oss 100 kroner!
Det importerte prissjokket på norsk vannkraft truer den industrielle ryggraden i norsk økonomi. Hvorfor snakker nesten ingen politikere om dét? Hva skal vi leve av etter olja? Konsulentvirksomhet?
Dette skriver Magnus E. Marsdal leder i Manifest Tankesmie i et innlegg i Nettavisen.
Norges lærdommer fra industrialiseringen er glemt
Marsdal skriver at Norges erfaringer fra industrialiseringa er glemt. Det er også det Ove Bengt Berg er inne på i artikkelen Strømprisene: Norge har solgt seg som en koloni.
Marsdal skriver:
Anført av Norsk Hydro og Yara sysselsetter de mange hjørnesteinsbedriftene i prosessindustrien om lag 50.000 årsverk. Legger du til leverandørene, kan du telle omtrent tre ekstra jobber for hver arbeidsplass.
Denne industrigiganten kunne vært kvalt i sin tidlige barndom. Rundt 1930 presenterte norske kraftprodusenter og tyske interesser et forslag om å knytte norsk kraft direkte til det europeiske markedet. Pressen døpte planen «Norge som Mellem-Europas kraftverk».
Da slo Hydro-direktøren neven i bordet. Å bruke den unike energiressursen til å bygge egen industri ville gi 22 ganger så mye sysselsetting, ifølge Norsk Hydro. Den tyske planen ble lagt i skuffen.
Det lønner seg å bruke krafta til å bygge industri i Norge
VG-kommentator Astrid Meland skrev i 2018 at det er «lurt av Norge å bygge kabler til EU om prisforskjellene på strøm er store nok». Da kan vi selge kraft i utlandet «til høyest mulig pris». Det er en fordreining av virkeligheten. Virkeligheten er at norske husstander og bedrifter nå tvinges til å kjøpe norsk vannkraft til høyest mulig EU-pris. Og Meland blåste av konsekvensene:
«… om industrien likevel ikke kan betale det norsk kraft er verdt, så er heller ikke industrien lønnsom for Norge. Det er derimot lurt av Norge å bygge kabler til EU om prisforskjellene på strøm er store nok til at Norge som nasjon tjener på å bygge dem.»
Slik er det ikke, skriver Marsdal:
«Elkem produserer både kraft og industrivarer. Dermed kan selskapet vise forskjellen på hva som skjer når man selger strøm for en milliard kroner (på daværende pris) ut av landet, og når man investerer samme mengde kraft i norsk industri.
Ved industriell utnyttelse, genererte denne krafta åtte milliarder kroner i omsetning, med 1530 arbeidsplasser hos Elkem og ringvirkninger i milliardklassen. Solgt som råvare, ga den en milliard i inntekter og knapt en arbeidsplass i Norge.»
«Mental avindustrialisering»
Det har skjedd en «mental avindustrialisering» av den norske makteliten, sier LO-tillitsvalgt Atle Tranøy i boka «Parterapi for oljefolk og klimaaktivister».
Norge har svidd av hundretalls milliarder på å fremme elbil-revolusjonen, uten industriell strategi. Arbeidsplassene havner utenlands. Enova bruker hundretalls millioner av skattebetalernes kroner på støtte til elektriske ferjer på norske fjorder. Oppdragene går til skipsverft i India og Tyrkia.
Vi strømkunder har betalt titalls milliarder i subsidier til landvind som bygges med turbiner, rotorer og master importert fra utenlandsk industri. Norsk natur bygges ned av massive vindkraftanlegg eid av utenlandsk kapital, ofte med adresse i skatteparadis.
Kommentar
Marsdal har naturligvis helt rett. Den norske eliten har ikke bare glemt historien. Den opptrer akkurat like ynkelig som de politikerne som for hundre år siden ville selge norske naturressurser til spottpriser. Den gangen vant industristrategene og arbeiderbevegelsen kampen for nasjonal råderett over ressursene.
I Oslo-salongene i dag er «nasjonal råderett» et forbudt begrep, også blant betydelige deler av det urbane småborgerskapet. De aner dessuten ingenting om hvordan virkelige verdier skapes.
Støre, Solberg og Barth Eide har ikke bare glemt historien. De ønsker å begrave den. De opptrer som om de var betalte agenter for utenlandske kapitalinteresser. Betalinga får de gjerne i form av prestisjetunge og vel avlønte og skattefrie jobber i internasjonale organer, slik som Børge Brende og Barth Eide i World Economic Forum og Erna Solberg i FN.
