Økonomiens utviklingsbane i USA

0

Av Tollef Hovig.

Kapitalismen og økonomien i høyinntektslandene følger i hovedsak den samme utviklingsbanen, selv om det kan være forskyvninger i tid for hvor i banen det enkelte land befinner seg. USA ligger på mange områder relativt langt framme i utviklingsbanen, og utgjør en stor del av høyinntektslandenes volum.  Det kan derfor være nyttig å bruke USA som eksempel, dersom man vil si noe om den sannsynlige utviklingsbanen av økonomien framover.

Langsiktig, underliggende utvikling

Fram til 1970-tallet finansierte kapitalen seg selv, gjennom fortjenesten som ble skapt i produksjonslivet. Denne modellen måtte oppgis på 1970-tallet, og fra 1980-tallet ble kapitalen finansiert gjennom et stadig økende låneopptak/gjeldsberg. Dette ble administrert gjennom de private bankene, som fikk fullmakt til å gi lån til bedrifter og prosjekter som så ut til å kunne ha fortjenestemuligheter. Man fikk en modell hvor finanskapitalen regulerte tilgangen av kapital til produksjonskapitalen, og det som var bestemmende for denne reguleringen var produksjonskapitalens fortjenestemuligheter. Dette medførte stadig mer lånekapital fra finanskapitalen, noe som igjen resulterte i en fallende rente. Når styringsrenta landet rundt null, tok denne modellen slutt. Det skjedde i USA rundt finanskrisa i 2010. Denne modellen ble da erstattet av en modell hvor sentralbanken i ulike former overtok finansieringen av kapitalen fra de private bankene. Denne finansieringa fra den amerikanske sentralbanken (FED) gikk først (fra 2010 fram til den nåværende økonomiske krisa) via det etablerte systemet gjennom de private bankene. Fordi fortjenestenivået i produksjonsbedriftene begynte å bli alvorlig lavt, bygde det seg tross denne støtta opp til økonomisk krise. Denne kom forkledd som pandemikrise. Denne økonomiske krisa i forkledning ga FED muligheten til å finansiere produksjonskapitalen direkte, og i en helt annen og større målestokk enn tidligere, uten å gå igjennom finanskapitalen.

Denne finansieringen av kapitalen med midler «utenfra», med penger den ikke selv har skapt gjennom sin egen fortjeneste, fører til stadig lavere fortjenestemargin. En forsterkning av en utvikling som allerede var til stede. Tidligere dagers kapitalisme, (fra 1880) kom opp med mange og raske forbedringer av produktiviteten (industrialisering) som skapte fortjeneste. På 1960-tallet var hastigheten og volumet i disse forbedringene i ferd med å avta, noe som medførte utviklingen mot lavere fortjenestemarginer. Det skapte behovet for «ekstern finansiering» av kapitalen. Men det som skjer gjennom tilføringen av mer penger enn det kapitalen selv kan skape, er at den nye «tilleggskapitalen» må investeres i prosjekter med dårligere fortjenestemargin enn det den originale kapitalen opererer med. Først gir denne «eksterne kapitalmengden» økt volum og dermed økt fortjeneste, men når dette foregår over år, blir resultatet forsterket fallende fortjenestemargin. Mer enn det som skapes av stadig langsommere forbedring av produksjonen. Jeg kan bruke en graf fra Michael Roberts blog som en illustrasjon på bevegelsen:

Færre investeringsmuligheter som gir fortjeneste

Denne utviklingen med fallende fortjenestemarginer ser man igjen på mange områder. Tidligere ble opptjent kapital raskt investert i ny og utvidet/forbedret produksjon, med mål om stadig økt fortjeneste. Til tross for at denne økte «eksterne finansieringen» ga et økende produksjonsvolum, falt allikevel fortjenestemarginen. Så på slutten av 90-tallet begynte selskapene å investere i egne aksjer for å drive opp aksjeverdien på egne aksjer. Egne aksjer ble den beste investeringen mange bedrifterkunne få til. Under vises en graf som illustrasjon på hvordan såkalte «buybacks» har utviklet seg i USA.

Jeg har tidligere kalt fasen med finansiering gjennom finanskapitalen/private banker for Kapitalismens voksenalder, og fasen med sentralbankfinansiering for Kapitalismens alderdom. Det er en inndeling jeg fortsatt synes gir en god beskrivelse av utviklingsbanen. Så hva vil kapitalismens alderdom bringe oss?

Sentralbank-støtte av kapitalen

Den vesentlige forskjellen på den tidligere finansieringsmodellen av kapitalen, og sentralbankmodellen som nå har startet for alvor, er at den tidligere modellen gikk gjennom finanskapitalen til en produksjonskapital som hadde et større eller mindre potensielt overskudd. Sentralbankmodellen har som utgangspunkt at store deler av produksjonskapitalen går med underskudd. Sentralbankmodellen tilsier at sentralbanken støtter en produksjonskapital preget av underskudd, direkte. Det kan skje som i Norge gjennom bidrag til det grønne skiftet, f.eks., til karbonfangst, subsidiering av vindkraft, støtte til elbiler. Det kan som i USA skje på «gamlemåten» gjennom opprusting av forfallen infrastruktur, gjennom vannprosjekter eller på andre måter. Støtten går ut på at det offentlige på ulike måter finansierer mer eller mindre nødvendige offentlige behov, slik at produksjonskapitalen sikres omsetning. Som vi ser av grafen under som viser balansen til FED har det vært en eksplosiv økning av FEDs balanse etter at pandemien gjorde denne støtten politisk mulig.

Et problem som kommer til å prege utviklingen i «kapitalismens alderdom», er at gjeldsberget, for alle typer kapital, ligger på et svært høyt nivå. Under ser vi at gjeldsnivået for produksjonskapitalen allerede ligger 160% over et års BNP. Dette gjeldsberget vil prege hvilke muligheter man har i den fasen vi går inn i.

Hvilken utvikling kan forventes?

Den sannsynlige utviklingsbanen vil etter min mening sees som en pendelbevegelse mellom produksjons- og finanskapitalen, mellom utvidelse og sammentrekning av produksjonsvolum og kapital, men med stadig mindre spillerom for pendelbevegelsen. Bevegelsen med utvidelse av produksjonen og kapitalen er den vi ser nå. Sentralbanken pumper inn midler til produksjonskapitalen. Store deler av den har slitt med en uutholdelig lav fortjenestemargin. De benytter derfor raskt muligheten, som økt etterspørsel og kluss i forsyningslinjene som pandemien har skapt, til å øke prisene sine. Dette medfører for finanskapitalen at den relativt sett blir mindre verdt. Varene blir dyrere, og da får man færre varer for pengene. Hvis arbeiderne i tillegg klarer å henge med slik at de får lønnsøkninger på grunn av økte priser, får vi ikke bare prisøkning, men inflasjon (både lønns- og prisøkning) og finanskapitalen må ta smellen for begge. Det vil den tradisjonelt sett ikke finne seg i, og svaret den vil kreve er renteøkninger, slik at også finanskapitalen blir mere verdt. Problemet med slike renteøkninger i den fasen vi går inn i, er som vi har sett, at gjeldsberget allerede er formidabelt. Renteøkninger vil føre til to kjempeproblemer.

Det første er at store deler av produksjonskapitalen og formueskapitalen vil få betalingsproblemer. De er allerede belånt til pipa, og en renteøkning vil føre til at de ikke kan betale tilbake lånene sine. Lånene må da enten nedskrives eller det blir konkurser. Begge deler fører til at finanskapitalen taper penger. Det andre problemet er at det vil bli dyrere å ta lån. Mange bedrifter i USA har lånt penger til å betale aksjonærenes utbytte. Situasjonen med økende rente og økende betalingsproblemer vil medføre at bedriftenes behov for cash vil stige. De må betale mer (kanskje for mye) i renter, lønningene vil kanskje øke og bankene vil bli mer restriktive med å gi lån. Det vil medføre at kapitalen må se seg om etter andre måter å skaffe kontanter på. Salg av aksjer, eller utvidelse av aksjekapitalen vil være det nærmeste for svært mange. Det vil føre til en situasjon som er motsatt av det vi er vant til på aksjemarkedet. I stedet for at det tilføres kapital gjennom «buybacks» og på andre måter, vil aksjemarkedet bli preget av fallende kapitalmengde. Det vil naturlig nok medføre lavere aksjekurser. Om det skjer trappevis gjennom krakk, eller gradvis gjenstår å se. Når reaksjonen på den økte renta inntreffer og finanskapitalen begynner å tape penger vil igjen ny støtte fra sentralbanken og rentenedsettelse ned mot null igjen komme på dagsorden. Slik vil pendelbevegelsen arte seg.

På den ene siden sentralbank-støtte og økende priser, på den andre siden renteøkning og kapitalnedskrivninger/konkurser. Så får vi en ny tilsvarende pendelbevegelse. Det som vil føre til at pendelbevegelsen stadig snevres inn, er den underliggende bevegelsen som jeg har beskrevet innledningsvis. Tilførselen av «ekstern kapital» (i denne fasen sentralbankpenger) medfører en underliggende fallende fortjenestemargin, noe som fører til at det blir mindre og mindre rom for periodene med renteøkning uten at konkursene melder seg. Slik vil etter min mening kapitalismens sannsynlige utviklingsbane være.

Hvor fort vil denne utviklingen gå?

Slike spørsmål er ikke mulig å besvare i detalj, men vi kan se om summene involvert kan gi oss en indikasjon. I perioden med privatbankfinansiering (1980–2010) økte gjeldsberget med rundt 5% mer enn BNP veksten (1,5-2%) hvert år. USAs BNP var i grove tall i overkant av 20 billioner dollar i 2019. Den årlige tilførselen utgjorde dermed i 2020 tall ca. 1 billion dollar mer enn økningen i BNP. Koronastøtten har utgjort ca. 30% av et års BNP, i underkant av 7 billioner dollar. Dersom vi sier at 2% har gått tapt i BNP på grunn av pandemien og ikke bare blitt utsatt, vil et slikt anslag tilsi at 5% av USAs BNP (tilsvarende 5 års økning av gjeldsberget etter gammel modell) har blitt tilført på 1–2år. Dette har medført at vi har kommet inn i pendelbevegelsen mellom utvidelse og sammentrekning.

Pendelbevegelsen i praksis

Den voldsomme sentralbankstøtten har medført at produksjonskapitalen har kunnet sette opp prisene sine med mellom 6 og 7%, som vist under:

Jeg ser det som en prisøkning fra produksjonskapitalen før lønningene har økt tilnærmet i samme grad, etter det kan vi snakke om inflasjon. Produksjonskapitalens prisøkning har medfør en stopp i sentralbankstøtten. Det neste i pendelbevegelsen blir heving av styringsrenten.  Fra sentralbank-hold både i USA og Norge ser man for seg en renteøkning fra dagens, nær null til 1,75-2% i slutten av 2024. En tidshorisont som stemmer ganske godt med at pandemistøtten i løpet av et par år, tilsvarte 5 år med økning av gjeldsberget i den gamle modellen. Man kan anta at deler av produksjonskapitalen vil få problemer renten når dette nivået i slutten av 2024, selv om den en stund framover vil ta inn bedre fortjenester på grunn av prisøkningen. En rentehevning vil raskt overføre denne fortjenesten til finanskapitalen. Det er rimelig å anta at deler av produksjonskapitalen vil oppleve problemer i begynnelsen av 2024, og at de vil være tiltagende gjennom 2024 til 2026. Da vil muligens renten allerede på nytt være på vei mot null og sentralbankene må igjen fyre opp støtteordningene.

Muligens er det politiske bildet i USA endret til den tid, enten i form av en videre demontering av demokratiet, eller i form av at den politiske opinionen for det grønne skiftet eller lignende samfunnsmessige behov er modnet i befolkningen. En annen mulighet er jo at WHO igjen endrer pandemidefinisjonen så det dukker opp en ny pandemi. Det er liksom natur og helse som er menneskets beste «ytre fiende». Alternativet vil være mer ubehagelig, at hver nasjon definerer andre nasjoner som ytre fiende. Krig er vel ikke akkurat et alternativ man ønsker seg.

Les flere artikler av Tollef Hovig her.

Les også: – Vi er inne i alle finansboblers mor

Forrige artikkelStrømprisene: Norge har solgt seg som en koloni
Neste artikkel– Eliten i Oslo er rammet av mental avindustrialisering