oss 100 kroner!
Nøyaktig hva slags planer medlemmene av Moskva beredskapskomité hadde, som sendte stridsvogner til Moskva i august 1991, er ennå ikke undersøkt. Aksjonen deres var like dårlig planlagt som hva Mikhail Gorbatsjov gjorde, som vaklet mellom liberalisering og sentralisering. Etter den russiske venstreorienterte politikeren Nikolai Platosjkins mening, er Gorbatsjovs ordre fra januar 1989 om å la fabrikkene selv bestemme hva de skulle produsere, skyld i den raske utarmingen av befolkningen. Det faktum at Sovjetunionen ble oppløst, hadde imidlertid også å gjøre med interessene til den sovjetiske republikk-«fyrstene», sa den venstreorienterte politikeren som har skrevet flere historiebøker. Flertallet av befolkningen i Russland, Hviterussland, Ukraina og de sentralasiatiske republikkene stemte i en folkeavstemning i mars 1991 for å opprettholde en reformert felles Sovjetunion. Det mislykkede kuppet til en fraksjon av den sovjetiske ledelsen ble fulgt av innmarsjen til de russiske nyliberale, som under veiledning av den amerikanske økonomen Jeffrey Sachs implementerte sjokkterapi som dramatisk økte fattigdommen.
Av Ulrich Heyden, Moskva
Da Nikolai Platosjkin kjørte til sentrum av Bonn for å handle den 19. august 1991, så han noe utrolig. Den den gang 25 år gamle attachéen i den sovjetiske ambassaden stirret trollbundet gjennom et butikkvindu:
“På den tiden ble fjernsynsapparat fremdeles framvist for salg i butikkvinduer. På en TV så jeg plutselig stridsvogner på Den røde plass i Moskva. Det var en direktesending. Jeg ble selvfølgelig fullstendig overrasket. Hva betydde det? I Sovjetunionen var alt ikke bare stabilt, det var superstabilt. Alt var gratis. Biografien var bestemt på forhånd. Skole, videreutdanning, arbeid. Det var arbeid i overflod. Det var litt kjedelig, vil jeg si. Sovjetisk TV rapporterte bare demonstrasjoner, kunngjøringer, statskupp eller kriger fra den vestlige verden og utviklingsland. Og plutselig, stridsvogner i sentrum av Moskva.»
Et blandet bilde i folkeavstemningen om en reformert union
Perestrojkaen (gjenoppbyggingen) som ble forkynt av Mikhail Gorbatsjov i 1985 startet en ukontrollert prosess i Sovjetunionen. Regioner og republikker krevde mer selvstendighet og snart også uavhengighet fra Moskva. Den autonome regionen Nagorno-Karabakh, som stort sett er bebodd av armenere, ba om at den skulle skilles fra republikken Aserbajdsjan og forenes med republikken Armenia i 1987. Aserbajdsjanerne tok hevn med pogromer mot armeniere i Sumgait i 1988 og i Baku i 1990.
Gorbatsjov ga etter for uavhengighetsbevegelsene til lederne av de sovjetiske republikkene. 17. mars stemte folket i Sovjetunionen over bevaringen av Sovjetunionen som en føderasjon av «like og suverene republikker». Seks av de 15 sovjetrepublikkene boikottet avstemningen. Avstemningen var et klart signal for bevaring av Sovjetunionen, mener Platosjkin, som har skrevet mange bøker om historiske emner, selv om seks republikker med ti prosent av den sovjetiske befolkningen, Aserbajdsjan, Armenia, Moldova og de tre baltiske republikkene, ikke deltok i avstemningen.
«I Ukraina stemte 80 prosent av folket for bevaring av Sovjetunionen, mer enn i Russland, hvor 77 prosent stemte for Sovjetunionen. I Sentral-Asia stemte 93 til 97 prosent for. Det laveste antallet som stemte for Sovjetunionen var i Moskva, fordi Jeltsin var veldig populær i Moskva.
Som et neste trinn planla Gorbatsjov en traktat som skulle garantere de 15 republikkene mer uavhengighet. Platosjkin, som grunnla «Bevegelsen for en ny sosialisme» i Russland i 2019, påpeker:
«90 prosent av folket i Sovjetunionen, som jeg tilhørte, sa at vi er for den nye traktaten, det viktigste er at Sovjetunionen beholdes. Men det var unionsbyråkratiet som sa at denne nye unionstraktaten faktisk betyr oppløsning av Sovjetunionen. Sovjetunionen ville ha fortsatt å eksistere på papiret, men traktaten ga ikke lenger privilegier til føderale institusjoner. Sovjetunionen ville praktisk talt ha sluttet å eksistere med den nye traktaten. Unionsbyråkratiet hadde rett den gang. Jeg tok feil.»
19. august 1991, en dag før den planlagte signeringen av traktaten som skulle gi sovjetrepublikkene mer uavhengighet, slo gammelkommunistene, som alle tilhørte den sovjetiske ledelsen, tilbake.
Jeltsin ble ikke arrestert
Klokken seks om morgenen kunngjorde radio og fjernsyn at det var unntakstilstand. En beredskapskomité ledet av daværende visepresident i Sovjetunionen og fagforeningssekretær Gennadij Janajev, forsvarsminister Dmitrij Yasov og KGB -sjef Vladimir Kryutsjkov tok makten i Moskva. 4000 soldater og 362 stridsvogner rykket inn i Moskva.
På kvelden holdt representanter for beredskapskomiteen en pressekonferanse. Men kuppmakerne viste usikkerhet i stedet for aggressivitet. Valentin Pavlov, statsminister i Sovjetunionen, kunne ikke ta del i den offentlige opptredenen på grunn av helseproblemer. Selv lederen for beredskapskomiteen, Gennadij Janajev, gjorde ikke et bestemt inntrykk. Hele verden så hendene hans skjelve.
I følge Nikolai Platosjkin var Gorbatsjov innblandet i kuppet. «Medlemmer av beredskapskomiteen hadde besøkt Gorbatsjov på Krim dagen før komiteen ble samlet. De erklærte at vi prøver å innføre en unntakstilstand, og så vil vi sannsynligvis kontrollere staten.» Under samtalen sa Gorbatsjov: Gjør hva dere vil. Men i tilfelle det mislyktes, kan dere ikke regne med meg.
Mange borgere i Sovjetunionen trodde den gang at denne komiteen hadde gjennomført et anti-konstitusjonelt kupp mot Gorbatsjov. Det var derfor mange mennesker i Moskva gikk ut i gatene for å forsvare Jeltsin. Jeltsin posisjonerte seg ikke som en motstander av Gorbatsjov, men som forsvareren til Gorbatsjov, som var under husarrest på Krim.
Lederen for KGB sa den gangen at vi må storme Det hvite hus i Moskva, der Jeltsin har forskanset seg, fordi Jeltsin har motsatt seg unntakskomiteen. Men flertallet i komiteen sa at hvis vi stormer Det hvite hus, vil folk dø. Det ønsker vi ikke. Vi ønsker å beholde Sovjetunionen, men uten blodsutgytelse. Det var derfor komiteen mislyktes. De var ikke villig til å bruke våpen mot sitt eget folk.»
KGB-sjef Kryutsjkov hadde vært forberedt på unntakstilstand siden desember 1990. Sovjetunionens president, Mikhail Gorbatsjov, som bodde på datsjaen i Foros (på Krim), ble satt i husarrest, men motstanderen Boris Jeltsin ble ikke det. Han ble bare observert av spesialstyrken Alpha, men ikke begrenset i sin bevegelsesfrihet.
På den første dagen av kuppet ankom Jeltsin foran Det hvite hus klokken 9.00, hvor han organiserte motstanden mot kuppmakerne. Klokken tolv, da han stod på en av Taman-divisjonens stridvogner, holdt han sin berømte tale der han snakket om et kuppforsøk og oppfordret til motstand.
I ettertid virker tiltakene som kuppmakerene hadde gjort, amatøraktige. Medlemmene av de statlige fagforeningene ble ikke mobilisert til å støtte kuppet. Deler av soldatene og KGB-spesialstyrkene nektet å adlyde sine offiserer.
Kuppmakerne like hjelpeløse som Gorbatsjov
Om morgenen 21. august beordret forsvarsminister Jasov at troppene skulle trekkes tilbake fra Moskva. De tre døde var beklagelig. De var unge menn som hadde havnet under pansrede personellkjøretøy foran Det hvite hus. Det ble ikke gitt noen ordre om å skyte under kuppet. Stridvognene avfyrte ikke et eneste skudd. Og i ettertid kan man se at gammelkommunistene ikke var blodtørstige. I august 1991 døde tre mennesker. Da Boris Jeltsin beordret bombardementet av Det hvite hus i oktober 1993 døde flere hundre (eller kanskje tusen o.a.).
Filene om hendelsene under augustkuppforsøket er ennå ikke offentlig tilgjengelig. Mye ligger fortsatt i mørket. Hovedspørsmålet som dukker opp, er om hendelsene i august 1991 til og med kan beskrives som et kuppforsøk. Hvilke mål Unntakskomiteen faktisk ønsket å oppnå, er ennå ikke endelig avklart. Faktum er at kuppet i august ga de radikale markedsreformatorene rundt Jegor Gajdar og Anatolij Tsjubajs et kraftig løft. Mellom 24. august og 16. desember 1991 kunngjorde alle republikkene i Sovjetunionen sin uavhengighet eller bekreftet uavhengighetserklæringer som allerede var avgitt. Den 31. desember 1991 opphørte Sovjetunionen formelt å eksistere.
Gorbatsjov uten en plan
Til tross for mange generelle uttalelser så det ut til at Mikhail Gorbatsjov ikke hadde noen analyse, ingen plan og ingen prognose for hvordan politiske og økonomiske reformer ville påvirke Sovjetunionen. Reformprosessen hadde glidd ut av hendene hans i andre halvdel av 1980-årene. Han så ut til å være avdanket og ikke som noen som kunne stoppe et tog med bremser som plutselig ikke virket lengre.
August-»kuppet» av de gamle kommunistene fungerte som bensin på bålet. Platosjkin: «Selvfølgelig brukte fyrstene i republikkene deretter kuppet som en mulighet til å gjøre seg uavhengige av Moskva. Det ønsket de før. Kuppet ga dem så anledningen.»
De gamle kommunistene ble demoralisert av nederlaget i «kuppet». Jeltsin forbød kommunistpartiet. Nå hadde markedsradikale Yegor Gajdar og Anatolij Tsjubajs fritt fram for å gjennomføre hele programmet for økonomisk liberalisering.
Forarmelsen av befolkningen begynte i 1989
Etter Platosjkins mening var Gorbatsjov delvis skyld i at Sovjetunionens gikk i oppløsning. Fordi generalsekretæren tillot at statseide selskaper, som var monopoler, nå selv kunne bestemme hva de skulle produsere og at de kan holde tilbake overskuddet. Denne loven, som trådte i kraft i januar 1989, førte til totalt kaos i matforsyningen. Platosjkin:
“Det pleide å være en fast mengde brød som måtte produseres hver dag. Ledelsen sa nå, hvorfor skulle vi nå produsere brød for 20 kopek? (Gjennomsnittslønnen på den tiden var 250 rubler).
Plutselig forsvant brød og såpe fra butikkhyllene. Husholdningssåpe kostet ti kopek i Sovjetunionen. Fabrikkene produserte nå bare såpe av beste kvalitet for to rubler. Fordi denne såpen ga fabrikken størst fortjeneste. Det var da gruvearbeiderne streiket fordi de ikke lenger kunne finne såpe i butikkene.
Jeg kom til Moskva på ferie i juni 1990. Jeg ville kjøpe en bokhylle i en stor møbelbutikk. Men det var tomt. Det var ikke varemangel; det var ingenting i det hele tatt. Det var tre liter bjørkesaft i dagligvarebutikkene. Ellers ingenting.
Når du gikk inn i en matbutikk, spurte du ikke om de hadde ost eller brød, men om det var noe å spise der. Gorbatsjov hadde fått dette til på bare et år.
I 1988 var livet faktisk normalt. Men sommeren 1991 slet folk med å overleve. De ble avpolitisert.
Da jeg vokste opp i Sovjetunionen, var det ikke en eneste endring i matvareprisene. Men i 1991 steg prisene ti og tjue ganger, men lønningene gjorde det ikke.
For første gang siden andre verdenskrig ble rasjoneringskort til og med introdusert i Moskva i 1991. For plutselig var det ikke mer sukker. Alt var rasjonert. Du kan forestille deg hvordan stemningen var i befolkningen.»
Sjokkterapi i raskt tempo
Markedsøkonomien i Russland startet som en dårlig nyttårs-spøk. 2. januar 1992 trådte en deregulering av forbrukerpriser i kraft, utarbeidet av visestatsminister og finansminister Yegor Gajdar. Statens prisfastsetting forble bare på plass for en liten del av varene (brød og melk) og tjenester (offentlig transport). Dette var det første trinnet i en sjokkterapi der Gajdar ønsket å forvandle Russland fra en plan- til en markeds-økonomi i løpet av kort tid. Visestatsministeren stolte på overraskelseseffekten i en stort sett uforberedt og uvitende befolkning. Prisfrislippet ble fulgt av avskaffelsen av det statlige monopolet på utenrikshandel og privatisering av statseide selskaper.
Butikkene fyltes nå opp med varer igjen, men innbyggerne hadde ikke penger til å kjøpe disse varene. Rubelen hadde blitt verdiløs som følge av hyperinflasjon. Inflasjonsraten steg til ufattelige 2600 prosent i 1992. Sparepenger fra sovjettiden ble dermed devaluert.
En årsak til den utrolige inflasjonen var at regjeringen i 1991 prøvde å øke industri- og landbruksproduksjonen gjennom kreditt. Som et resultat økte pengemengden dramatisk. Gajdar la skylden for de økonomiske problemene i gjennomføringen av sin sjokkterapi – dette inkluderte ikke bare prisfrislipp, men også lønnsfrihet og legalisering av handel – på kommunistene og tilhengerne av en statlig regulert overgang til en markedsøkonomi, som fortsatt hadde flertall i Det øverste sovjet (parlamentet).
Unge akademikere overtar roret
Den ansvarlige for sjokkterapien, Jegor Gajdar, kom fra en familie som tilhørte den kommunistiske eliten. I 1987 ble Gajdar leder for den økonomisk-politiske avdelingen i partiorganet Kommunist, i 1990 leder for den økonomiske avdelingen i partiavisen Pravda. Boris Jeltsin, som ble valgt til den første presidenten i den russisk-sovjetiske republikk (RSFSR) 12. juni 1991, utnevnte Gajdar til visestatsminister og finansminister i november 1991.
Anatolij Tsjubajs gikk inn i regjeringen med Gajdar i november 1991. Den unge akademikeren, som tidligere hadde vært rådgiver for St. Petersburgs ordfører om økonomiske anliggender, ble styreleder i komiteen for ledelse av statlig eiendom. Fra denne sentrale posisjonen ledet Tsjubajs den første bølgen av privatisering av statseide selskaper.
Gajdar og Tsjubajs var ikke de eneste unge akademikerne som Jeltsin hentet inn i regjeringen. Flertallet av de nye kabinettmedlemmene kom fra en uformell krets av økonomiske reformatorer i Moskva og Leningrad som ble dannet i 1982, initiert av et møte med Gajdar og Tsjubajs i Moskva, og holdt jevnlige vitenskapelige konferanser.
Ung reformator i 1987 for oppløsningen av Sovjetunionen
På sine konferanser diskuterte de unge akademikerne først erfaringene med økonomiske reformer i Jugoslavia og Ungarn. Gjennom årene ble konseptene deres mer konkrete: Allerede i 1987 diskuterte «perestrojka-klubben» i Leningrad oppløsningen av Sovjetunionen og privatisering av statseiendom ved hjelp av kuponger (folks andeler i statlig eiendom, se nedenfor). Selv da kom de unge reformatorene til at de økonomiske reformene bare kunne gjennomføres i enkeltrepublikker, men ikke i Sovjetunionen som helhet.
Ved første øyekast virker det overraskende at de unge reformatorene, som dannet uformelle klubber i 1982, tok makten ti år senere i en stat som tidligere var fast etablert. Men i Sovjetunionen på begynnelsen av 1980-tallet var det ikke mer optimisme og ikke mer revolusjonær kraft, mener historikeren Platosjkin.
«Gutter i rosa truser»
Det faktum at regjeringen i 1991 plutselig var full av unge akademikere uten ledererfaring – Gajdar og Tsjubajs var begge bare i midten av trettiårene på den tiden – ble brukt av den kommunistiske opposisjonen i deres agitasjon. De kalte regjeringen økonomiske reformatorer «gutter i rosa truser.»
Betegnelsen krever en forklaring. I følge den sovjetiske tradisjonen var regjeringen sammensatt av fyldige menn med dystre ansikter, det vil si ekte musjiker som de «tøffe mennene» kalles på russisk. De unge økonomiske reformatorene var slanke intellektuelle. Hvordan skulle disse «ungdommene» klare å drive en gigantisk stat som Russland, insisterte opposisjonen. Men det er ikke alt: På demonstrasjonene til den stalinistiske organisasjonen «Det arbeidende Russland« i 1993, ved siden av plakater som ba om gjenopprettelse av Sovjetunionen, ble det sett slagord mot zhidij (banneordet for jøder) i regjeringen. Det var også rykter i media om at det var homofile i Jeltsin-regjeringen.
De «unge reformatorene» holdt makten inn i Putin-æraen
Det faktum at mange tidligere offiserer fra de hemmelige tjenestene fikk stillinger i presidentadministrasjonen og statseide selskaper under Putin fra år 2000, fikk Vesten til å tro at Russland ble kontrollert av en klikk av hemmelige tjenester. Faktisk var det imidlertid en allianse av radikale markedsreformatorer og folk fra de hemmelige tjenestene som styrte Russlands skjebne fra 2000 og fremover.
Anatolij Tsjubajs ledet det statlige elektrisitetsselskapet EES Rossii fra 1998 til 2008 og det statlige teknologiselskapet Rosnano fra 2013 til 2020.
Alekseij Kudrin, medlem av Tsjubajs «perestrojkaklubb» i Leningrad, ble finansminister under Putin i 2000. Han har vært leder for den russiske revisjonsretten siden 2018. Piotr Aven – medlem av perestrojkaklubben i Moskva – ble minister for utenriksøkonomiske forbindelser i november 1991. Aven har vært president i Alfa-Banken siden 1994. Han hadde en formue på 4,6 milliarder dollar i 2020, ifølge magasinet Forbes.
Andreij Illarionov var medlem av Leningrad -klubben «Sintes» under perestrojka. I 2000 ble Illarionov økonomisk rådgiver for Putin. I 2005 ble han sagt opp. Illarionov bor nå i USA, hvorfra han støtter den høyreorienterte russiske opposisjonen.
USAs sjefrådgiver Jeffrey Sachs støtter russiske reformatorer
På begynnelsen av 1990-tallet ble de unge russiske reformatorene støttet av en ekstremt smidig økonomisk rådgiver fra USA, den da 38 år gamle Jeffrey Sachs. Sachs hadde allerede implementert sjokkterapi i Bolivia.
Sjokkterapien som ble utført under ledelse av Sachs under Jegor Gajdars i Russland førte til massive sosiale kutt og et økonomisk kaos der mafiagrupper, toppbyråkrater og røverbaron-kapitalister kunne berike seg uhindret. Fra 1989 til 1997 falt industriproduksjonen med 42 prosent. I 1995 var de reelle inntektene 45 prosent lavere enn inntektene i 1991. I Moskva på 1990 -tallet var det en del av hverdagen for unge og eldre kvinner som stod i lange rekker for å selge gamle klær, gryter og kar, og billige varer på T-banestasjonene.
Stridsvognangrep mot venstreorienterte nasjonalister
Under Gajdar utviklet konflikten mellom Kreml og regjeringen på den ene siden og den venstreorienterte nasjonale opposisjonen i Det øverste Sovjet (det daværende parlamentet) og Kongressen av folkedeputerte på den andre siden seg til en maktkamp, som til slutt ble løst i oktober 1993 med stridsvogner og blodsutgytelse. Det var den andre store statskrisen Russland gikk gjennom på begynnelsen av 1990 -tallet.
Maktkampen i 1993 begynte i september med en konstitusjonell krise. President Jeltsin og Det høyeste Sovjet overstyrte gjensidig den andres beslutninger. Høydepunktet i krisen var bombardementet av parlamentets Det hvite hus, av stridsvogner 4. oktober 1993.
Nikolai Platosjkin jobbet i det russiske utenriksdepartementet i oktober 1993 i en skyskraper i konditorstil fra Stalin-tiden, bare en kilometer fra Det hvite hus. Han forteller:
«Jeltsin skjøt mot det nye russiske parlamentet, ikke det sovjetiske, som hadde sete i det samme hvite hus som Jeltsin okkuperte i 1991. Det var hundrevis av dødsfall i Moskva sentrum. Kulene fløy så langt som til UD på den tiden. På den tiden henvendte jeg meg til ledelsen i UD og foreslo å sende de kvinnelige ansatte hjem. Fordi man kunne bli truffet av et streifskudd. Det var demokrati i 1993, da Jeltsin lot parlamentet bombes i filler med stridsvogner og snikskyttere.»
Vestlige medier tok til orde for en «uunngåelig radikal kur»
De vestlige mediene begrunnet Jeltsins handlinger som en «uunngåelig radikal kur». De som kritiserte bombingen av Det hvite hus på den tiden, ble ofte anklaget for å sørge over det sovjetiske systemet. På den tiden druknet vestlig mediedekning det faktum at presidenten for det øverste sovjet, Ruslan Khasbulatov og Russlands visepresident, Aleksander Ruzkoj, var solid på Boris Jeltsins side i kuppet til de gamle kommunistene i August 1991. De tilhørte ikke de gamle kommunistene, gikk inn for en kontrollert overgang til en markedsøkonomi og var motstandere av sjokkterapi.
Nikolaj Svanidze, en kjent journalist som jobber for den statlige TV-kanalen Rossija og som ofte snakker på fjernsyn her, forsvarer den dag i dag bombardementet av parlamentet som et nødvendig tiltak som banet vei for den demokratiske utviklingen av Russland. Parlamentsmotstanden i oktober 1993 var «det siste, krampaktige forsøket fra den mest reaksjonære delen av den parlamentariske nomenklaturaen på å komme tilbake til det etterlengtede fôrtrauet,» sa den velkjente russiske TV-programlederen, hvis bestefar Nikolai Samsonovitsj var høytstående partitjenestemann etter revolusjonen.
Jeltsin hadde ikke noe annet valg, sa journalist Svanidze. Han ble tvunget til å «bryte den lukkede sirkelen av falsk legitimitet (som betyr parlamentet o.a.)». Ellers ville han ha «ødelagt landet gjennom sin ubesluttsomhet».
Anatolij Tsjubajs, som startet privatiseringen av statseide selskaper i 1992, uttalte i et intervju i 2007 at det ikke var noe alternativ til radikal økonomisk restrukturering. Hvis det ikke hadde vært noen reformer, ville borgerkrig ha brutt ut. «Som det er så ofte i russisk historie, ville hundretusener ha mistet livet. Det beskriver den reelle verdien av våre reformer, og ikke at oligarker nå eier milliarder.»
Det store raidet
På 1990 -tallet tok en ny klasse makten i Russland. De fleste av dem var medlemmer av Komsomol, den kommunistiske ungdomsforeningen. De nye aktørene innen politikk og næringsliv var utdannet, snakket fremmedspråk og hadde gode forbindelser fordi de stort sett kom fra familier til den gamle kommunistpartiets elite.
I løpet av perestrojka-perioden hadde de unge komsomolerne allerede fått sin første erfaring som gründere i de nystiftede kooperativene. Sammen med byråkratiet full av korrupsjon, overtok de unge kommunistene nå roret.
Ingen fulgte loven lengre. Da den første loven om privatisering av statlig eiendom trådte i kraft i 1992, hadde 2000 selskaper allerede blitt privatisert uten lovhjemmel. Skruppelløse forretningsmenn, eventyrere og banditter dukket opp, som hadde sikret innflytelse på beslutningstakerne i statsforvaltningen ved hjelp av infiltrering, bestikkelser og ofte vold.
Anatolij Tsjubajs – minister for statlig eiendom i 1991, visestatsminister fra 1992 til 1996 – ledet den første privatiseringen av statseide selskaper i 1992 ved bruk av såkalte kuponger. Siden statlig eierskap over produksjonsmidlene i folks øyne var folkets eiendom, måtte de økonomiske reformatorene gjennomføre privatisering med innbyggernes medvirkning. Hver statsborger i Russland mottok en kupong (andel i statens eiendeler) med en pålydende verdi på 10.000 rubler, som den gangen tilsvarte 17 amerikanske dollar. Anatolij Tsjubajs lovet at verdien av en kupong raskt ville stige til 200.000 rubler, og at en kupong deretter kunne brukes til å kjøpe to limousiner av bilmerket Volga. Men dette var ikke noe annet enn svindel.
Kupongene ble solgt av innbyggerne via mellommenn som sto ved gatekryss og metroinnganger i byene, og tvilsomme finansfirmaer i bakgårder. Med inntektene fra kupongen kunne den tidligere eieren ikke kjøpe mer enn to flasker vodka. Noen ganger fikk han eller hun bare et par kopek. Det ble utstedt totalt 150 millioner kuponger. I 2006 fantes det bare 40 millioner andeler. De russiske innbyggerne følte seg lurt av hele prosessen.
I 1994 begynte en andre privatiseringsbølge. Staten var sterkt forgjeldet. De nye gründerne kunne kjøpe andre statseide selskaper mot lån de ga til staten, vanligvis til en svært rimelig pris. Uavhengig av ideologiske forskjeller dukket det ofte opp taktiske allianser mellom gamle sovjetiske direktører og nouveau riche eventyrere. De nyrike befant seg i en slags rus. Det var ingen offentlig kontroll. Alt virket mulig. Retts- og sikkerhetsorganene var sjelden til bry når våpen ble brukt i tvister om deling av statlig eiendom, og konkurrenter ble drept av leiemordere.
«Nye russere» – skruppelløse kapitalister
Fra 1992 til 2000 plyndret novije russkije (de nye russerne), som de ble kalt, all rikdom i landet. Staten ble fattig fordi ingen tenkte på å kreve inn skatter, enn si å gjøre noe med dem. Selskapets regnskapsførere ga sine ansatte det meste av lønnen i en konvolutt for å spare skatt, en praksis som fortsetter den dag i dag.
For eksport av råvarer grunnla de nye forretningsmennene offshoreselskaper på Kanaløyene og Kypros. For å spare eksportavgifter ble råolje, metaller og trevirke solgt til offshoreselskapene til en lav pris og deretter solgt videre til sluttkunden til en høyere verdensmarkedspris.
Fordi fabrikker, institutter og skoler ikke lenger betalte lønn på 1990-tallet eller ikke tilpasset lønningene til den raske inflasjonen, ble arbeidere, forskere og lærere tvunget til å lete etter en annen jobb eller drive flere aktiviteter samtidig. Tidligere arbeidere og ansatte, men også lærere og ingeniører, ble tsjelnoki (russisk for «liten båt»), det vil si flygende handelsmenn som tok med seg billige varer fra Polen, Dubai og Kina til Russland med sine enorme, rutete poser og senere containere, som ble solgt på utendørsmarkeder.
Sosial usikkerhet forandret folks liv radikalt. Fødselsraten falt, alkoholforbruket økte. Statistikken taler for seg selv: Mellom 1989 og 2009 gikk befolkningen i Russland ned fra 147 til 141 millioner mennesker. Nedgangen skyldtes ikke bare overdreven alkohol- og narkotikaforbruk og et plutselig belastet helsesystem. Enda viktigere, i de kaotiske 1990-årene hadde viljen til å få barn falt kraftig.
Man telte to millioner gatebarn på 1990-tallet. Titusenvis av kvinner ble ofre for skruppelløse hallikegjenger og havnet på bordellene i Europa. Disse gjengene kunne ikke straffes lovlig i Russland fordi det ikke var noen artikkel i straffeloven mot menneskehandel.
Det at Vladimir Putin har sittet ganske fast i salen siden 2000 har først og fremst å gjøre med russernes erfaring på 1990-tallet. Demokrati ble et skittent ord på den tiden, fordi demokrati praktisk talt betydde utarming.
På 1990-tallet mistet russerne nesten alt, et stort land, sparepengene, karrieren, en rimelig fungerende økonomi og stabilitet. Så man skal ikke skjelle ut russerne for mye for deres konservatisme.
Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten
Artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Ulrich Heyden, født i 1954, er utdannet metallflybygger og studerte økonomi så vel som historie og samtidshistorie. Han har jobbet som frilanskorrespondent for tyskspråklige medier i Moskva siden 1992. Sammen med Ute Weinmann skrev han boka «Opposisjon mot Putinsystemet» i 2009. Om opptøyene 2. mai 2014 i Odessa laget han dokumentaren “Wildfire” sammen med Marco Benson.
