Pandemiplanene som ble trukket ut av en skuff

0
Event 201 i 2019 la planene for en eventuell pandemi

«På den ene side de rene fakta og på den andre siden de ville teoriene.» Dette synet er veldig naivt, sier journalist og forfatter Paul Schreyer om diskusjonen i media om koronavirus. Utgiveren av nettmagasinet Multipolar undersøkte spørsmålet: Hva skjer egentlig her? I intervjuet i anledning en bokutgivelse sier Schreyer at korona ikke bare handler om «ren vitenskap, men også om politikk». Schreyer snakker om «Event 201» og avslører hva begrepet «biosikkerhet» handler om.


Marcus Klöckner intervjuer Paul Schreyer


Når det gjelder korona, handler det ikke bare om «ren vitenskap, men også om politikk». Det skriver du i boka din. Hvordan skal vi forstå dette?

For meg er denne tanken veldig sentral. Hvis du ser på den offentlige debatten med Drosten, Wieler og de andre ekspertene som er tilstede i media, kan du få inntrykk av at det handler om en strid mellom seriøse forskere og forvirrede konspirasjonsteoretikere. Så på den ene siden utelukkende fakta og på den andre siden de ville teoriene. Dette synet er veldig naivt. Det er allerede tydelig fra de grunnleggende begrepene i den nåværende striden. For eksempel er uttrykket «epidemi av nasjonalt omfang» ikke engang medisinsk definert. Det er bestemt politisk, avhengig av flertallet i parlamentet. Begrepet «pandemi» er også alt annet enn klart definert. En WHO-publikasjon sier at erklæringen av en pandemi «avhenger av en rekke vilkårlige faktorer».

Så det handler, må det understrekes, alltid om politikk og en individuell vurdering fra de ansvarlige. Derfor er det ingen vits i å prøve å gjemme seg bak «vitenskap». Beslutningene fattes politisk og må også begrunnes av politikere. Hvis regjeringen, som for øyeblikket er tilfellet i Bayern, sier i forbindelse med en juridisk tvist at det ikke finnes noen dokumenter i det hele tatt om beslutningene, så gjør det deg målløs. Dermed benektes ethvert ansvar, enhver regnskapsplikt. Med dette, fantes og finnes det alternativer til avgjørelsene som ble fattet. Slike vidtrekkende beslutninger krever en offentlig, åpen vurdering.

La oss først se på hvordan du tilnærmet deg korona-temaet i boka din.

Opprinnelig planla jeg å sette sammen en ren krønike over hendelsene siden begynnelsen av dette året. I løpet av forskningen endret fokuset til boka seg da jeg innså hvor ofte og hvor resolutt pandemiøvelser hadde blitt utført den siste tiden, først i USA, senere koordinert internasjonalt. Noen av referatene deres kan leses som nåtiden fra 2020.

Hva handler disse øvelsene om?

Jeg spurte meg selv det samme. Utgangspunktet for forskningen min var øvelsen «Event 201«, hvor en fiktiv koronaviruspandemi faktisk ble øvd på i New York i oktober 2019, kort tid før krisen brøt ut, med svært høytstående deltakere fra næringsliv og politikk. Dette er selvfølgelig påfallende, for å si det mildt. Så fant jeg først ut de grunnleggende fakta: hvilken organisasjon planla denne øvelsen, hvem grunnla denne organisasjonen, når og med hvilke penger, og hvordan har den vært aktiv så langt? Det viste seg at ansvarlig var «Center for Health Security», et institutt med base ved Johns Hopkins University, som allerede hadde organisert et stort antall slike øvelser under skiftende navn de siste 20 årene. Jeg så nærmere på noen av dem.

Kan du fortelle oss litt mer om arrangementet Event 201?

Du må se på disse øvelsene i sammenheng. I boka min dedikerer jeg individuelle kapitler til hver av dem. Det er viktig å forstå at de bygger på hverandre og har blitt kontinuerlig utviklet.

Kan du forklare dette litt mer?

Det begynte på slutten av 1990-tallet, da fokuset var på en oppfattet trussel fra biologiske våpen, som man mistenkte kunne falle i hendene på terrorister. Etter 2001 og angrepene 11. september begynte øvelsene ikke bare for biologiske våpenangrep, men også for «normale», det vil si utilsiktete utbrudd av pandemier. I tillegg ble praksisen internasjonalisert.

Det var et stort skritt, ikke bare for å øve på den politiske responsen og håndteringen av en slik krise i USA, men samtidig i mange store industriland. Det var også svært komplekse øvelser i 2003 («Global Mercury») og i 2005 («Atlantic Storm»). Der spilte Madeleine Albright rollen som USAs president. Fra Tyskland deltok FDP-politikeren Werner Hoyer og spilte forbundskansleren. Her innså planleggerne at det var nødvendig med en sentral aktør som kunne koordinere politiske hendelser på tvers av landegrensene. Det ble besluttet å gi denne rollen til WHO i fremtiden. Opprinnelig var disse biovåpenangrepene og pandemiøvelsene rent amerikanske hendelser og hører politisk hjemme i sammenheng med den såkalte «krigen mot terror». Etter 2001 ble øvelser som sagt stadig mer globale.

Hvordan gikk denne øvelsen?

Event 201 var det siste nivået av forfining og hadde også det høyeste kompleksitetsnivået av alle disse øvelsene. Den viktigste nyvinningen var at ikke bare tjenestemenn og regjeringsrepresentanter øvde på nødssituasjonen etter et epidemisk utbrudd, men først og fremst deltok representanter fra store korporasjoner, inkludert visepresident for verdens største farmasøytiske selskap i markedsverdi, Johnson & Johnson, og visepresident for verdens tredje største mediekonsern, NBC Universal, eller president for Edelman, det største PR-byrået i verden. Så var det sjefene for helsemyndighetene i USA og Kina. Den kinesiske regjeringen var også tilstede.

Hva er årsakene til at høytstående personer fra media og PR-verdenen også deltok i en slik øvelse?

Det ble sagt helt åpent: disse pandemiøvelsene handlet alltid om informasjonshåndtering. Det var en sentral del av planleggingen. Visepresidenten i NBC Universal, for eksempel, understreket under øvelsen – forresten, alt dette kan sjekkes på nettet i filmsnutter fra «Center for Health Security» – at man må sørge for at «de riktige representantene» vises i de tradisjonelle mediene for å spre «vår side av saken». En tidligere visedirektør i CIA som også deltok la til at man burde «oversvømme» den offentlige arenaen med egne argumenter for å forsterke budskapet. Og lederen for PR-byrået Edelman påpekte at en sentralisert tilnærming må brukes i kommunikasjonsstrategien og det sentralt formulerte budskapet bør deretter bringes til offentligheten via passende representanter for frivillige organisasjoner og helseorganisasjoner. Denne sentraliseringen burde skje internasjonalt. For å gjøre dette trenger man en database med fakta og «viktige meldinger» som skulle kommuniseres over hele verden. Som jeg sa, ble alle disse tingene diskutert på «Event 201»-øvelsen i New York i oktober 2019 – like før krisen brøt ut. World Economic Forum, ifølge sin egen informasjon, en sammenslutning av de 1000 største selskapene i verden, og Gates Foundation betalte for øvelsen. I et nøtteskall, handlet det om å formidle til regjeringer at selskaper i en slik krise burde ha et større ord med i laget i politikken. Beslutningsprosesser ble øvd der selskapene var med om bord fra starten.

Det kan nå sies at det ikke er forkastelig for stater å øve på visse scenarier for å forberede seg på reelle trusler og farer. Hvor ligger problemet?

Selvfølgelig – det er helt fornuftig og slett ikke kritikkverdig hvis man er grundig forberedt på slike nødssituasjoner. Spørsmålet er hvem som planlegger og implementerer dem. Initiativet her kom ikke opprinnelig fra offentlige myndigheter, men fra private stiftelser og et institutt der interessene til militæret, de hemmelige tjenestene, store selskaper og spesielt farmasøytisk industri var flettet sammen. Dette formet naturligvis retningen og målene. Med andre ord ble pandemien ikke bare øvd på for å bedre kunne beskytte befolkningen, men også for å kunne fremme sin egen agenda bedre i tilfelle en krise.

Hvis du ser på manus og referat fra simulerings-spillene, blir det også klart at ikke bare en pandemi, det vil si en situasjon med tusenvis av dødsfall og en overbelastning av helsevesenet, ble øvd på, men også en politisk unntakstilstand med restriksjoner, i noen tilfeller avskaffelse av borgerrettigheter. Det er veldig merkbart hvordan disse ble smeltet sammen. Offentlig orden kollapser stadig vekk i scenariene, militæret griper inn, portforbud diskuteres og så videre.

Så saken er litt mer komplisert?

Ja, når man studerer disse simuleringsspillene, oppstår inntrykket av at pandemiøvelsene ofte også fungerte som påskudd for å kunne øve på innføringen av en politisk unntakstilstand, som ellers bare skjer under et kupp eller krig. Faktisk har vi for øyeblikket en unntakstilstand i Tyskland, politisk og juridisk, der demokratiet i stor grad tar en «pause», og det uten tilstrekkelig medisinsk begrunnelse, hvis man ser på antall alvorlig syke og døde mennesker, som har vært lavt i flere måneder. Når man arbeider med disse simuleringsspillene, forstår man at noen av tiltakene som ble besluttet i begynnelsen av året ble trukket ut av skuffen som ferdige planer. De er delvis resultatet av disse øvelsene.

La oss snakke om begrepet «biosikkerhet». Hva handler det om?

Man kommer over dette ordet hele tiden når man forsker på disse øvelsene. Det har kommet på moten de siste årene og er forbundet med «det felles beste», så det burde være noe som er bra for alle. Faktisk er det et veldig diffust og tvetydig forskningsfelt der militær- og helsepolitikk smelter sammen. For å gi et eksempel: I begynnelsen av dette året opprettet helseminister Jens Spahn en ny avdeling for «helsesikkerhet» i helsedepartementet. Etableringen var ifølge Spahn planlagt mot slutten av 2019. Denne avdelingen ledes av Hans-Ulrich Holtherm, en Bundeswehr-general som bærer uniform i sitt nåværende arbeid i helsedepartementet, leder korona-kriseteamet og gir råd til Spahn om krisehåndtering. Med denne sammensmeltingen av medisin og militære anliggender ligger helseministeren helt på trenden internasjonalt. «Biosikkerhet» betyr beskyttelse mot pandemier og angrep med biologiske våpen – det vil si virus, bakterier og giftstoffer. Samtidig er imidlertid dette ordet også et tydelig propagandauttrykk som formidler et skjult budskap.

Hvilket?

Ordet antar at i en slik krisesituasjon har alle sosiale grupper en felles interesse – nemlig sikkerhet. Virkeligheten er imidlertid mer kompleks og ikke så enkel. Et biologisk våpenangrep eller et epidemisk utbrudd betyr veldig forskjellige ting for de ulike involverte gruppene: For befolkningen er det selvfølgelig en skremmende og dødelig trussel, et ekstremt usikkerhetsnivå. For regjeringen er det en krise der den kommer under press eller kan markere seg som en beskytter. For legemiddelindustrien er imidlertid en pandemi også et lønnsomt forretningsområde, og for militæret er det en mulighet til å undersøke et potensielt brukbart våpen. Man bør ikke lukke øynene for det.

Lukker media øynene?

Mange medier og politikere bruker begrepet ukritisk. Fremfor alt må man spørre hvor vitenskapen nå er i denne blandingen. Og det avhenger selvfølgelig av hvem de relevante forskerne føler seg forpliktet til eller også økonomisk forpliktet til – befolkningen, regjeringen, legemiddelindustrien eller militæret. Slike forpliktelser kan selvsagt delvis dekke hverandre. Men det ville være uaktsomt og naivt å anta at alle aktører har de samme interessene om temaet og derfor kunne streber etter et felles mål uten motsetninger – den påkalte «biosikkerheten». Denne ideen om at alle har sammenfallende interesser er misvisende.

I diskusjonen mellom kritikere og tilhengere av korona-politikken kan det stadig vekk observeres at ikke få tror på statens «godhet» og antar at en demokratisk stat ikke vil forfølge tvilsomme, dype statsinteresser. I kapitlet ditt om biosikkerhet nevner du menneskeeksperimenter fra USA. Hva handler det om? Hvilke forsøk skiller seg spesielt ut?

Forskning på biosikkerhet er ekstremt tvetydig fordi planlegging for å beskytte mot fare ofte går hånd i hånd med selve faren – med andre ord utvikling av masseødeleggelsesvåpen. De hører sammen. Biovåpenforskning har alltid disse to komponentene, angrep og forsvar. Det kan ikke foregå rent defensiv biovåpenforskning, slik mange land hevder i dag. For å utvikle motgift mot det biologiske våpenet må selve det biologiske våpenet være tilgjengelig.

I USA, etter andre verdenskrig, bygde denne forskningen på kunnskap fra de beseirede landene, spesielt Japan og Tyskland. Begge landene hadde gjort menneskeforsøk i krigstid for å utvikle biovåpen, og USA ga disse forskerne straffrihet etter krigen og rekrutterte dem til sine egne biologiske forskningsinstitutt. Dette har blitt grundig undersøkt historisk. Som et resultat skjedde det i selve USA mange og forferdelige forsøk på egen befolkning, for det meste de fattigste og mest sårbare.

Har du noen eksempler?

I Nashville for eksempel administrerte en medisinsk undersøkelse på slutten av 1940-tallet en blanding som inneholdt radioaktivt jern til 800 gravide med fattig bakgrunn, uten at de visste om det. Forskerne brukte deretter blodprøver for å bestemme hvor mye av det radioaktive materialet som hadde blitt absorbert av mødre og babyer. Lignende tester ble utført i San Francisco og Chicago.

Som en del av forskningen på et nytt våpen som kombinerte biologiske patogener med radioaktiv stråling, ble mennesker i fattige områder i amerikanske byer som St. Louis bevisst utsatt for sykdom under den kalde krigen ved å sprøyte patogener fra takene på høye bygninger. De berørte rapporterer at de senere utviklet kreft. Dette er ikke spekulasjon, men bevist historisk forskning. I juni 1966 sprøytet militære forskere sykdomsfremkallende bakterier i tunnelbanesystemet i New York for å måle spredningen. Og så videre.

Når det snakkes om beskyttelse mot angrep med biologiske våpen eller vaksiner, er det bare befolkningens beste som er i forgrunnen. Det faktum at mange penger flyter med denne beskyttelsen nevnes bare i forbifarten. Hva la du merke til når det gjelder økonomiske interesser?

I hvilken grad legemiddelindustrien profitterer på vaksiner, spesielt når de brukes globalt, er nå generelt kjent. Kanskje mindre kjent er det faktum at nestlederen for nevnte «Center for Health Security» ved Johns Hopkins University – hvor mange av øvelsene var planlagt som nå er anbefalt av regjeringer – tidligere jobbet som advokat og lobbyist for legemiddelindustrien . Interessene er veldig nært knyttet sammen.

Et av de sentrale spørsmålene som de som kritiserer korona-politikken stiller seg selv er: Var utbruddet av viruset rett og slett en tilfeldighet, eller ligger det en plan bak det. Hva la du merke til?

Jeg kan ikke svare på dette spørsmålet for øyeblikket. Begge deler er tenkelig. På en måte er vi tilbake i en situasjon som vi var etter 11. september.

Hva mener du?

Spørsmålet er, akkurat som det var da: Ble de som tydelig dro nytte av hendelsene overrasket selv og utnyttet bare sjansen – eller har noen av profitørene også hjulpet til aktivt? Det som slo meg under forskningen og fikk meg til å tenke, er to hovedaspekter.

Hvilke?

Først mediedynamikken som plutselig satte inn og deretter de politiske anbefalingene som ble gitt veldig tidlig og som deretter ble implementert. Det er veldig slående at korona begynte som en mediebegivenhet på et klart definert tidspunkt, som alle kan følge i arkivene fra TV-nyhetene til New York Times: Den kontinuerlige mediebrannen begynte mer eller mindre fra den ene dagen til den andre 20/21. Januar. Det var også starten på det årlige møtet i World Economic Forum i Davos. Jeg beskriver dette sammenfallet i et eget kapittel i boka min, fordi den er virkelig slående.

Det andre merkbare aspektet er hvor tidlig elementene som er viktige for håndteringen av koronakrisen ble startet eller operasjonelle: PCR-testen for å samle tilfellene, WHOs daglige situasjonsrapporter for å informere offentligheten, Covid-19 dashbordet for en grafisk presentasjon av situasjonen i media, de politiske anbefalingene fra World Economic Forum og Gates Foundation. Alt dette var allerede klart 24. januar, da statsoverhodene og bedriftslederne som var samlet i Davos reiste hjem. Fra det tidspunktet utviklet krisen seg nesten automatisk. Den store «pandemi-maskinen», konstruert i årevis, testet og forberedt på en nødssituasjon, kjørte fra da av, man kan nesten si som urverk.

Imidlertid kan man ikke nødvendigvis utlede av dette at dette er en «stor plan».

Nei, og jeg vil understreke at ingenting av dette er basert på noen planlegging eller bevisst utløsing av pandemien. Prosessen kan også forklares ufarlig: de involverte institusjonene ble rett og slett «drillet» for et slikt utbrudd. Virologer lette stadig etter nye patogener og var ivrige etter å oppdage dem. Forskere som de ved Johns Hopkins University hadde ikke gjort noe annet på 20 år enn å advare mot bioterror og pandemier. Selvfølgelig, når noe av det dukket opp, var de maksimalt beredt. WHO og mange andre myndigheter implementerte bare prosedyrer som hadde blitt øvd på et dusin ganger og fulgt innøvde protokoller. Så sett på denne måten trenger det ikke å ha vært planlagt.

Fra mitt ståsted er imidlertid det som kan sies at det er nettopp denne automatiserte oppførselen som leder oss alle dypere og dypere inn i krisen. Jeg tror, og dette er min personlige konklusjon, at vi trenger individuell, sunn fornuft igjen, på ledernivå og andre steder. Hvis alle jobber globalt i henhold til de samme forskriftene og blindt følger sentralt definerte retningslinjer, så er det ekstremt farlig. Jeg tror det er det vi opplever akkurat nå. Noe som dette kan bare være tillatt i en akutt nødssituasjon. Men ingenting slikt kan observeres i Tyskland. Sentraliseringen, den økende ensartetheten på mange plan, man må kalle det konformitet, alt dette er villstier som leder bort fra et levende demokrati. Det er på tide å trekke i nødbremsen.


Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Det finnes en engelsk versjon av hans foredrag om dette temaet

Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.