oss 150 kroner!
– eller krisepsykiatri på Padborg
Den feite humla henger i lufta rundt tuten på den tomme Cola-flaska. Tilsynelatende helt ubesværet surrer den rundt flaskehalsen og suger den rein for sukkerrester og anna snacks.
Klassekampen 16. oktober 1999
Klokka er halv tolv en blank mandags formiddag. Akkurat nå er det stille rundt bordet, vi er bare seks mann. Tre av oss har vært her fra morgenen, bare avbrutt av toalettbesøk og en tur opp til vraket. Jeg stod opp kvart over fem. De to andre bråvåknet en halv time tidligere. De siste tre er snart ferdig med times pausen sin og skal videre.
Jeg har fulgt den gule og svarte humlekroppen med øynene i flere minutter der den svinger seg mellom sju tomflasker og søtten kaffekopper på ei grå respatexbordplate. Noen kopper står oppi hverandre, andre er halvfulle av kald, forlatt kaffe.
Vi sitter rundt det lange vindusbordet til høyre for inngangsdøra på cafe Vognhjulet, de norske sjåførenes stamplass på transportsenteret Padborg på grensa mellom Danmark og Tyskland.
Humla ser ikke ut til å ha noe mønster eller plan med det den gjør, men etter hvert har den besøkt alle flaskene. Av og til forsvinner den, så er den tilbake igjen, de samme flaskene blir undersøkt på ny og på ny. Utenfra ser det ut som en planløs luftdans.
En ny sjåfør som jeg ikke kjenner kommer bort til bordet og hilser inn i flokken. Han klemmer en full kaffekopp inn mellom to brukte tallerkener med egg og baconrester.
– Hvem er det som har vært uheldig oppi veien her? sier han og nikker med hodet bakover, nordover. Jeg så det var en norsk bil som lå ute på jordet. Det er syvende eller åttende gang nøyaktig dette spørsmålet blir stilt denne formiddagen.
En av de som snart skal videre peker diskre på Karl. Den nye setter et par nysgjerrige øyne på han, og på ny kommer historia med litt nye vinkler og enkelte små variasjoner mens jeg følger humlas videre ferd med øynene.
Karl forteller at han kom til seg sjøl ute på jordet sittende på kassettspilleren. Som fremdeles var fastmontert i panelet over frontvinduet. At han hadde beina på rattet, og at det ligna mer på ei kringlestang enn på et hjul. – Jeg våkna av en hest som stakk hode inn i bilen, sier han og flirer litt forlegen.
– Var du aleine? sier den ny ankommende og ser enda mer nysgjerrig på faren til Karl.
– Vi var to mann, sier denne. Jeg sov i køya og blei slengt ut av frontvinduet da hytta slapp i festene, tippa forover og gikk i bakken. Hadde bilen fortsatt litt lenger fram hadde jeg kommet under hytta, og da hadde vi nok ikke sittet her nå.
– Og begge er uskadd? Dere har hatt flaks!
– Flaks ja, du må ikke snakke. Jeg kutta meg litt i rompa, ei bitte lita flenge, det er det hele. Tror jeg må ha fått den da jeg blei slengt ut av vinduet. Det er helt utrolig. Det var nok ikke vår tur denne ganga, sier faren og rister på hodet.
Jeg ser opp fra humla et øyeblikk og ser at vi alle helt umerkelig har rykka litt nærmere bordet når følelsene begynner å komme fram igjen.
– Jeg har ikke fått noen skader, sier Karl, men jeg kjenner meg ganske mørbanka og begynner faktisk å bli lemster. Det er nesten som jeg har løpt en lang tur eller noe. Men æ lurte litt da den hesten stakk haue inn vinduet. Han smiler, litt kvikkere nå.
– Og de to andre som kjørte i følge med oss var redd at hestene skulle løpe opp på motorveien i det hølet vi hadde laga i gjerdet, så de stod der å skyssa vekk hestene til lensmannen kom.
– Når tid skjedde det? Den nyankommende som jeg ikke kjenner tenner en røyk.
– Kvart på fem i dag morges.
– Og bilen er totalvrak?
– Lasset og tralla har klart seg utrolig godt, men trekkeren er totalvrak. Men det er en dau ting, den kan vi kjøpe på ny, det betyr ingenting, det som betyr noe er at vi er uskadd.
Alle nikker umerkelig.
– Jeg husker da jeg gikk ut like nord for Tingstadtunnellen i seksogåtti… Den nyankommende har si egen historie som presser på, og vi lytter…
Humla er i ferd med å forsyne seg i kaffeslantene nå. Jeg ser den svære kroppen og de ørsmå vingene som flagrer opp og ned i et rasende tempo.
Når vanlige borgere blir utsatt for ulykker kommer det ofte tilbud om krisepsykiatrisk hjelp til de involverte og deres familie.
– Få ut følesene. Snakk om ulykka, sier psykiateren. Jo raskere jo bedre.
Men ofte sitter lastebilsjåføren igjen på ulykkesstedet aleine, eller sammen med sjåføren fra Viking, eller stenges ute, fratatt lappen, sendt hjem. Den heldige får reise videre til nærmeste kafé.
Jeg ser på den lille humlekroppen igjen. Et eller annet sted har jeg lest at humla egentlig ikke skal kunne fly. Vitenskapen har nemlig beregna at overflaten på vingene er for små i forhold til kroppsvekta.
Grunnen til at humla likevel flyr er at den ikke kan lese, og derfor ikke er klar over dette.
Grunnen til at så mange trailersjåfører kommer fra ulykker uten større mén enn de man tross alt sliter med er kanskje at likheten med humla er større enn vi veit?
