Lært hjelpesløshet og moralsk tretthet – hva myndighetenes koronapolitikk gjør med psyken din

0

Av Enigma.

Det som begynner å bli interessant – er alle tilfeldighetene folk utsettes for. Segregeringspolitikken og de juridiske føringene kan være forskjellige i ulike provinser av ett og samme land uavhengig av smittetrykk. Mens man ser lette eller ingen tiltak i ett område – settes mennesker i konsentrasjonsleierer for tilsvarende «lovbrudd» et annet sted. Mange steder sanksjoneres befolkningen med trusler og bøter i 10.000 kroners klassen. Ikke minst blir spørsmål katagorisert som farlig tankegods hvor kun en begrenset, nærmest sekterisk, elite av medisinske yppersteprester er tilskrevet forstand. Man kan heller ikke unngå å registrere signalet om at servil føyelighet er av stor verdi dersom man ønsker minst mulig ubehag, inngripen og konsekvenser i tilværelsen.

Manglende forutsigbarhet: en rød tråd

Mitt inntrykk er at uforutsigbarheten er en metode for å fremkalle usikkerhet hos befolkningen. Følelsen av å ikke ha mulighet til å forutsi utfallet av en situasjon, at sanksjonene ikke er rasjonelt funderte samt at man i utgangspunktet ikke kjenner reglene man er pålagt å følge framstår som kjernen i korona-politikken. Man har ikke forutsetning til å forholde seg til de stadige nye innfallene og uforutsigbare overgreps-pulsene fra myndighetens side – gjerne presentert i form av spontant varslede pressekonferanser – preget av påtatt bekymring og ulne prognoser som koker ned til et forsøk på emosjonell rasjonalisering i form av slite-begrepet «bekymring».

En kunstners versjon av den kommende interneringsleiren i Queensland. Kilde: Queenslands regjering

Samtidens konsentrajonsleirer: brunt blod i Australia

Historiene fra Australia er som en blodkopi av et fascistisk regime ute av kontroll. Befolkningen utsettes for maktovergrep synonymt med tortur – totalt ugjenkjennelige for et demokrati – hvor den røde tråden i sanskjonene er absolutt mangel på forutsigbarhet.

Vitnemålet fra Hayley Hodgson. som var innsatt 14 dager i en av Australias korona-konsentrasjoinsleirer med negativ koronatest burde framprovosere frysninger selv hos mer systemvennlige og tillitsfulle sjeler. Dersom man kan fenglse befolkningen uten dom og basert på inkonsekvent og tilfeldig politikk – handler ikke dette lengre om helse – derimot er det en klar bevitnelse på at man lever i et diktatur.

Lært hjelpeløshet: psykopatens yndlingsvåpen

I psykologien er den beskrevne formen for uforutsigbarhet selve oppskriften på et fenomen kalt lært hjelpesløshet. Fordi all form for sosial læring er avhengig av gjenkjennelse av mønstere og spilleregler – opplever man en viss grad av mestring etterhvert som man lærer seg å identifisere ulike situasjoner. Gjenkjennelsen av de ulike situasjonen er selve kjernen i vår overlevelse. I naturen får man ytterst få sjanser til overlevelse dersom disse psykologiske overlevelsemekanismene ikke fungerer adekvat.

I samspill med omgivelsene – som rene psykologiske mekanimser – ser man gjerne uforutsigbarhet som nøklen til hvordan psykopater får taket på sine ofre. Spillereglene forandres stadig; den ene dagen medfører en gitt type adferd ingen konsekvenser, neste dag er rommet tykt av bebreidelser til tross for identisk adferd i utgangspunktet. Oftest er det snakk mindre mellommenneskelige «lovbrudd» – men også tilfeller der offeret blir møtt med komplett irrasjonelle bebreidelser og sanksjoner.

Passiviteten som oppstår i etterkant av å ha vært prisgitt slike relasjoner blir også et mønster. Et mønster hvor usikkerhet gjør at offeret velger en passiv strategi for å unngå ubehag eller mer alvorlig skade. I ytterste konsekvens blir offeret så presset at motreaksjonene blir av det mer radikale slaget – da vil psykopaten få anledning til å båssette offeret som «aggressiv, voldelig eller ustabil».

I større samfunnsstrukturer hvor overgrepsmodulatoren er systemet selv i form av manipulasjon og inkonsekvente regler – får myndighetene anledning til å sanksjonere ved for eksempel fengsel, påtvingelse av ufrivillig psykisk helsevern, eller konsentrasjonsleirer slik man nå ser i Australia. På generelt grunnlag handler slike sanksjoner nesten alltid om frihetsberøvelse – nettopp fordi dette er vår siste skanse som individ.

Det betyr selvsagt ikke at det finnes rasjonelle sanksjoner – der lovene var mulige å identifisere i utgangsounktet og hvor man naturligvis snakker om kalkulert risiko ved utøvelse av juridisk risikosport. Jeg sikter i denne relasjone til adferd der spillereglene er ulne og av en slik karakter at konsekvensene både er og kan oppfattes inkonsekvente, tilfeldige – og på dette grunnlaget urettferdige.

Om å leke katt og mus med befolkningens psyke

Nettopp slik framstår koronapolitikken. Man ser hvordan sanksjonene som påføres idividet og samfunnet som helhet ikke står i forhold til situasjonen. Myndighetene sanksjoner individet med tap av rettigheter dersom de velger å ikke delta i noe så alvorlig som et befolkningseksperiment relatert til eksperimentell genteknologi.

Befolkningen er ikke mindre forvirret med tanke på hva som er «loven» og hva som kun er «anbefalinger». Kun i løpet av denne uken har jeg fått henvendelse fra to personer som ikke ble kontaktet av det kommunale smittesporingsteamet der de hadde hatt kontakt med en koronapositiv person – derimot fikk de telefon fra den smittede – uten noen som helst informasjon omkring hvordan de skulle forholde seg. Forvirringen og usikkerheten var stor i begge tilfeller.

Ureglementert serieslurking av kaffen

På jobben er situasjonen den samme; kan man egentlig spise lunch med de andre – og i de tilfellene man kan – skal man da ta på seg munnbindet mellom hver tredje eller fjerde bit av brødskiva? Kan man få sparken for å bryte disse «anbefalingene» – eller er det egentlig «loven» jeg utfordrer når jeg passerer en kollega i korridoren uten munnbind eller drister med til å «serieslurke» av kaffen under morgen-rapporten?

I all sannhetn føler jeg ikke personlig på disse aspektene – sjefen der jeg arbeider er en rasjonell person og jeg er nokså sikker på at hun føler ubehag hva angår situsjonen. I sitt stille sinn – føler jeg intuitivt at hun ser hvor galt dette er – men hun har naturligvis ikke mulighet til å uttrykke dette. Derimot er jeg nokså sikker på at det finnes sjefer som ikke innehar slike kvaliteter – sjefer der de ansatte ikke lengre aner hva som er lov eller akseptabelt og hvor man legger seg om kvelden med et visst grad av ubehag: «Gjorde jeg noe galt i dag?» Alle disse snille og samvittighetsfulle menneskene som stadig går på akkord med sin egen psyke – vil etterhvert stå i fare for å utvikle moralsk tretthet og lært hjelpesløshet. Diagnoser langt mer epidemisk enn et virus hvis flerfoldige navn er som hentet ut fra ut fra en dårlig James Bond film eller et vulgært og alienaktig innfall klekket ut av Klaus Schwabs eksentriske hjerne.

Jeg har lyst til å skrike «Det er ikke dere som er problemet – det er systemet – ta dere en selvrettferdighets-pille og chill».

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.