Et annet Glasgow-møte – People’s Summit for Climate Justice

Av Erik Plahte.

Etter klimatoppmøtet COP26 i Glasgow er verden stort sett like langt fra å se noen løsning på klimaproblemet som før. På de tidligere COP-møtene har verdens ledende politikere uttrykt hvor bekymra de er over klimaproblemet, satt temperaturmål som de ikke engang prøver å nå, lagt fram sine egne forpliktelser som de ikke overholder og kommet med løfter om økonomisk støtte til klimatiltak i fattige land som disse landene knapt har sett snurten av. COP26 skilte seg ikke fra de foregående.

Selv etter at landene ble enige på Paris-møtet i desember 2015 om å begrense temperaturstigninga til 1,5 °C over førindustrielt nivå, har klimaendringene fortsatt som før, slik at det nå er praktisk umulig å nå dette målet. Etter møtet i Glasgow, COP26 som er det 26. i rekka, er det fortsatt ingen enighet om hvor mye hvert enkelt land skal kutte eller hvor mye klimagasser hvert enkelt land maksimalt kan slippe ut og hvor raskt det skal skje. Forpliktelsene landene har tatt på seg, er ikke bindende. Flere av de oljeproduserende landene jobba intenst for å unngå forpliktelser og for å vanne ut vedtakene mest mulig. Mye av tida gikk med til å diskutere hvordan utslippene av klimagasser skal kunne kjøpes og selges og hvordan de skal bokføres – noe det knapt blir mindre utslipp av.

Stadig flere gjennomskuer dette spillet og ser at det først og fremst har til hensikt å gi inntrykk av at folk flest, velgerne, kan ta det med ro, stole på at politikerne tar seg av klimaproblemet – litt på overtid riktignok –  og trygt gi dem fornya tillit ved neste valg. Møtene bygger også opp under den illusjonen som politikerne elsker – at klimaproblemet kan vurderes og løses uavhengig av alle de andre store problemene i verden: den økonomiske krisa, tallrike miljøkriser, rovdrift på naturen, minkende biomangfold, fattigdom og ulikhet, truende vannmangel og matmangel, fortsatt ubegrensa vekst og resssursbruk på en begrensa klode på grunn av kapitalens evige behov for profitt og vekst, et overdimensjonert globalt militærapparat som sluker tusentalls milliarder hvert år.

Så lenge dette fungerer, kan de «grønne» kapitalkreftene fortsette sin offensiv for å bruke klimakrisa som påskudd for å løse sine økonomiske kriseproblemer. Ved å definere naturen som naturkapital og naturressurser som økosystemtjenester kan de kjøpe seg kontrollen over den og høste ny profitt. Mye land må f.eks. bygges ned for å gi plass til millioner av vindturbiner som trengs for å kunne stenge ned alle fossile kraftverk, og mye ikke-fornybare ressurser vil gå med til å produsere dem. Slikt har de «grønne» kapitalkreftene tenkt å gjøre penger på.

People’s Summit for Climate Justice – Folkenes toppmøte for klimarettferdighet

Blant dem som har mista tilliten til hele denne rekka av feilslåtte klimamøter, finner vi People’s Summit for Climate Justice. Samtidig med COP26 arrangerte de The People’s Tribunal on the UNFCCC i Glasgow 7. november for å felle en «dom» over hele prosessen med klimatoppmøter. UNFCCC (United Nations Framework Convention on Climate Change), som blei signert av 154 land på det globale toppmøtet i Rio de Janeiro i 1962, er traktaten som FNs klimatoppmøter COP (Conference of the Parties) bygger på.

Folketribunalet anklagde UNFCCC for å ha svikta på seks punkter (lenke). UNFCCC har

1. ikke gått inn på de grunnleggende årsakene til klimaendringene
2. ikke gått inn på den globale sosiale og økonomiske ulikheten
3. ikke foreslått en egna klimafinansiering for at planeten og samfunnet skal overleve, inkludert rettighetene til framtidige generasjoner
4. ikke villet skape en vei fram mot en rettferdig omstilling
5. ikke villet regulere de store konsernene og unngå at de kupper UNFCCC-prosessen
6. ikke villet anerkjenne, fremme og beskytte loven om naturens rettigheter

Etter en omfattende høring konkluderte en jury på fem personer, en av dem den indiske historikeren og kommentatoren Vijay Prashad som leder The Tricontinental Institute for Social Research, med at «siden UNFCCC ikke har klart å stanse klimaendringene, har de fullstendig svikta verdens befolkning og alle [andre] arter som er avhengig av en sunn planet for å overleve. På grunn av denne hasardiøse passiviteten har det ikke lykkes å unngå en stigende global temperatur.»

Hele konklusjonen er for lang til å gjengis her, jeg tar bare med et par punkter.

UNFCCC har smidd et nært kompaniskap med de samme konsernene som har skapt klimakrisa. De har tillatt mektige regjeringer å true og underlegge seg fattige land, noe som med sikkerhet vil føre til elendighet og død for hundrevis av millioner i de fattigste områdene på Jorda i løpet av de nærmeste tiåra.

UNFCCC har nekta å demokratisere prosessen og lytte til dem som først og fremst rammes av krisa. De utviklede landene har forplikta seg til å bidra med 100 milliarder dollar per år til klimafondet, men har neglisjert sine egne forpliktelser og ikke betalt inn pengene.

Ni krav til FN-systemet

Juryen formulerte til slutt ni krav som kan sammenfattes slik:

1. Det diskrediterte og ikke-representative UNFCCC må bli oppløst i sin nåværende form og gjenoppbygd fra bunnen av. Et nytt folkestyrt globalt Klimaforum må først og fremst være demokratisk og sentrert omkring dem som bærer byrden av det miljømessige og klimamessige sammenbruddet.
2. De langvarig utviklede landene må fullt ut dekke kostnadene med å få slutt på karbonutslippene og betale den klimagjelden de skylder landene i det Globale Sør.
3. Illegale pengestrømmer må bli stansa og øyeblikkelig bli konfiskert for å finansiere klimatilpasninger og rettferdige omstillinger i tidligere koloniland. Disse illegale pengestrømmene fører til at 88,6 milliarder dollar blir stjålet fra Afrika hvert år, og bortimot 32 milliarder havner i skatteparadis.
4. De globale militærutgiftene – nesten 2000 milliarder dollar bare i 2020 – må bli konvertert til å finansiere tiltak for klimarettferdighet. På samme måte må giftig og illegitim gjeld hos fattige land bli avdekt og ettergitt.
5. En omdanna og representativ hovedforsamling i FN må innkalle til en spesiell sesjon om å betale for økologisk og klimamessig gjeld, kompensasjon knytta til slaveri og kolonialisme og den reproduktive gjelda til kvinner i det Globale Sør.
6. Land må ha rett til å beskytte seg mot at transnasjonale konsern bryter menneskerettighetene, og menneskerettighetene må ha forrang over handelstraktater og investeringer. Lokalsamfunn som står overfor konsern-drevne «utviklingsprosjekter», skal ha en fri og informert medbestemmelsesrett.
7. Hovedforsamlinga i FN må arrangere en egen sesjon om markedsliberalisering og markedsteknologier og granske omhyggelig de negative følgene disse har for landbruk, biodiversitet og økosystemer og hvordan de skaper og reproduserer krisa.
8. Hovedforsamlinga i FN må snarest gjennomføre en høring om the Universal Declaration of the Rights of Mother Earth.

Både bra og mangelfullt

Etter mitt syn er disse konklusjonene dels bra og dels mangelfulle. De er bra fordi de peker på at de ledende kapitalkreftene skaffer seg økende kontroll over FN-systemet. De går mot politikernes favorittsyn at klimakrisa kan vurderes og løses isolert, og understreker at det først og fremst er de fattige landene i Sør som rammes av krisene.

Men de er ikke skarpe nok når det gjelder sammenhengen mellom det kapitalistiske økonomiske systemet og de klima- og miljømessige, sosiale og økonomiske krisene. De slår ikke fast at det kreves et nytt økonomisk system som tar hensyn til de økologiske sammenhengene i naturen, som bryter med det økonomiske vekstkravet og som innretter all produksjon og all bruk av naturen på å tilfredsstille menneskelige behov og ikke økonomisk profitt. Og derfor kommer de heller ikke inn på det grunnleggende spørsmålet om Hvem: Hvem er det som vil være i stand til å drive gjennom så grunnleggende endringer, og hvilke motstandere er det de må kjempe mot?