelse eller sabotasje mot nøkkelinstallasjoner. Denne beskjeden går i hovedsak til norske redaktører og journalister, men også alle som har latt seg skremme.

Det er alltid dristig å komme med eksakte politiske spådommer, om de er aldri så sannsynlige. Akkurat som enhver biltur kan ende med døden, er det ikke en eksakt vitenskap at Russland aldri kan angripe Norge for å skade eller okkupere Norge. Men russerne har ikke kommet siden de blei varsla første gangen i 1820, og de blei ikke en gang værende i 1945. At et Sovjet-regime foran undergangen skulle angripe Norge som særlig AKP hevda på 1980-tallet, var neppe sannsynlig da heller.

I Norge før andre verdenskrig fungerte russerfrykten, som da var representert ved den kommunistiske Sovjet-staten, å konsentrere det norske forsvaret mot et sovjetisk angrep i Finnmark. Samtidig med en skjønnmaling av Nazi-Tyskland ideologisk og Hitlers imperialistiske ambisjoner. Det var et svært svekka forsvar i Sør-Norge, militært og ideologisk, som møtte det tyske angrepet i april 1940. Mange ledende norske offiserer så på det nazistiske angrepet som en frigjøring.

Det har rett nok vært sovjetisk invasjon i Norge, i Finnmark. For å kaste ut de tyske okkupantene. Etter krigen var det ikke militært mulig å kaste Sovjet ut av Finnmark, om Sovjet ønska å bli der. Men det ville ikke Sovjet under Stalins ledelse. Sovjet hadde ikke interesse i 1945 som Russland tidligere i historia heller ikke har hatt interesse av å okkupere Norge helt eller delvis.

I dag er russerfrykten viktig som en innenrikspolitisk kamp om økonomiske midler og sterkere underordning av USA. Som å gi USA faste arealer i Norge der norske myndigheter ikke har noe de skulle ha sagt. Det merker selvfølgelig Russland og andre stater seg. Det er ikke gunstig for norske interesser at vi blir som en stat i USA samtidig som vi velger å være mer underlagt i EU-kommisjonen enn noe EU-land. Vi pådrar oss oppmerksomhet som et oppmarsjområde for USA.

VG og Dagens Næringsliv i front for dagens russerfrykt
VG har flere ganger i uka redaksjonelle kommentarer som støtter opp om russerfrykten.

Spionfoto Cuba
Et USA-spionfoto

I årets siste utgave av Dagens Næringsliv skriver politisk redaktør Frithjof Jacobsen : «At enkelte norske debattanter ser ut til å vise en helt egen forståelse for det russiske oppspinnet om at Nato representerer en trussel, eller at Russland skal ha krav på en «interessesfære» der Putin skal bestemme  over sine naboer, er mest trist». Klarere kan det vel ikke sies at det er helt ok at Cuba får utplassert atomvåpen, og at hele Cuba-krisen i 1962 var et resultat av uakseptabel USA-imperialisme. En litt uvant argumentasjon fra USAs støttespillere.

Da Russland og Putin satte foten ned
Cecilie Hellestveit skriver i årets siste nummer av Dag og Tid en artikkel med overskrift «Hardt mot hardt. Noreg er på veg inn i spagatens tiår». Der hevder hun:  «Alt i 2008, då Russland rydda veg i Georgia, markerte Putin at Kosovo-operasjonen til amerikanerne i 1999 hadde vore over streken.» Russland fortsatte videre med å beholde kontrollen over Krim og dermed hele Russlands marine. Russland samarbeida med Tyrkia og Iran  og vant Syria-krigen og «sikra seg ein sjefposisjon i Midtausten. Russland er no garantist mot full brann rundt  både Tyrkia og Israel.»

Mikhail Gorbatsjov
NTB gjengir 24.12.21 et intervju det russiske nyhetsbyrådet RIA Novosti hadde med Mikhail Gorbatsjov. Sovjets siste leder sier i det intervjuet:

– De [Vesten, merknad politikus] ble arrogante og selvsikre, de proklamerte seier i den kalde krigen, sier den 90 år gamle tidligere sovjetlederen.

– Men «vinnerne» bestemte seg for å bygge et nytt imperium. Derfra kom ideen om Nato-utvidelse, sier han.
President Vladimir Putin krever nå garantier for at Nato stanser ekspansjonen i Øst-Europa, og i neste måned er det ventet at Russland og USA setter seg til forhandlingsbordet.
Gorbatsjov håper Putin vinner fram med sitt krav.
– Jeg håper at det blir resultatet, sier han.

Det kan også være grunn til å trekke inn nettopp avdøde Kåre Willoch. Han mente det var helt urimelig å forvente at Russland skulle gi fra seg hele sin marine til Ukraina. At det derfor var helt rimelig at Russland beholdt Krim og at Nato ga opp kravet på Krim. Sanksjonene mot Russland må trappes ned, mente Willoch.

Russland har styrka seg mens USA svekkes
Cecilie Hellestveit skriver i Dag og Tid-innlegget:

«Putin nyttar den styrkte posisjonen som Russland mødesamt har bygd opp sidan 2008, til å setje raude strekar rundt moder Russland. Det er hardt mot hardt no.»

Hun skriver og:

«Alt for tre år sidan signaliserte den nye amerikanske forsvarsstrategien at jihadistar måtte nedprioriterast. Lat terrorkrigane gå sin gang! No gjeld det å halde Kina og Russland (og Iran) i sjakk – teknologisk, økonomisk og militært.
Tre år seinare har eit revisjonistisk og stadig meir sjølvsikkert Russland bestemt seg for å stenge Nato ute frå Ukraina, koste kva det koste vil. Kinas appetitt på Taiwan vert stadig tydelegare, og militæropprustinga i Sør-Kina-havet aukar raskt.»

Russland styrker seg, samarbeider med Kina
Det hevdes av noen at Russlands BNP ikke har så god økonomi som deres militære slagkraft skulle tilsi. Men de er nok til å drive USA politisk på defensiven. Når USA nedprioriterer kampen mpt terror nå, hevder Hellestveit at «I kampen mot terror er det Kina og Russland som no må fylle tomrommet USA etterlét seg i hjartet av Sentral-Asia.» Hellestveit viser til at den uklare situasjonen på 1990-tallet rundt Afghanistan førte til at Russland og Kina etablerte Shanghai Cooperation Organisation (SCO). I 2001 blei Usbekistan med, og da India og Pakistan blei med i 2017, og Iran i september i år, «vart SCO den største regionale organisasjonen i verda.» Hun skriver videre at i regi av SCO har Kina og Russland i 2015 hatt felles marineøvelser i Middelhavet utafor kysten av Tyrkia. Russland og Kina har også i 2019 hatt felles øvinger utafor Kaliningrad, og russiske styrker har deltatt i krigsøvinger på kinesisk jord.

Norge: Underkaster seg enda mer USA, i humanismens navn som også krigene
Alle norske utenrikspolitiske tiltak er retta opp til mer underlegging både av EU-kommisjonens økonomiske politikk, og USAs globale interesser. Det finnes ikke fnugg igjen av etterkrigspolitikken om ikke å provosere Sovjet. Nå flyttes troppene fram mot grensa til Russland. Før hadde Norge en sjølstendig politikk med å anerkjenne nye stater. Nå bare i samsvar med USAs interesser. I 1949 anerkjente Norge den nye Folkerepublikken Kina fordi Norga da anerkjente ethvert regime som hadde kontroll over statens areal. USA anerkjente ikke Kina, verdens største stat, før i 1972.

Hellestveit skriver i den nevnte artikkelen:

I Noreg lengtar vi tilbake til Barack Obamas fyrste periode. Dei oratoriske nådegåvene til Obama gjorde det såre enkelt for Ola og Kari å vere for alt som er godt, og mot alt som er vondt. Då kunne Noreg utan blygsel vise verda kor vi stod – last og brast med ein farga amerikansk president, for demokrati og menneskerettar, mot atomvåpen, for å avslutte ørkenkrigar og skape fred på vår jord. Det var tider.

Russerfrykten, og den Trump-inspirerte Kina-frykten: Et ledd i rivaliseringa i verden
Russerfrykten er en ønsket og dermed nødvendig frykt for helt andre politiske og økonomiske tiltak. Sjøl med full kontroll over Moskva vil det skapes andre «frykter» for økonomiske og politiske formål. Samtidig uttrykker russerfrykten noe reelt: den internasjonale økonomiske rivaliseringa representert gjennom stater, skjerpes. Et stadig mer svekka USA, og vestlige stater, mot et framgangsrikt Kina med Russland som støtte. Rivaliseringa utvikler seg, men lite tyder på en plutselig eksplosjon. Det begynner nok med flere småkriger.

Og at USA og Europa sterkere må merke følgene av at deres industri- og dataproduksjonen er flytta til Kina. De mange sosionomene og litteraturviterne vi har satsa på i stedet for industriarbeidere, er ikke noe kraftfullt våpen i den imperialistiske rivaliseringa.

Denne artikkelen ble først publisert på Politikus

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.