oss 150 kroner!
Jeg starter nå en egen granskning i etterkant av Epstein-filene. Fokuset mitt er ikke på enkeltpersoner, men systemene og strukturene som gjør korrupsjon mulig og gradvis kan svekke folkestyret.
12. mars, 2026
Jeg begynner med vaksineindustrien. Epstein-dokumentene gir et sjeldent innblikk i hvordan global helse, finans, politikk og makt henger sammen. De viser også hvordan norske politikere og institusjoner har vært med på å bygge disse strukturene.
For å gjøre arbeidet systematisk har jeg utviklet en analysemodell som jeg kaller Power Systems Canvas (PSC). Den er inspirert av hvordan gründere bruker forretningsmodeller til å forstå hvordan en virksomhet faktisk fungerer. En enkel måte å se alle brikkene i et system samlet på ett bilde.
Gjennom mange år i både politikk og forretningsutvikling har jeg lært å se strukturer. Det slo meg at disse to perspektivene måtte legges oppå hverandre. Da ble noe tydelig.
I politisk styring har vi lenge snakket om offentlig-privat samarbeid. Tanken er at næringslivet skal bidra til å realisere politiske mål. Men kommersielle selskaper har ett oppdrag: å skape avkastning. Når politiske mål og kommersielle interesser kobles tett sammen, oppstår nye maktstrukturer.
Det er disse strukturene jeg ønsker å synliggjøre.
I analysemodellen skiller jeg mellom formål og agenda. Formålet er det som kommuniseres utad: bekjempelse av sykdom, bedre helse, globale løsninger. Agendaen handler om hvordan kapital, teknologi og institusjoner ser økonomiske muligheter og organiseres rundt disse målene.
Modellen kan brukes til å analysere mange områder av global politikk, fra bistand til klima og teknologi. Jeg starter med vaksineindustrien fordi den er tydelig til stede i Epstein-dokumentene.
Denne artikkelen er del av en større granskning av globale maktstrukturer. Flere analyser, dokumentgjennomganger og nye forbindelser publiseres fortløpende på min Substack.
Modellen er et første forsøk på å systematisere dette arbeidet. Den vil utvikles videre etter hvert som flere forbindelser og strukturer kartlegges. Jeg vil også trenge hjelp underveis fra mennesker som kan bidra med grundig research.
Det viktigste bidraget jeg kan gi, er å flytte oppmerksomheten bort fra enkeltpersoner og over på de bakenforliggende strukturene.
For det er der den virkelige makten ligger.
Ikke først og fremst hos enkeltaktører, men i institusjonene vi har lært oss å stole på. Internasjonale organisasjoner, stiftelser, forskningsmiljøer og partnerskap fremstår som nøytrale og humanitære. Nettopp derfor får de også stor tillit.
Men institusjoner gjør mer enn å gjennomføre politikk. De former rammene for hva slags politikk som i det hele tatt er mulig.
Når politiske mål, finansiering og beslutningsprosesser organiseres gjennom slike strukturer, blir institusjonene selve broen der makt flyttes. Beslutninger, prioriteringer og kapital kan gradvis flyttes ut av nasjonal suverenitet og folkestyre og inn i systemer som lever videre uavhengig av politiske skifter.
Dette skjer ikke nødvendigvis gjennom skjulte beslutninger. Det skjer gjennom institusjonsbygging.
Makten flyttes ikke først og fremst gjennom personer.
Den flyttes gjennom systemer.
Og institusjonene er broen.
Hvordan makten flyttes
Power Systems Canvas bygger på en enkel systemlogikk. Modellen viser hvordan makt kan flyttes fra folkestyret til mer stabile institusjonelle og finansielle strukturer.
Prosessen starter med en agenda som kobles til et humanitært formål og legitimeres gjennom en fortelling som mobiliserer politisk vilje og offentlig støtte. Deretter bygges initiativene inn i institusjoner, avtaler og partnerskap som etablerer varige rammer for hvordan programmene skal organiseres.
Power Systems Canvas Vaksineindustrien
161KB ∙ PDF file
Når disse strukturene først er på plass, kan aktører med tilgang til kapital, teknologi og politisk innflytelse operere innenfor dem gjennom rettet forskning, investeringer, produksjon og distribusjon. Offentlige midler mobiliseres gjennom skattesystemer og bistandsprogrammer, mens institusjonene organiserer programmene og åpner markedene der private aktører kan levere produkter og tjenester. Dermed oppstår en struktur der befolkningen både finansierer systemet gjennom skatten de betaler og samtidig blir målgruppen for tiltakene systemet produserer.
De neste punktene går steg for steg gjennom elementene i Power Systems Canvas og viser hvordan agenda, institusjoner, aktører og pengestrømmer kobles sammen.
Project Molecule
Før vi går inn i de enkelte delene av Power Systems Canvas, er det nyttig å se på ett konkret eksempel fra Epstein-dokumentene.
Blant dokumentene finnes et notat omtalt som Project Molecule (EFTA01301114). Dokumentet beskriver et forslag til hvordan filantropisk kapital kan organiseres gjennom finansielle strukturer og kobles til globale helseinitiativer.
Efta01301114 Project Molecule
1.59MB ∙ PDF file
Forslaget peker særlig på tre sentrale funksjoner i en slik modell:
1. Gates Foundation – strategisk tyngdepunkt
Gates Foundation fremstår som en ledende filantropisk aktør innen global helse, og modellen bygger på å samle andre store donorer rundt denne eksisterende infrastrukturen.
2. JPMorgan – finansielt administrasjonssenter
JPMorgan foreslås som institusjonell forvalter av strukturen, med ansvar for å etablere fondsløsninger, administrasjon og investeringsforvaltning av filantropisk kapital.
3. Epstein-nettverket – koblingspunkt mot finansielle donorer
Materialet indikerer at Jeffrey Epstein og JPMorgan-miljøet fungerte som koblingsaktører mot formuende donorer og finansielle miljøer som kunne mobiliseres inn i modellen.
Samlet beskriver Project Molecule en struktur der filantropisk kapital kan organiseres gjennom finansielle fondsløsninger, administrert av banker og koblet til globale helseinitiativer.
Dokumentet gir dermed et sjeldent innblikk i hvordan finansielle strukturer kan kobles til globale helseprogrammer.
Med dette som bakteppe går vi nå gjennom modellen steg for steg.
1. Agenda
Modellen starter med agendaen. I Project Molecule-materialet beskrives initiativer der global helse kobles til finansielle investeringsstrukturer, med Gates-miljøet som filantropisk tyngdepunkt og JPMorgan som foreslått forvalter.
Epstein-dokumentene gir først og fremst innblikk i hvordan slike initiativer ble diskutert de siste årene. Samtidig viser utviklingen i global helse at byggingen av institusjoner på dette området har pågått over lang tid. Bill Gates og Gates Foundation har i flere tiår arbeidet for å etablere og finansiere globale helseorganisasjoner og partnerskap. Historisk finnes lignende strategier også tidligere, blant annet i Rockefeller-stiftelsens arbeid med å bygge internasjonale helseinstitusjoner på 1900-tallet. Blant annet vårt Folkehelseinstitutt (FHI). Modellen bygger på en hypotese om at globale helseprogrammer ikke bare er humanitære initiativer. De kan også fungere som strukturer som mobiliserer kapital, organiserer offentlig finansiering og etablerer stabile markeder for medisiner, vaksiner og pandemiberedskap.
2. Formål
Formålet beskriver hvordan systemet presenteres utad. I global helse formuleres dette som kampen mot sykdom, redning av liv og styrking av global helsesikkerhet. Vaksineprogrammer, pandemiberedskap og internasjonalt samarbeid fremheves som nødvendige tiltak for å beskytte befolkninger mot fremtidige helsekriser. Dette formålet gir initiativene en tydelig humanitær begrunnelse og gjør det mulig å mobilisere politisk støtte, offentlige midler og internasjonalt samarbeid rundt globale helseprogrammer. Samtidig skaper dette formålet bred legitimitet for å etablere nye institusjoner, partnerskap og finansieringsmekanismer i global helse.
3. Fortelling
For at agendaen skal kunne realiseres, må den legitimeres offentlig. Det skjer gjennom fortellingen. I global helse formidles denne gjennom forskning, ekspertmiljøer, internasjonale organisasjoner og medier. Fortellingen beskriver alvorlige trusler mot menneskers helse, særlig pandemier og smittsomme sykdommer, og understreker behovet for raske og koordinerte globale tiltak. Risiko og usikkerhet fremheves, samtidig som løsninger presenteres i form av vaksineprogrammer, pandemiberedskap og store helseinitiativer. Slik mobiliserer fortellingen politisk vilje, offentlig støtte og finansiering til de strukturene som bygges rundt global helse. Det finnes også betydelige forbindelser mellom finansielle miljøer, filantropiske stiftelser og globale formidlingsstrukturer, noe som kan påvirke hvordan slike fortellinger sirkulerer offentlig. Når en slik fortelling etablerer bred politisk legitimitet, kan den brukes til å bygge institusjoner. Dermed oversettes fortellingen til organisasjoner, avtaler og finansielle strukturer som kan operere uavhengig av nasjonale politiske skifter.
4. Institusjonell infrastruktur
Når agendaen er formulert og fortellingen etablert, bygges systemet inn i institusjoner. Internasjonale organisasjoner som WHO, Verdensbanken, GAVI og CEPI setter standarder, koordinerer programmer og definerer hvordan global helsepolitikk implementeres.
De siste årene har det også vokst frem nye former for samarbeid mellom globale institusjoner og private aktører. I 2019 inngikk FN og World Economic Forum en strategisk partnerskapsavtale om samarbeid rundt gjennomføringen av FNs bærekraftsmål. Slike partnerskap illustrerer hvordan internasjonale organisasjoner, næringsliv og filantropiske stiftelser i økende grad organiseres i felles strukturer rundt globale programmer.
Samtidig har finansieringsmodellen til globale helseorganisasjoner endret seg betydelig de siste tiårene. En stadig større del av finansieringen kommer gjennom øremerkede bidrag fra stater og private stiftelser. Gates Foundation er blant de største bidragsyterne til WHO. Når slike bidrag er øremerket bestemte programmer, kan de i praksis påvirke hvilke prioriteringer som får mest oppmerksomhet i global helsepolitikk.
Slike strukturer etableres gjennom politiske beslutninger og samarbeid mellom stater, stiftelser og finansielle aktører. Når slike strukturer først er etablert, kan styring gradvis flyttes fra nasjonale demokratiske prosesser til permanente institusjonelle systemer som opererer på tvers av land.
5. Partnere
Innenfor den institusjonelle infrastrukturen opererer en rekke aktører som former og driver systemet. Dette inkluderer internasjonale institusjoner, filantropiske stiftelser, farmasøytisk industri og finansielle aktører med tilgang til kapital og teknologi. Sammen utvikler de partnerskap, finansieringsmekanismer og globale helseprogrammer. Politikere etablerer institusjoner, avtaler og regelverk som åpner og strukturerer markeder, mens stiftelser, selskaper og finansmiljøer kan operere innenfor disse rammene gjennom investeringer, forskning, produksjon og distribusjon. Mange av aktørene samarbeider både gjennom åpne organisasjoner og mer uformelle nettverk og partnerskap som i liten grad er synlige for offentligheten. Etter hvert som stadig flere beslutninger tas gjennom slike strukturer, flyttes makt fra nasjonale demokratiske prosesser til institusjoner, partnerskap og finansielle nettverk som opererer på tvers av land. Dermed tappes folkestyret gradvis for suverenitet i eget land, samtidig som beslutninger som påvirker enkeltmenneskers råderett over egen kropp i økende grad flyttes til institusjoner og partnerskap utenfor nasjonal demokratisk kontroll.
6. Aktiviteter
Innenfor systemet utføres en rekke aktiviteter som utvikler og opprettholder strukturen rundt global helse. Dette inkluderer finansiering av forskning, etablering av vaksinefond, utvikling av pandemiberedskap og koordinering av globale helseprogrammer. Samtidig utvikles finansielle mekanismer som kobler offentlige midler, filantropisk kapital og private investeringer. Slike aktiviteter organiseres ofte gjennom offentlig-private partnerskap der stater, stiftelser, selskaper og finansielle aktører samarbeider om utvikling, produksjon og distribusjon av vaksiner og andre helseprodukter.
Når finansiering i stor grad kanaliseres gjennom slike strukturer, påvirkes også hvilke forskningsområder og tiltak som prioriteres. Initiativer som kan organiseres som programmer, kontrakter og produkter får lettere tilgang til finansiering. Mer grunnleggende former for bistand, som mat, vann og sanitær, skaper i liten grad finansielle strukturer eller investeringsmuligheter, og kan derfor bli nedprioritert i systemet. I flere sammenhenger ser man at medisinske intervensjoner lettere lar seg organisere gjennom programmer og kontrakter enn mer grunnleggende tiltak som mat, vann og sanitær. Dette illustrerer hvordan aktivitetene i systemet i stor grad formes av hvilke løsninger som lar seg integrere i eksisterende finansielle og institusjonelle strukturer.
7. Kanaler
For at systemet skal få gjennomslag i samfunnet, må programmene implementeres gjennom bestemte kanaler. Dette skjer gjennom globale helseorganisasjoner, bistandsstrukturer, forskningsprogrammer og offentlig-private partnerskap som oversetter politiske beslutninger og finansiering til konkrete tiltak i landene. Institusjoner som WHO, GAVI, Verdensbanken og UNICEF spiller en sentral rolle i å koordinere programmer, finansiere innkjøp og organisere distribusjon av vaksiner og andre helseprodukter. Gjennom slike institusjonelle kanaler omsettes globale strategier til nasjonale programmer, ofte gjennom avtaler mellom internasjonale organisasjoner, stater og private aktører. Dermed fungerer institusjonene som muliggjørere for kapitalen: de etablerer programmene, organiserer finansieringen og åpner markedene der private selskaper kan levere produkter og tjenester. Gjennom kanalene bringes beslutninger tatt i globale institusjoner inn i nasjonal helsepolitikk og praktisk gjennomføring i samfunnet.
8. Ressurser
Systemet bygger på tilgang til flere typer ressurser. Dette inkluderer kapital fra stater, bistandsbudsjetter og filantropiske stiftelser, samt teknologi, forskningskapasitet og produksjonskapasitet i farmasøytisk industri. Samtidig spiller politisk innflytelse, regulatorisk kontroll og tilgang til globale institusjoner en avgjørende rolle. Patenter og immaterielle rettigheter utgjør en sentral del av denne ressursbasen. Mange teknologier og behandlingsmetoder er patentert i god tid før de tas i bruk i større programmer, noe som sikrer kontroll over produksjon og markedstilgang.
I flere land har vaksineprodusenter fått omfattende ansvarsbeskyttelse gjennom lovverk og ordninger som reduserer erstatningsrisikoen. Dette gjør at selskapene får en betydelig markedsfordel. Samtidig kan behandlingsformer som ikke lar seg patentere, eller som bygger på mer naturlige eller generiske løsninger, få langt mindre oppmerksomhet og finansiering i forskningssystemet. Dermed konsentreres både økonomiske, teknologiske og regulatoriske ressurser i strukturer som favoriserer løsninger som kan integreres i patentsystemet og de finansielle modellene rundt global helse.
9. Kostnader
Kostnadene i systemet bæres i stor grad av befolkningen gjennom offentlige budsjetter. Midlene kommer fra skatteinntekter som staten kanaliserer inn i bistandsprogrammer, internasjonale fond og globale helseinitiativ. Gjennom bidrag til organisasjoner som Verdensbanken, GAVI, CEPI og WHO finansierer stater forskning, utvikling, innkjøp og distribusjon av vaksiner og andre helseprodukter. Selv om midlene ofte presenteres som internasjonal bistand eller globale investeringer i helse, er det i praksis skattebetalere i de enkelte land som utgjør den økonomiske grunnmuren i systemet. Dermed er det vanlige borgere, gjennom skatten de betaler, som finansierer oppbyggingen og driften av de globale strukturene rundt vaksiner og pandemiberedskap.
10. Pengestrømmer
Mens kostnadene i stor grad bæres av skattebetalere gjennom offentlige budsjetter, kan pengestrømmene i systemet bevege seg i motsatt retning. Når stater og internasjonale institusjoner finansierer vaksineprogrammer og pandemiberedskap, skapes store og forutsigbare markeder for farmasøytiske produkter. Gjennom kontrakter, patenter og langsiktige innkjøpsordninger kanaliseres betydelige beløp til selskaper som utvikler og produserer vaksiner og andre helseprodukter. Finansielle aktører kan samtidig delta gjennom investeringer, fond og finansielle instrumenter knyttet til global helse.
Epstein-dokumentene viser også hvordan slike strukturer kan organiseres med en bevisst armlengdes avstand mellom filantropiske initiativer og kommersielle investeringer. I materialet beskrives det eksplisitt at de delene av systemet som genererer avkastning bør holdes atskilt fra de veldedige strukturene. Dermed kan humanitære programmer og finansielle investeringer operere side om side, samtidig som de formelt fremstår som separate aktiviteter.
I praksis kan dette bety at filantropiske bidrag fra private stiftelser brukes til å mobilisere langt større offentlige midler. Når programmene organiseres gjennom patenter, kontrakter og markeder, kan den finansielle gevinsten i stor grad tilfalle selskapene og investorene som kontrollerer teknologien. Dermed kan relativt små private bidrag utløse store offentlige investeringer, mens avkastningen i hovedsak samles hos private aktører.
11. Målgrupper
Til slutt treffer systemet befolkningen. Programmene implementeres gjennom nasjonale helsemyndigheter, bistandsprogrammer og internasjonale initiativer. Dermed blir enkeltmennesker og hele befolkninger målgrupper for globale helseprogrammer, særlig vaksinekampanjer og pandemiberedskap. Beslutninger som i stor grad formes i globale institusjoner, partnerskap og finansielle strukturer får dermed direkte konsekvenser i de enkelte land.
Samtidig finansierer de samme menneskene systemet gjennom skatten de betaler. Befolkningen blir dermed både finansieringskilden for strukturene og mottakerne av programmene de produserer. Når tiltak organiseres som tilbakevendende programmer og markeder, kan befolkningen i praksis bli det stabile økonomiske grunnlaget systemet hviler på.
Oppsummering
Dette er bare et første forsøk på å synliggjøre en liten del av en langt større struktur gjennom Power Systems Canvas.
Modellen viser hvordan makt kan flyttes fra folkestyret til institusjoner, finansielle strukturer og globale programmer som opererer utenfor direkte demokratisk kontroll. Vaksineindustrien er bare ett eksempel og informasjonen jeg har fått med er ikke uttømmende. Den samme systemlogikken kan gjenfinnes på mange andre områder, fra klima og bistand til teknologi og finans.
Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke bare hva enkeltpersoner gjør. Det avgjørende spørsmålet er hvilke systemer vi bygger. Problemet ligger ikke i én enkelt institusjon, men i systemarkitekturen som binder dem sammen og flytter demokratisk makt ut av hendene på folket.
Når institusjoner, avtaler og finansielle strukturer først er etablert, kan de fortsette å flytte beslutningsmakt bort fra nasjonale demokratier og over i systemer som lever videre uavhengig av politiske skifter. Over tid kan folkestyret tappes for suverenitet i eget land, og enkeltmennesket for reell innflytelse over beslutninger som berører egen kropp og eget liv. Nettopp derfor må folkevalgte og maktpersoner i Norge stille seg spørsmålet om hvilke systemer deres egne beslutninger faktisk bidrar til å bygge.
Dette arbeidet er bare begynnelsen. Å kartlegge slike strukturer krever tid, kilder og mange mennesker som er villige til å bidra med kunnskap, research og kritiske spørsmål.
For i et ekte folkestyre må makten ikke bare kontrolleres.
Den må også forstås.
Støtt videre granskning
Uten uavhengig arbeid forblir slike strukturer ofte usynlige. Denne granskningen finansieres av lesere. Hvis du mener det er viktig at arbeidet fortsetter, kan du støtte videre granskning her: Vipps: 856198. Små bidrag fra mange gjør dette arbeidet mulig.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.
