oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Den politiske debatten foran valget er preget av tre ting: 1. En voldsom svartmaling av klimasituasjonen i verden med utgangspunkt i FNs siste klimarapport. 2. En voldsom (og urealistisk) optimisme fra politikere og næringsliv om alt som angivelig kan gjøres for å hindre at kloden brenner opp, jfr. mange av innleggene på Arendal-møtet. 3. En fullstendig mangel på effektive, norske klimatiltak. Her skal jeg kommentere det siste punktet.
Dersom de som er bekymret for klimautviklingen, skal nå sine mål, er det nødvendig å rest-elektrifisere Norge. Adm.dir. i Energi Norge påsto i dag i KK at halvparten av den energien som brukes i Norge, er fossil energi. Utgangspunktet er altså en hårreisende omskrivning av den norske klimastatistikken, der verdens «grønneste» nasjon, blir uthengt som «klimaversting». Men like ille er at alle de «klimaforslagene» – som ikke er klimaforslag – trenger kolossale mengder elektrisk kraft – som vi ikke har. Behovet for mer kraft skyldes planlagt utbygging av hydrogen, fangst og lagring av CO2, nye datasentra, batteribedrifter, havvind en gang i framtida og ikke minst all strømmen vårt overdimensjonerte kabelnett skal eksportere.
Det merkelige er at ingen, verken myndigheter eller kraftbransje, sier et eneste ord om hvor strømmen skal komme fra. Den planlagte kraftforsyningen vår har de siste par årene vært strengt hemmelig. Partilederdebatten var et eksempel på det, og heller ikke regjeringen har noen offisielle, konkrete planer. Alle holder kjeft om den løsningen alle likevel tenker på: Vindkraft i Norge.
Derfor var det faktisk et lite framskritt når Energidirektoratet (NVE) i dag kom med noen antydninger, som trolig (?) er ment å skulle berolige de som frykter utbyggingen av 10.000 vindturbiner i Norge: Det kommer angivelig ikke «særlig mye vindkraft i Norge de neste 5 til 10 årene»!
Stortinget vedtok som kjent i fjor en pause i utbyggingen av vindkraft. Denne pausen er nå snart over. Det er bare størrelsen på den økonomiske «bestikkelsen» av aktuelle nye vindkraftkommuner som gjenstår. Tross enorme subsidier m.m., har ikke vindkraftselskapene midler fra sine skatteparadiser som kan gi kommunene en del av «verdiskapningen». Det eneste man nå venter på er at kraftunderskuddet i Norge skal bli så stort, og strømprisen flerdoblet, slik at vindkraftbransjen kan bli i stand til å betale kommunene litt tilsynelatende «verdiskapning».
Det er altså all grunn til å være skeptisk til NVEs antydning om at det «først» i 2025 er aktuelt med flere vindparker i Norge. De neste fem årene er akkurat det kraftbransjen trenger for å planlegge en ny runde med rasering av Norge.
Den genistreken som ligger til grunn for myndighetenes vindkraft-strategi, er altså at man først – før mer vindkraft blir bygd – må sørge for at strømprisen til norske forbrukere blir så høy at den dels kan finansiere vindkraftutbyggingen, og i tillegg sikre en slags «verdiskapning» som kommunene tror skyldes lønnsomhet, men som i realiteten skyldes skattlegging i milliardklassen av egne innbyggere.
